Nye forhåpninger

Med sitt rungende non til EU-grunnloven 29. mai gjorde det opprørske Frankrike nok en gang ære på sin tradisjon som «politisk nasjon par excellence». Dette rystet det gamle kontinentet, og vekket nytt håp hos Europas folk og bekymring hos de etablerte elitene. Dette Frankrike fant tilbake til sitt «historiske oppdrag» ved å vise – gjennom de franske borgernes modige handling – at det er mulig å unnslippe «skjebnebestemmelsen» og byrden av økonomisk og politisk determinisme.

For dette «non» har en avgjørende betydning: Det markerer et stoppsignal for den ultraliberale ambisjonen om å tvinge igjennom en enerådende økonomisk modell, den som defineres av globaliseringsdogmet, overalt i verden og uten hensyn til befolkningene.
Denne modellen har siden midten av 90-tallet møtt motstand. For eksempel den store sosiale bevegelsen under massestreikene i Frankrike i november 1995. Eller demonstrasjonene mot Verdens handelsorganisasjon i Seattle (1999), som ga startskuddet til det som senere har fått navnet «alterglobaliseringsbevegelsen» – spesielt etter det første Verdens sosiale forum i Porto Alegre (2001) etterfulgt av hendelsene under G8-møtet i Genova. I tillegg kommer motstanden innad i flere land, fra Argentina til India, via Brasil. Men dette er første gang at en befolkning – i et land i Nord og innenfor rammen av en institusjonell, pollitisk konsultasjon – har hatt anledning til å si offisielt nei til den ultraliberale globaliseringen.
Lederskribenter i de dominerende avisene oppfører seg som entomologer bøyd over et insekt de trodde var utdødd, og forsøker å skamfere Frankrikes massive nei. Etter at de fleste av dem har drevet en ensidig ja-kampanje og anklaget sine motstandere for «populisme», «demagogi», «fremmedfrykt», «masochisme», og så videre, viser de seg nå ute av stand til å tilpasse analysene sine til det gigantiske tilbakeslaget de har lidd. En ekstraordinær selvtilfredshet fra øvrighetspersoner som ikke forstår – og enda mindre holder ut – at folket (et ord de rynker på nesen av) har nektet å adlyde befalingene fra «fornuftens europeistiske krets». For folket har virkelig vendt tilbake til urnene: kun 30 prosent avholdt seg fra å stemme, mot 57 prosent for knapt ett år siden under valget til Europaparlamentet.
Denne mobiliseringen, spesielt i lavere samfunnslag og blant de unge, omkring et så tørt tema – en tekst bestående av 448 artikler, i tillegg til bilag, erklæringer og protokoller – er i seg selv en uventet suksess for demokratiet. Folket har gjort en storslått tilbakekomst: Det har vist vilje til å ta tilbake det man forsøker å ta fra dem.

Det europeiske fellesskapet har siden begynnelsen i 1958, og spesielt etter Enhetsakten i 1986, innført stadig større begrensninger på nasjonale avgjørelser i medlemslandene. Maastricht-avtalen (1992) og den såkalte vekst- og stabiliseringspakten (1997) fratok regjeringene to av de viktigste virkemidlene for offentlig styring: valutapolitikken og budsjettpolitikken. Det tredje virkemiddelet, skatte- og avgiftspolitikken, blir stadig mindre uavhengig i og med at den skriver seg inn i den utbredte logikken som tilsier «fri og uhindret konkurranse».
Folk har forstått at traktaten de skulle ta stilling til, «konstitusjonaliserte» på europeisk nivå en intens konkurranse mellom produsenter av varer og tjenester – men også en konkurranse mellom hele sosiale system, fanget i en nedadgående spiral. De ytterst magre demokratiske «fremskrittene» i traktaten kunne åpenbart ikke fungere som motvekt til fasttømringen av den ultraliberale modellen, noe som ville ha tømt fremtidige velgerkonsultasjoner for mening.
Nei-flertallet var et ekstremt velinformert nei. Det kom på bakgrunn av utallige møter og debatter, og ikke minst utbredt lesning: Bøker om grunnlovstraktaten har i flere måneder ligget på toppen av bestselgerlistene i Frankrike. Stilt overfor propagandaen fra staten, som de fleste mediene har brakt videre, har innbyggerne ønsket å gjøre seg opp en egen mening. De har fått hjelp av det omhyggelige arbeidet til de utallige gruppene som spontant har dukket opp over hele landet, fremfor alt lokale Attac-komiteer. Dette mylderet har gjort ære på demokratiet.
Var nei-seieren et uttrykk for nasjonalisme? Nei, det store flertallet av nei-stemmene var pro-europeiske. De tok ikke feil, alle de fagforeningsaktivistene og politiske aktivistene fra andre EU-land, som enten i hjemlandet eller ved å delta i kampanjen i Frankrike, har stilt seg bak ønsket om et annet Europa som ble brakt frem av de sterke kreftene i nei-kampanjen. Mange europeere som selv er fratatt muligheten til å si sin mening gjennom folkeavstemning, har bedt franskmenn om å avgi stemme i deres sted…
I utlandet har enkelte tolket Frankrikes nei som en svekkelse av Europa i forhold til USA, der den amerikanske stormakten blir stående uten motvekt. De tar feil: Grunnloven ville ha brakt Unionen enda mer på linje med Washington (spesielt militært).
Det har oppstått en ny situasjon, som åpner for en ny, grunnleggende diskusjon om verdiene og reglene som skal gjelde for et europeisk fellesskap. Dette ønsket om å leve sammen i Europa kan ikke reduseres til det nullpunktet som fri flyt av kapital, varer, tjenester, og til og med mennesker, er. I dette perspektivet stenger Frankrikes nei 29. mai ingen dører. Tvert imot vekker det nye håp.

(…)