Saudiarabisk satire

Barhodete kvinner, menn som vasker opp og etterretningsoffiserer som tabber seg ut. Latterliggjøring av religiøs puritanisme, kultursjåvinisme og korrupsjon

I desember 2003, i begynnelsen av fastemåneden Ramadan, ble stillheten i Riyadh forstyrret av en uvanlig demonstrasjon.

Like før iftar, måltidet som avslutter fasten, kjørte flere biler i full fart gjennom de folketomme gatene, og et førtitalls personer marsjerte frem til den offisielle tv-bygningen hvor de høylydt krevde at programmet som akkurat da gikk på lufta, måtte stoppes. Årsaken til raseriet var den berømte tv-serien Tash ma tash,1 som i elleve år har blitt sendt hver kveld under Ramadan. Denne kvelden tok serien opp problemet med mahram, den mannlige ledsageren saudiarabiske kvinner (i teorien) må ha ved sin side for å kunne si eller gjøre noe som helst: De to kvinnelige hovedpersonene i episoden står uten ektemann og bror etter at han har reist til Paris for noen uker. Kvinnene blir trakassert i offentlige parker, vist bort fra butikker og jaget ut av banker. For å få tilbake bevegelsesfriheten, «låner» de en avfeldig gammel bestefar – en løsning som viser seg å bare gjøre vondt verre – og til slutt kler de opp datteren og niesen slik at hun ser ut som en liten gutt.
Tash ma tash er viden kjent for sine overdrivelser, saftige humor, lek med regionale dialekter og iscenesettelser av paradokser fra dagliglivet. Serien produseres i Saudi-Arabia og sendes over hele den arabiske verden. Den er spesielt populær på den arabiske halvøy og i Jordan, hvor gatene tømmes når serien, som har fått kultstatus, sendes.

Men denne dagen i desember 2003 er altså ikke alle like begeistret for at serien problematiserer det saudiarabiske samfunnet gjennom å trekke frem den mest symbolske og skjulte siden ved det, nemlig kvinner. Noen personer bestemmer seg for å gå ut i gatene i en demonstrasjon som ville vært utenkelig i Vesten, hvor tv skaper mer passivitet enn opprør. Tv-kanalen nekter imidlertid å gi etter for demonstrantenes krav om å stoppe sendingen, og de blir nødt til å luske hjem med halen mellom beina.
Hendelsen sier mye om saudiarabernes tv-vaner og deres forhold til statskanalene, denne underavdelingen av informasjonsdepartementet som alltid mistenkes for å drive med maktspill. De to statskanalene var i lang tid enerådende i et ørkenlignende tv-landskap. Men i 1990, etter Iraks invasjon i Kuwait, falt masken: Saudiarabiske medier unngikk i flere dager å rapportere om invasjonen, og tv-kanalene fikk tilnavnene kazzâba al-ûla og kazzâba ath-thâniyya (løgnhals 1 og 2).
Etter at den Qatar-baserte tv-kanalen Al-Jazeera kom på banen, har statskringkastingen i Saudi-Arabia strevd med å få seertallene opp. Den har i det siste rustet seg med etablering av en egen sportskanal og fremfor alt nyhetskanalen Al-Ikhbariyya, begge to satellittkanaler. De har altså innsett at selv om parabolantenner er forbudt ifølge offisielle fatwaer, er de blitt en del av dagliglivet i Saudi-Arabia, som har 23 millioner innbyggere. Parabolantennene bidrar på mange måter til fremveksten av en offentlig og politisk opinion.2 De mange ulike religiøse programmene som sendes av satellittkanalene Al-Jazeera, Abu Dhabi TV og Sharjah skaper også større variasjon i religiøse praksiser og fremstillinger. Slik bidrar parabolantennene til en slags «av-wahhabisering» av islam i Saudi-Arabia.

Da Tash ma tash ble lansert i 1993 var seriens viktigste oppgave å forbedre statskringkastningens rykte. Elleve år senere kan det se ut til at målet er nådd. Og tv-seriens suksess blir behørig feiret i det saudiarabiske etablissementet: «Alle husstander skrur av satellittkanalene, til tross for at de er ekstra kreative under Ramadan, og familiene stimler sammen foran vår nasjonale tv-sending mens de venter på Tash ma tash», sier direktøren for utdanningsdepartementets sentraladministrasjon fornøyd. Avisene bruker hvert år stor spalteplass på å kommentere de nye episodene av serien.
De to serieskaperne, Abdallah al-Sudhan og Nasser al-Qassabi, hadde ikke regnet med at det skulle bli så stort. De begynte mer eller mindre tilfeldig med satirisk teater mens de gikk på universitetet for å bli landbruksingeniører, og forlot temmelig raskt en grå og kjedelig administrativ karriere for å skrive manus til fiksjonsserier på tv i stedet. På begynnelsen av 90-tallet foreslo de overfor daværende informasjonsminister Ali al-Sha’ir et program som skulle sendes under Ramadan. Tre år senere kom Tash ma tash. Den uttalte intensjonen til de to kumpanene bak serien var da å «kritisere sosiale skikker, tradisjoner, administrative prosedyrer og politisk sedvane.»

I én episode spiller kvinnene rollen som familieoverhode mens mennene oppdrar barna og gjør husarbeid. I en annen møter vi to skjelmske gamlinger som overgår hverandre i smarte påfunn – de skyr ingen midler – for å forføre den gamle Rugaiyya. En gang kan det være etterretningsoffiserer, fullstendig vettskremte etter attentatene i Riyadh og aktiviteten blant væpnede grupper, som gjør den ene tabben etter den andre. Andre ganger kan serien slå ned på rekrutteringen av unge islamister ved å erklære – svært så politisk korrekt! – at den politiske opposisjonen kan føre til drap på uskyldige.
I 1996 viste serien kvinnelige skuespillere uten skaut for første gang. Etter dette forbød statskanalen tv-serien helt til en ny minister, Ali al-Farisi, opphevet sensurvedtaket. I 2000 kom et nytt vendepunkt: På grunn av de antireligiøse utfallene i Tash ma tash, gikk stor-ulemaenes permanente råd (det statlige presteskapets øverste organ) inn for å fordømme serien. Nok en gang valgte regjeringen å se bort fra kritikken, og informasjonsministeren lot serien fortsette som før. Å erte på seg religiøse ledere, det er greit, men å gi avkall på publikumsrekordene til Tash ma tash? Ikke snakk om.
En sosiolog i Riyadh forklarer på denne måten hvorfor seriens provokasjoner får gå ustraffet hen: «Tash ma tash utøver en kritikk fra sidelinja, en kritikk som tolereres fordi den er lett og komisk. Hver episode har et budskap som av og til må tydes, fordi det ikke nødvendigvis blir klart uttrykt. Kritikken er skarp, men samtidig trekker den ikke selve systemet i tvil. Det dreier seg om en sosial kritikk innenfor rammen av samfunnet. Det er innenfor denne rammen serien tar opp politiske temaer som korrupsjon i administrasjonen.» Fordi Tash ma tash ikke går dypt inn på de grunnleggende svakhetene ved systemet, har informasjonsdepartementet på en måte fredet serien.

Abdallah al-Sudhan er takknemlig for det: «Vi driver et privat og uavhengig selskap, men jobber med de statlige kanalene som har gitt oss beskyttelse mot tosker og idioter.» Underforstått, de religiøse. Blant andre de som demonstrerte i Riyadh i desember 2003. Men skaperne av Tash ma tash er også klar over sin takknemlighetsgjeld til seriens fiender: «Man kan måle suksessen til Tash ma tash ut fra det faktum at unge mennesker på universitetene og i religiøse kretser har skrevet mot serien og forsøkt å finne måter å forby den på i religionens navn.»
Andre anklager serien for å latterliggjøre regionale særtrekk, spesielt gjennom seriens forbløffende etterligninger av forskjellige dialekter. «En mann fra sør eller fra Hedjaz kjenner seg ikke igjen i karikaturene, dette er slik innbyggerne i Nadjd [regionen der hovedstaden Riyadh ligger] innbiller seg at folk fra provinsen er,» analyserer en lingvist fra universitetet i Djedda. Enkelte kritiske røster peker på den objektive samhørigheten mellom Tash ma tash og den konservative eliten i landet. Litteraturkritikeren Mohammed al-Abbas skriver for eksempel i dagsavisen Al-Riyâd at serien «leder oss til denne triste sannhet: Virkeligheten er en altomfattende spøk som vi alle har vært med på å skape, men som vi verken har rett eller makt til å forandre. Vi kan bare se skuespillere spille ut våre feil og høre våre stemmer gjennom deres.»