Ut og av sted

Greta Gerwigs hverdagslige skildring av ei ungjente i oppbruddsfasen vil neppe sette verden i brann, men demonstrerer hvor langt man når med personlige og oppriktige fortellinger.

Der verden faller på plass

Discoeposet Saturday Night Fever er blitt en klassiker, førti år etter premieren, om ikke annet enn i fravær av konkurrenter. Det glisne utvalget av discofilmer er påfallende, om man tenker over hvilket takknemlig motiv dansere har vært opp gjennom filmhistorien.

Bli lys!

En kavalkade med 114 av Lumière-brødrenes filmer viser at vi har mer å takke dem for enn vi hittil har trodd.

Intethetens poetikk

Det absurde teaters frontfigur, Samuel Beckett, lagde én film. I hovedrollen har vi en av stumfilmens mest kjente fjes, Buster Keaton. To navn som får assosiasjoner og forventninger til å yngle.

Tøvær

Verken regissør Martin Provost eller Catherine Frot i hovedrollen skal beskyldes for publikumssmisk med Jordmoren. Det er først med Catherine Deneuves inntreden at filmen tilføres vitaliteten den trenger.

Hermetisert komikk

Veteranen Taylor Hackford leverer en ujevn, til tider pinlig skildring av en aldrende komiker og hans nye flamme. The Comedian har likevel fine miljøskildringer, og drar god nytte av de involverte aktørenes historie og de tradisjoner som påkalles underveis.

Ikke ferdig snakka

Haitianske Raoul Peck gir med filmessayet I Am Not Your Negro sin forestilling om boka James Baldwin aldri fullførte, «Remember This House». Med borgerrettskampen som bakgrunn møter vi Malcolm X og Martin Luther King, og framfor alt forfatteren og agitatoren Baldwin selv.

Versjoner av kjærlighet og død

Når en forhenværende fransk soldat forteller en tysk familie om sitt vennskap med deres avdøde sønn under krigen, så blir versjonen som serveres nødvendigvis gjenstand for skjerpet oppmerksomhet. François Ozons Frantz byr på metafiksjon av den mer oppbyggelige sorten.

Fisketur, du liksom

En nordkoreansk fisker driver i land i Sør-Korea, blir avhørt som mulig spion og forsøkt overtalt til å hoppe av. Den åpenbare sammenligningen av de to nabolandene har mer å by på enn det skjematiske premisset skulle tilsi.

Det var en gang en terrier

Våre kjæledyr kan stimulere så mangt. Når matmor heter Laurie Anderson, bør det ikke overraske noen at observasjoner og refleksjoner munner ut i en film om hunden og verden rundt den.

Edle motiver

Fernando León de Aranoas film om hjelpearbeidere på Balkan har noen regigrep som nok vil irritere enkelte. A Perfect Day har likevel sitt å by på, ikke minst en historie som er verd å fortelle, fra en krig for ikke så veldig lenge siden, i et område ikke så veldig langt unna.

O’hoi!

Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.

Å tåle og holde ut

Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.

Nerdenes passive revolusjon

«Nerd» har siden 1950-tallet betegnet den del av kullet som ikke regnes som med i de varierende ungdomsbevegelser. Selv om termen fremdeles brukes nedsettende, sørger tv-serier som Chuck Lorres Big Bang Theory for at flere regner vår tid som nerdenes tidsalder. Hva har skjedd?

Utstrakt hånd, ladd gevær

Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.

Lys! Kamera! Sensasjon!

Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.

Moi non plus

Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.

Mannen og hans rom

Samarbeidet mellom Bret Easton Ellis og Paul Schrader er en fryd for øyet. Men The Canyons ligner tidvis en parodi på dem begge. Schraders karriere har langt mer å by på.

Fri og flaksende

Den forholdsvis unge regissøren Xavier Dolan må fremdeles også kalles lovende, på godt og vondt. De mer sympatiske trekkene i filmene hans gir imidlertid håp om noe bedre.