Balkans navnløse språk

Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.

Ett språk, mange varianter

«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og kroatiske intellektuelle Wien-avtalen som hadde som mål å forene variantene av det språket som skulle få navnet serbokroatisk. Normeringen ble ledet av serberen Vuk Karadzic (1787–1864) og kroaten Ljudevit Gaj (1809–1872), som sto i spissen for den illyriske samlingsbevegelsen. Bevegelsen valgte dialekten stokavisk til sine