Uruguay ser rødt

At vann blir erklært offentlig eiendom gjennom folkeavstemning, er ikke noe vi ser hver dag. Likevel er dette ikke et helt nytt fenomen i Uruguay. I dette unnselige landet mellom Brasil og Argentina har man gjennom folkelig mobilisering klart å bremse opp privatiseringsiver og nyliberalisme, og gjort det mulig for Frente Amplio – en koalisjon bestående av et trettitalls organisasjoner fra det ytre venstre til sentrum-høyre – å ta makten.

Folkeavstemning er en integrert del av Uruguays demokrati. I 1980, midt under diktaturet, ble en grunnlov som var utarbeidet av den militære regjeringen forkastet av 57,9 prosent av velgerne i folkeavstemning. Ni år senere, som for å «rette opp balansen», fikk en lov som ga tilnærmet full immunitet til de ansvarlige for tortur og forbrytelser støtte fra 52,7 prosent av de stemmeberettigede. Denne folkeavstemningen syntes å ville sette en strek over den «skitne krigen», men egentlig må støtten forstås ut fra et ønske om å bevare demokratiet og unngå at de militære igjen skulle ta til våpen.1 Hele episoden ga støtet til dannelsen av en sterk folkelig bevegelse og førte til en styrking av vestresidens identitet rundt Frente Amplio.
Hver gang deler av nasjonaleiendommen har vært truet av privatisering har folkeviljen ytret seg så sant man har klart å samle tilstrekkelig med underskrifter til å kreve folkeavstemning. Dette er enestående i Latin-Amerika. En privatiseringslov, som så vidt var kommet gjennom i Nasjonalforsamlingen etter 16 måneder med forhandlinger, fikk for eksempel strøket 5 av 32 paragrafer etter en folkeavstemning. Hele 72 prosent av velgerne stemte for en slik innskrenkning av muligheten til privatiseringer selv om venstresiden bare hadde oppnådd 30 prosent i valg.
Ved samme anledning ble det nasjonale telefonselskapet Antel reddet fra salg til utlandet. Dette selskapet er nå blant de tre viktigste i Sør-Amerika mens de fleste land i denne delen av verden har solgt sine telefonselskaper til multinasjonale selskaper i Europa eller USA som selv kan fastsette prisen på sine tjenester og trekke ut store gevinster år etter år på grunn av sin dominerende posisjon.
Det uregjerlige uruguayanske folket viste nok en gang muskler 28. august 1994 da 63 prosent forkastet en grunnlovsreform som blant annet ville ført til endringer i valgsystemet og i sosiale ordninger. Reformen ble fremmet av de partiene som da satt med flertall i nasjonalforsamlingen (Partido Colorado og Partido Nacional eller Blanco), men også Frente Amplio støttet opp om forslaget.
Man har imidlertid ikke alltid klart å samle det antall underskrifter som kreves for å få arrangert en folkeavstemning, selv når resultatet synes sikkert. Da jernbanen (som hadde vært vanskjøttet i over 20 år) og terminalhavnen i Montevideo skulle privatiseres i februar 2001, fikk man bare samlet litt over 500 000 underskrifter innen fristen, og det ble dermed ingen folkeavstemning.
I desember 2003 ble derimot venstresidens fremgang bekreftet da et flertall på 62,2 prosent i en folkeavstemning gikk imot en nokså begrenset «samarbeidsavtale» mellom det nasjonale selskapet Ancap – som produserer, distribuerer og raffinerer olje-, alkohol og sementprodukter – og utenlandske bedrifter og kapitalinteresser. Ideen om «samarbeidsavtaler» var klekket ut for å omgå motstanden mot privatisering av statlige selskaper, likevel fikk den støtte av enkelte ledere i Frente Amplio.
Mye sto på spill i denne saken siden Ancap med sine 2400 ansatte er den viktigste industribedriften i landet. For å samle de nødvendige 620 000 underskrifter (tilsvarende 25 prosent av de stemmeberettigede), gjennomførte 1200 fagorganiserte i selskapet og 800 pensjonerte fagforeningsmedlemmer en dør til dør-aksjon som nådde fram til de mest isolerte steder: «Vi klarte å overbevise 685 000 personer om at loven som ble fremmet av regjeringen på lengre sikt ville føre til en utarming av hele landet,» forteller fagforeningslederen Juan Gómes. «Det var en fantastisk opplevelse, en bevisstgjøringskampanje som fikk tusener av kvinner og menn som i generasjoner hadde støttet de tradisjonelle partiene til å skrive under og sette fingeravtrykket sitt på det nødvendige skjemaet.» Mindre enn et år før president- og parlamentsvalget, bidro denne folkelige mobiliseringen til en ytterligere isolasjon av den sittende presidenten Jorge Batlle og ga et forvarsel om resultatet i oktober 2004.

Siden Frente Amplio ble grunnlagt i 1971 har koalisjonen stadig økt sin oppslutning fram til årets valgseier, der en utvidet «bred front» kalt «Progressiv sammenslutning – Bred front – Nytt flertall» (EP-FA-NM) fikk 50,45 prosent av stemmene. Denne sentrumvenstre koalisjonen samler en lang rekke politiske bevegelser fra den radikale og tidligere revolusjonære nasjonale frigjøringsbevegelsen (Tupamaros) til fremstående personligheter fra det borgerlige sentrum. Ifølge den 70-årige senatoren José Pépé Mujica, som har bakgrunn fra Tupamaro-geriljaen og i dag leder Movimiento de Participación Popular (MPP), er det likevel «langt større avstand mellom de mest progressive i Blanco/Colorado-koalisjonen som hittil har hatt makten og de mest høyrevridde av våre kamerater, enn mellom ytterpunktene i den nye 'brede front' som har fått flertall i nasjonalforsamlingen». Med 30 prosent av stemmene vil MMP utgjøre tyngdepunktet i sentrum-venstre-koalisjonen.
Den positive utviklingen i Montevideo, hvor halvparten av den uruguayanske befolkningen bor (1,5 millioner innbyggere), har utvilsomt bidratt til venstresidens politiske fremgang. Kommunestyret har siden 1990 sørget for opprustning og rengjøring av parker og offentlige steder, utbedring av kloakksystemet, fornyelse av en sjøside på nærmere 20 kilometer og gjenåpning av offentlige strender som et tilbud til de 300 000 byboerne som ikke har mulighet til å benytte strendene langt unna hovedstaden.
Borgermester Mario Arana fra Frente Amplio ble gjenvalgt til en ny femårsperiode med 58 prosent av stemmene i år 2000. Han forklarer at han i løpet av de siste ti årene har hatt som ett av sine mål å gjøre Montevideo – hovedsetet for Mercosur, frihandelsområdet som siden 1990 omfatter Uruguay og de tre nabolandene Brasil, Paraguay og Argentina – til SørAmerikas svar på Brussel.
Montevideo er igjen blitt en vakker hovedstad på tross av at staten har holdt tilbake midler som skulle vært overført til hovedstaden – de sentrale styresmaktene har gjort sitt for å stikke kjepper i hjulene for opposisjonen. Eksempelet Montevideo har likevel uten tvil overbevist mange velgere om at nye koster feier best, også i nasjonal målestokk.
Forutsetningene for opprustningen av byen har ikke vært av de enkleste. Mario Arana viser til det økonomiske sammenbruddet som slo inn i Argentina mot slutten av 2001 og som seks måneder senere rammet Uruguay, og trekker paralleller til børskrakket i 1929. Uruguays eksport til Argentina falt med 70 prosent de første fire månedene i 2002 sammenliknet med samme periode i 2001. Antall turister fra Argentina ble halvert.
Den vinteren ble det åpnet suppekjøkken over hele Uruguay, spesielt i Montevideo. En del nødhjelp kom fra utlandet hvor EU bidro med et større beløp. Det var likevel hovedsakelig solidariteten mellom Montevideos egne innbyggere som var avgjørende for å klare seg gjennom krisa. De var vant til å samles på bydelsmøter for å delta i utviklingen av byen og dens infrastruktur, i tett dialog med rådhuset, og dette bidro til at de mest utsatte delene av befolkningen kom seg velberget gjennom krisa, bortsett fra noen få tragiske tilfeller. «I bydeler som Pocitos, Punta Gorda og Carrasco, der fattigdom ikke rammer mer enn 2 prosent av innbyggerne, innførte jeg økt skatt til fordeling i de mer vanskeligstilte bydelene, der 50, 60 og opp til 95 prosent av innbyggerne er fattige,» forteller Arana.

Mens denne delen av verden ellers er hjemsøkt av politiske kriser – Venezuela er blitt utsatt for forsøk på destabilisering og presidenten i Bolivia Sánchez de Lozada er blitt avsatt, for å ta to eksempler – har ikke den økonomiske krisa i Uruguay rokket ved landets politiske stabilitet. I frykt for argentinske tilstander, et kaos som fører til oppslutning om høyrekreftene, har det politiske venstre (Frente Amplio) og det sosiale venstre (PIT-CNT, landets største fagforening) unngått direkte konfrontasjon med Jorge Batlles regjering.2 Tabare Vásquez strakk tilmed ut en hånd til styresmaktene med oppfordring til alle politiske partier og sosiale sektorer om å holde sammen slik at landet ikke skulle synke ned i krise.
Med absolutt flertall – 17 plasser av 31 i Senatet og 52 plasser av 99 i Nasjonalforsamlingen – fremstår de nye makthaverne som et balansert hele til tross for at koalisjonen består av ulike strømninger, noe som ifølge deres ledere vil være en garanti for en intern stabilitet som også skal trygges gjennom forholdet til opposisjonen. «Vår oppgave består i å fremme dialog, til beste for alle,» erklærer José Mujica overfor oss.
Påtroppende finansminister Danilo Astori viser seg på sin side som en tilhenger av reforhandlinger med Det internasjonale pengefondet (IMF) om Uruguays enorme utenlandsgjeld på 13 milliarder dollar. På bakgrunn av at arbeidsledigheten er gått ned til 13,3 prosent og økonomien viser tegn til vekst, har den nye regjeringen annonsert som sin første og viktigste oppgave å sørge for et verdig liv for de rundt 100 000 personer som fremdeles lever i den ytterste nød.
Adriana Marquisio, nestleder i det statlige vann- og avløpsvesenet (OSE), har full tillit til valgvinnerne: «Venstresiden kommer ikke til å selge seg. Uruguay er sterkt politisert med stort engasjement blant folk helt ut på landsbygda. Man hører på alternative radiostasjoner, og mange engasjerer seg også i kampanjer som den vi nettopp vant, for bevaring av vannressursene. Folket lar seg ikke manipulere, og vil gi politikerne svar på tiltale.»
Etter folkeavstemningen mot privatisering av offentlige vannverk, har det spanskeide vannselskapet Uragua, som har hatt base i turistområdet Punta del Este siden år 2000, kunngjort at det vil trekke seg ut av Uruguay så snart som mulig. Samtidig krever selskapet en erstatning som de neppe vil få utbetalt. «Dette selskapet har ikke oppfylt sine sanitære forpliktelser, slik at drikkevannet er blitt infisert av kolibakterier og innbyggerne har måttet kjøpe vann på flaske. Og det stopper ikke der – i løpet av fire år har selskapet kostet skattebetalerne mer enn 100 millioner dollar,» oppsummerer Adriana Marquisio.
Dette bedrøvelige prosjektet ble satt i gang etter press fra IMF, og skulle altså vise seg å bli en dyrkjøpt erfaring: 70 millioner dollar i forhåndsinvesteringer som staten skulle betale tilbake fram til 2009 med et tillegg på 20 millioner i renter, 24 millioner dollar i tapte inntekter foruten de om lag 10 millioner som trengs for å sette i stand vannsystemet igjen.
Valget av Tabaré Vázquez er ikke bare uttrykk for en innenrikspolitisk venstrebølge. Også sett i søramerikansk målestokk bekrefter det en progressiv tendens som har fått stadig større utbredelse med president Luiz Inacio da Silva («Lula») i Brasil, Nestor Kirchner i Argentina og Ricardo Lagos i Chile. «Og vi må heller ikke glemme Chávez’ Venezuela,» understreker den sittende borgermester i Montevideo. Men mer enn Chávez' radikalisme er det nok Lulas brasilianske modell som vil danne skole for den nye regjeringen i Uruguay.
1973: På tross av en lang demokratisk tradisjon, opplever landet et militærkupp.
25. november 1984: Valget av Julio Maria Sanguinetti (Coloradopartiet) til president markerer en gradvis liberalisering av regimet.
26. november 1989: Første frie valg siden 1972. Luis Alberto Lacalle (Nasjonalistpartiet) blir valgt til president. Tabaré Vàsquez fra Frente Amplio («Bred front») blir borgermester i Montevideo.
27. november 1994. Julio Maria Sanguinetti (Coloradopartiet) blir valgt til president. Sentrum-venstre koalisjonen, med Frente Amplio som viktigste parti, oppnår 30,8 prosent av stemmene.
31. oktober 1999. Tabaré Vàsquez vinner første runde av presidentvalget med 38,5 prosent av stemmene, men blir slått i andre runde av Coloradopartiets kandidat Jorge Batlle.
31. oktober 2004. Tabaré Vàsquez stiller som kandidat for tredje gang og vinner presidentvalget med 50,69 prosent av stemmene.


1 Denne loven har imidlertid ikke hindret at de ansvarlige for det tidligere diktaturet er blitt stilt for retten de siste år. Den tidligere presidenten Juan Maria Bordaberry er en av dem som er blitt anklaget for brudd på grunnloven, fordi han ga etter for de militære kuppmakerne den 27. juni 1973.
2 Se Raul Zibechi, «Uruguay, une gauche pour la stabilité », Det latinamerikanske informasjonsbyrået (ALAI), America latina en movimiento, Quito, august 2004.