Kreml

Den 9. februar 1950, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, tordnet en ennå ukjent republikansk senator: «Her i hånden min har jeg en liste på 205 personer som utenriksministeren vet er medlemmer i Kommunistpartiet og som likevel fortsatt arbeider for og utformer utenriksdepartementets politikk.» Joseph McCarthy var i ferd med å gå inn i USAs historie gjennom nedrighetens dør. Listen fantes ikke, men det antikommunistiske hysteriet og utrenskningene som fulgte ødela livene til mange tusen amerikanere. I år er det intet mindre enn den patriotiske lojaliteten til USAs kommende president som vil bli lagt under lupen. Med sin administrasjon av generaler og milliardærer er det god grunn til å frykte hans inntog i Det hvite hus. Likevel virker Demokratene og mange vestlige medier mer besatt av den snodige ideen om at Donald Trump er Kremls «marionett», og at russisk hacking var årsaken til at han ble valgt. Det er lenge siden den mccarthyiske paranoiaen, men Washington Post plukker opp tråden igjen med en lang sak om at det finnes «over 200 nettsteder som bevisst eller ubevisst, publiserer eller gjengir russisk propaganda» (24. november). En kald vind farer over Vesten. Nesten hvert eneste valg blir sett gjennom et russisk prisme. For å bli mistenkt for å tjene Kremls onde planer holder det at man stiller spørsmål ved de økonomiske sanksjonene mot Russland eller de antirussiske holdningene til CIA – en institusjon ingen mener er ufeilbarlig eller hevet over kritikk. Det gjelder både Trump i USA, Corbyn i Storbritannia, eller så vidt forskjellige kandidater som Jean-Luc Mélenchon, François Fillon og Marine Le Pen i Frankrike. I et slikt klima våger man knapt å tenke på hvilken flom av indignasjon som ville kommet om det var russerne som avlyttet Angela Merkels telefon i stedet for amerikanerne, eller om Google hadde levert milliarder av data samlet inn på nettet til Moskva snarere enn å gi dem til amerikanske NSA. Barack Obama var muligens ironisk da han sa om Russland, «et mindre og svakere land» enn USA: «De må forstå at det de gjør mot oss, kan vi gjøre mot dem.» Vladimir Putin er fullstendig klar over det. Våren 1996 var landets syke og alkoholiserte president, den korrupte arkitekten bak politikken som hadde skapt sosialt kaos i landet, umåtelig upopulær. Han overlevde utelukkende på en uttalt politisk og økonomisk støtte fra Vesten – og en flom av mistenkelige stemmesedler. Slik ble Boris Jeltsin gjenvalgt, yndlingen til demokratene i Washington, Berlin og Paris (selv om han hadde sendt tanks mot det russiske parlamentet, noe som førte til at over hundre mennesker mistet livet i desember 1993). Fire år senere bestemte han seg for å overføre all makt til sin trofaste statsminister, den elskverdige Vladimir Putin. Oversatt av redaksjonen