Terrorisme da og nå

Mot slutten av 1800-tallet sto anarkister for en bølge av attentater som ga inntrykk av at det fantes et internasjonalt nettverk av terrorgrupper. Også da var sosial eksklusjon en av årsakene til terrortruslene.

Terrorismen er like gammel som menneskeheten. Den har alltid eksistert, på alle kontinenter og innen alle trosretninger. Hvorfor er vi så i våre dager vitne til fanatiske sikkerhetstiltak mot en usynlig fiende vi mistenker for å stå bak samtlige attentater verden over? Har vi glemt at det opp gjennom historien har vært flere perioder som til forveksling minner om vår egen tid, fylt med terrorisme og frykt?

Den 24. juni 1894 tok den italienske innvandreren og anarkisten Caserio livet av Frankrikes president, Sadi Carnot. Dette attentatet var høydepunktet i en serie attentater utført av anarkister i Frankrike. Hele det internasjonale samfunn følte seg truet, for det var ikke bare Frankrike som ble rammet. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Supermakten Kina

Neste sak

– Jeg er i krig med meg selv

Mer Terrorisme

Illusorisk om islamisering

To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.

Dyster rivalisering mellom IS og Al-Qaida

Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.

Den politiske voldens spiral

Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.

Fædrelandskærlighed og næstehad

Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.

0 kr 0