I et av Rene Goscinny og Albert Uderzos Asterix-album, «Brann i rosenes leir», eskalerer den vennskapelige kranglingen i gallerlandsbyen til fiendskap. Til og med Asterix og Obelix blir uvenner. Albumet kunne vært en stemningsrapport fra årets tegneseriefestival i Angoulême. Det journalister og bransjefolk snakket om, var kritikken mot ledelsen for å kommersialisere festivalen og mele sin egen kake.
De siste årene har populære japanske mangaserier og amerikanske superhelter fått stadig større plass på festivalen. I år var de dominerende, og det var godt synlig allerede ved ankomst Angoulême. På plassen foran stasjonen sto den karakteristiske bautasteinen og obelisken, som hedrer Asterix, nå i skyggen av en midlertidig vegg med Supermann som flyr gjennom byens gater og en japansk viking klar for strandhogg. Mens det i Asterix er Cæsars agent Provocalorius Psychopatus som sår splid mellom gallerne, er feiden i Angoulême mer et uttrykk for identitetskrise enn intrigemakeri.
Nepotisme
Rett før festivalen åpnet den siste uka i januar, publiserte magasinet L’Humanite flere artikler med anklager mot festivalledelsen for nepotisme og svekkelse av de kunstneriske ambisjonene.
Tidligere ansatte mener direktøren Franck Bondoux, som har ledet festivalen siden 2007, er mer opptatt av å lage en varemesse enn å formidle kvalitet og bredde i tegneseriekunsten.1«Gros sous et mal-être: enquête sur un festival d’Angoulême en pleine dérive», L’Humanité, 24. januar 2024. For eksempel er det færre utstillinger enn tidligere, og de blir nå primært laget sammen med forlagene, som vil vise fram de mest populære seriene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De siste fem årene har det vært ikke mindre enn syv kunstneriske ledere. Gjennomtrekket gjør at festivalen mister kompetanse, og at den kunstneriske profilen blir uklar, mener kritikerne, samtidig som de kommersielle interessene får mer å si.
Bondoux avviser alle beskyldninger. Utnevnelsen av hans egen datter som utviklingsdirektør for festivalen, forsterker imidlertid inntrykket av en usunn kultur. Angoulême-festivalen ble arrangert første gang i 1974, og finansieres i stor grad med støtte fra kommunen og regionale myndigheter. Etter at Bondoux overtok ledelsen, drives festivalen gjennom hans eget selskap 9e Art+. Bondoux eier dessuten Partnership Consulting, som inngår sponsoravtaler for festivalen. Han blir kritisert for samrøre mellom festivalen og egne økonomiske interesser.2«Sponsors privés et partenaires publics: le financement pas très clair du festival d’Angoulême», L’Humanité, 24. januar 2024.
Instinkt
Britiske Posy Simmonds var festivalens kvalitative hovedattraksjon, med en flott utstilling på bymuseet. Hun har gjennom flere tiår laget anerkjente barneserier og tegneserieromaner, som dramakomedien Tamara Drewe. Dette var likevel blant unntakene, mens både Supermann og Marvels superhelter fikk mye plass, sammen med mangaserier som vikingeposet Vinland Saga av Makoto Yukimura og den Harry Potter-aktige fantasyserien Witch Hat Atelier av Kamome Shirahama. De japanske seriene er ikke dårlige, men de er underholdningsserier som er ordinært tegnet, selv om festivaltekstene forsøkte å geniforklare dem.
Den kommersielle dreiningen kan ses som en reaksjon på at det franske tegneseriemarkedet krymper. På festivalen presenterte analysebyrået NielsenIQ-GfK en rapport som viste en nedgang på 9 prosent fra 2023.3«Un marché à la recherche d’un nouvel équilibre», NielsenIQ-Gfk, 30. januar 2025. Likevel er det et stort marked med 68 millioner eksemplarer solgt i fjor, 22 prosent av alle franske bøker, og en samlet verdi på 837 millioner euro.
Tegneseriesalget økte kraftig gjennom pandemi-årene, så markedet er fortsatt større enn det var i 2019. Markedssituasjonen er derfor ikke noen grunn til å endre festivalens profil. Mer interessant er det at sosiale medier har fått sitt definitive gjennombrudd i salg av tegneserie-bøker.
Youtuberen Inoxtag, som har 20 millioner følgere på ulike plattformer, står bak fjorårets mest solgte tegneserie, den mangainspirerte boka Instinct. 23 år gamle Inoxtag har gjort seg bemerket med stunt som å svømme med haier og bestige Mount Everest. Tegneserien han har laget sammen med forfatteren Basile Monnot og tegneren Charles Compain, er ikke like ekstraordinær. Serien om en ung mann med et uhelbredelig virus og evnen til å se andre menneskers tanker har et tydelig konsept. Den blir likevel raskt for lik andre mangaserier som blander action og drama for å skildre sterke følelser, og er tammere enn det opplagte forbildet One Piece av Eiichiro Oda. Med 356 000 solgte eksemplarer viser Instinct at markedsføringen betyr vel så mye som serien selv.
Herredømme
På salgslistens topp ti finner vi mangaseriene One Piece (to bøker) og Spy Family, men også de fransk-belgiske klassikerne Lucky Luke og Blake og Mortimer. Den nest mest solgte boka i fjor var likevel Riad Sattoufs oppfølger til selvbiografien Fremtidens araber. I Moi, Fadi, le frère volé («Jeg, Fadi, den stjålne broren») forteller han brorens historie. Tonen er fortsatt nær og fortrolig, fortalt i første person: «Jeg heter Fadi Sattouf», åpner boka, og Sattouf deler det første barndomsminnet fra bestemoras hage i Bretagne. Bare fem år gammel blir Fadi kidnappet av faren, som tar ham med til Syria. Det tok 20 år før Riad igjen fikk møte broren, i 2011. Boka beskriver sterkt Fadis opplevelse av isolasjon når han ikke kan språket, og bor alene med en far han egentlig ikke kjenner.
På bestselgerlistens tredjeplass er Manu Larcenets La route, en bearbeidelse av Cormac McCarthys roman Veien. Det er ofte grunn til å være skeptisk når gode romaner skal visualiseres, men med sine detaljrike og gustne bilder forsterker Larcenet inntrykket av McCarthys ødelagte verden. Vandringen til en far og hans sønn gjennom ruinene av USA, dekket av aske og døde mennesker, er like slående og fascinerende som den er mørk og skremmende.
Ingen av de tre bestselgerne fikk priser ved Angoulême-festivalen, men både Sattouf og Larcenet har tidligere mottatt de gjeve statuettene. Prisen for beste album gikk i år til Deux filles nues («To nakne jenter») av Luz. Tittelen refererer til et maleri av den tyske ekspresjonisten Otto Mueller, som ble konfiskert av nazistene og blant verkene de stemplet som «degenerert» kunst. Andre verdenskrig er et forslitt tema i franske tegneserier, men Luz forteller en mye bredere historie om kunst i konflikt med et totalitært regime. Han lykkes godt med et dristig fortellergrep: Hele albumet er tegnet som om vi ser ut fra maleriet.
En annen interessant prisvinner i Angoulême er Carole Lobels selvbiografiske En territoire ennemi («På fiendtlig territorium»), som fikk juryens spesialpris. Også Lobel refererer til andre verdenskrig, men det boka handler om, er identitetskrig i nåtiden. Lobel beskriver hvordan kjæresten, som hun møter på kunstskole, blir rekruttert til ytre høyre gjennom mannsdominerte debattfora på internett. Hun opplever at hun blir isolert fra kontakt med andre. Boka er en feministisk formulert kritikk av ytre høyre som en maskulin lengsel etter herredømme.
Charlie
I januar var det ti år siden terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo, der flere tegnere ble drept. En paneldebatt i Angoulême med blant annet magasinets utgiver Laurent «Riss» Sourisseau, som ble skutt i angrepet, omhandlet avistegnernes vilkår i dag. Spissformulert slik: Vi kan nå dø for en satiretegning, men kan vi fortsatt leve av den? Riss mente at Charlie Hebdo trengs mer enn noen gang fordi tegnere har blitt en salderingspost når aviser skal spare penger, og fordi frykten for reaksjoner i sosiale medier har medført en streng selvsensur hos mange.
Avistegneren Aurel tar opp temaet fra et annet ståsted i sin nylig utgitte pamflett Charlie quand ça leur chante («Charlie det passer dem»). Aurel mener at en konservativ elite i den franske offentligheten, som han kaller nyreaksjonære, har skapt en retorikk om ytringsfrihet som i realiteten sensurerer kritikk av maktmekanismene. Et eksempel er en morbid tegning av fastende muslimer i et utsultet Gaza, som blir forsvart, mens tegninger som kritiserer Israel, blir fordømt som antisemittisme. Aurel mener dette er et hykleri, som har gitt pamflettens tittel.
Aurel tegner en skrustikke som metafor for presset mot satiretegningen fra de nyreaksjonære på den ene siden og woke-publikummet på den andre. Trusselen er også materiell, påpeker Aurel, gjennom medienes innsparinger, der tegnere forsvinner eller får dårligere betalt, og konsentrasjonen av eierskap hos en håndfull ultrarike som former mediene i sitt bilde.
Aurel mener tegnerne skal utøve en ytringsfrihet med dømmekraft. Han sier det ikke handler om selvsensur, men om å tenke gjennom stereotypene som vitsetegninger kan formidle. Det er en sympatisk, men nokså enkel og lite prinsipiell konklusjon. Den røft tegnede pamfletten er uansett et interessant debattinnlegg i Charlies ånd.
© norske LMD
Aurel, Charlie quand ça leur chante, Futuropolis, 2025.
Carole Lobel, En territoire ennemi, L’Association, 2024.
Inoxtag med Basile Monnot og Charles Compain, Instinct, Michel Lafon, 2024.
Luz, Deux filles nues, Albin Michel, 2024.
Manu Larcenet etter Cormac McCarthy, La route, Dargaud, 2024.
Riad Sattouf, Moi, Fadi, le frère volé, Livres du Futur, 2024.
- 1«Gros sous et mal-être: enquête sur un festival d’Angoulême en pleine dérive», L’Humanité, 24. januar 2024.
- 2«Sponsors privés et partenaires publics: le financement pas très clair du festival d’Angoulême», L’Humanité, 24. januar 2024.
- 3«Un marché à la recherche d’un nouvel équilibre», NielsenIQ-Gfk, 30. januar 2025.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
