Guide til språkgalaksen

Den nederlandske lingvisten Abram de Swaan har i sine arbeider – som er videreført av franskmannen Louis-Jean Calvet – fremsatt en «gravitasjonell» eller «galaktisk» funksjonsmodell for det globale språksystemet.¹ I sentrum av dette systemet står det engelske språket. Modellen er ikke tatt ut av intet; den er et historisk resultat av maktforhold, kriger, invasjoner, folkeforflytninger, koloniherredømmer, og så videre. I nyere tid har den også sammenheng med økonomiske, og ikke minst ideologiske, styrkeforhold: Erobringen av bevisstheten er på dette området mer avgjørende enn erobringen av territorier.

Modellen tar utgangspunkt i omtrent 6000 språk, hvorav 90 prosent snakkes av minst 5 prosent av verdens befolkning. Disse språkene kalles periferiske. Anslagsvis 500 av dem brukes av mindre enn 100 personer. Innad i en enkelt stat kan man noen ganger finne flere hundre språk – rekorden har Papua Ny-Guinea med 850 språk, etterfulgt av Indonesia (670), Nigeria (410) og India (380).
For ikke å bli fullstendig isolert språklig sett, kan et periferisk språksamfunn knytte seg horisontalt til sine naboer gjennom tospråklige innbyggere, men dette er et sjeldent fenomen. Vanligvis kommuniserer medlemmer av disse språkgruppene med hverandre via et felles språk som ligger ett nivå høyere: som quechua i Latin-Amerika eller wolof, lingala og bambara i Afrika. Dette språket karakteriseres som «sentralt språk».

Det finnes omtrent hundre slike sentrale språk, og rundt dem kretser fra ett–to til flere titalls periferiske språk. De sentrale språkene er offisielle eller nasjonale språk, de som brukes i administrasjon, rettsvesen og som skriftspråk generelt, samt i elektronisk kommunikasjon. Alle de europeiske språkene er sentrale i forhold til regionale språk og «minoritetsspråk» på et gitt nasjonalt territorium: nederlandsk i forhold til frisisk, norsk/svensk/finsk i forhold til samisk, dansk i forhold til færøysk, engelsk i forhold til kornisk², skotsk, walisisk og irsk, og fransk i forhold til alsasisk, baskisk, bretonsk, korsikansk og oksitansk.
Selv om alle disse språkene er sentrale innenfor en stat, er noen av dem mer sentrale enn andre, fordi de inngår i konstellasjoner sammen med andre sentrale «utenlandske» språk. Disse språkene kalles «supersentrale». Abram de Swaan har identifisert tolv slike språk: tysk, arabisk, kinesisk, engelsk, spansk, fransk, hindi, japansk, malisk, portugisisk, russisk og swahili. Louis-Jean Calvet på sin side, mener at tysk og japansk ikke kan betraktes som supersentrale fordi de ikke har et betydelig antall andre språk i kretsløp rundt seg – selv om antallet mennesker som snakker disse språkene overstiger hundre millioner. De supersentrale språkene er de som brukes for kommunikasjon i et regionalt eller internasjonalt område – som ofte stammer fra kolonitida (engelsk, spansk, fransk og portugisisk).
Men når en kineser og en russer møtes, er det små sjanser for at en av dem snakker eller forstår den andres språk – med mindre de begge to har vært på solidaritetsbrigade til Cuba og dermed kan kommunisere på spansk. De vil mest sannsynlig ty til forbindelsesspråket mellom de supersentrale språkene, hvis de behersker det: altså engelsk, det såkalt «hypersentrale» språket.
Slik ser vi hvordan kommunikasjonsmulighetene fra periferi til sentrum sikres trinnvis gjennom mangfoldige kjeder av personer som behersker to eller flere språk – fra de aller minste språkene i Latin-Amerika eller Afrika til engelsk.1 Abram de Swaan, Words of the World, Polity Press, Cambridge, 2001. Boken inkluderer en omfattende bibliografi, med oversikt blant annet over de Swaans tidligere verker. Louis-Jean Calvet, Pour une écologie des langues du monde, Plon, Paris, 1999. Også denne boken har en svært utfyllende bibliografi.
(…)