
Singularitetens stemme
Hjerne-datamaskin-grensesnittet til Elon Musks Neuralink vil ikke bare avskaffe språket til fordel for direkte tankekommunikasjon, men også den menneskelige seksualiteten.
Hjerne-datamaskin-grensesnittet til Elon Musks Neuralink vil ikke bare avskaffe språket til fordel for direkte tankekommunikasjon, men også den menneskelige seksualiteten.
Historien er rik på tekster om andre kulturers tenkesett, skikker og kjøkken. Har slike utforskninger stadig relevans, eller har globaliseringen allerede utliknet for mange av de tradisjonelle kulturforskjellene? Kort sagt: Hva er framtiden til spørsmål om hva som kjennetegner en kultur, for eksempel den japanske?
Helt siden den franske revolusjonen har den geometriske klisjeen om at ytterpunktene møtes, blitt brukt for å diskvalifisere store politiske bevegelser.
En politisk krise uten sidestykke hjemsøker Kamerun. Politiet og hæren går hardt til verks mot stadig mer voldelige separatister.
Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.
«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og kroatiske intellektuelle Wien-avtalen som hadde som mål å forene variantene av det språket som skulle få navnet serbokroatisk. Normeringen ble ledet av serberen Vuk Karadzic (1787–1864) og kroaten Ljudevit Gaj (1809–1872), som sto i spissen for den illyriske samlingsbevegelsen. Bevegelsen valgte dialekten stokavisk til sine aviser og til å bygge et kroatisk litterært språk, selv om det ikke var den dialekten man snakket i Zagreb. Med unntak av fransk, som ble påbudt i kongedømmet allerede i 1539 med Villers-Coterêts-ediktet og svært tidlig gitt offisielle normer med opprettelsen av Académie française i 1634, var mange språk i Europa ikke normert på denne tiden. Finsk og tysk ble først normert på slutten av 1800-tallet, mens moderne svensk ikke oppsto før på begynnelsen av 1900-tallet. I Hellas erstattet den lenge nedvurderte moderne gresken, dimotiki, den arkaiske katharevousa først i 1976. Serbokroatisk er faktisk et av de europeiske språkene som ble tidlig normert. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske». Normeringen anerkjente imidlertid flere varianter skrevet med to alfabeter som var knyttet sammen i et strengt korrespondansesystem: Enkelte bokstaver, spesifikke for det kyrilliske «serbokroatiske» alfabetet, eksisterer ikke på russisk eller bulgarsk, mens det latinske alfabetet må bruke diakritiske tegn for å uttrykke visse lyder – som hake (i form av omvendt cirkumfleks) plassert på ž («sj»), š («sh») og č («tsj»). Den fonetiske transkripsjonen av språket var basert på Karadzic’ prinsipp: «Skriv som du snakker!» Uttalevariantene blir skrevet. Det gjelder spesielt e-lyden, som stammer fra den primitive «iat» i de slaviske språkene. Det gir e i den ekaviske varianten, «je» eller «ije» i jekavisk. Fristelsen til å gjøre disse variantene til nasjonale trekk har alltid eksistert – ved å gjøre ekavisk til et kjennetegn for dagligtalen i Serbia, mens jekavisk dominerer i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Montenegro. I de kroatiske regionene Dalmatia og Istria finnes det en tredje ikke-anerkjent variant kalt ikavisk. Lingvistene skiller også mellom tre dialektgrupper ut fra måten man stiller spørsmålet «hva?» på: stokavisk, kajkavisk og cakavisk. Den første er den dominerende, mens de to andre formene bare finnes i noen områder i Kroatia. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske»: En bosnier, en kroat og en serber fra samme by eller region i Bosnia-Hercegovina snakker samme lingvistiske form, med samme aksent. Oversatt av redaksjonen. Jean-Arnault Dérens og Simon Rico er journalister i Courrier des Balkans.
Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er fulle av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.