Eierskap versus fellesskap

Eierskap i form av patenter, opphavsrett, og i noe mindre grad merkevarenavn, innføres på stadig flere felt. De store multinasjonale selskapene, patentbyråene, juridiske spesialister, den amerikanske regjeringen og EU-kommisjonen gjør alt de kan for å ta patenter på medikamenter, programvare, plantesorter, celler og genmateriale. Eierskap og brukerrestriksjoner bidrar til å blokkere en stor del av potensialet for nyskaping. Er det et utopisk prosjekt å skulle justere balansen i fellesgodenes favør? Kampen mot patentering av programvare har vist at samfunnsborgerne kan vinne frem. En finansiering av alles kapasitet til å bidra til fellesgodene, kan for eksempel gjøres gjennom samfunnslønn.

Hvor langt skal den private eiendomsretten strekke seg? Når det gjelder informasjon, og alt som kan representeres gjennom den, ser det ut til at eiendomsretten kan utvides i det uendelige. Eierskap i form av patenter, opphavsrett, og i noe mindre grad merkevarenavn, innføres på stadig flere felt, og det dukker opp nye tekniske, juridiske og politimessige metoder for å håndheve dem. Selv om patentering av medikamenter, programvare, plantesorter, celler og genmateriale møter sterk motstand, gjør de store multinasjonale selskapene, patentbyråene, juridiske spesialister, den amerikanske regjeringen og EU-kommisjonen alt de kan for å utbre denne virksomheten.

Parallelt med dette oppstår nye former for håndhevelse av copyright. Den baseres i dag på tiltak som i utgangspunktet begrenser bruken, og som det er lovstridig å gå utenom, selv når hensikten er legitim.1 Hvem som helst kan nå anklages for å krenke den immaterielle eiendomsretten – alt fra bønder som opplever spredning av patenterte genmodifiserte såkorn på jorda si2 til brukere av fildelingsnettverk (P2P).

Det er satt i gang en veritabel forkjøpskrig mot uavhengige produsenter og brukere, som for anledningen slås i hartkorn med industrispionasje og organisert kriminalitet. 12. oktober 2004 holdt Jean-René Fourtou, administrerende direktør i Vivendi Universal3 og president i Det internasjonale handelskammeret (ICC), et foredrag i FN, der han lanserte en global offensiv mot piratvirksomhet. Blant tilhørerne var ledere for multinasjonale selskaper innen legemiddelindustri, programvare og forbruksvarer, og Fourtou oppfordret næringslivsledere verden over til å stå sammen og opptre som en samlet lobby overfor 80 regjeringer.

Forsøkene på å utvide og stramme inn eierskapsmekanismene har møtt sterk motstand, spesielt gjennom kampen for tilgang til medisiner i utviklingsland og protestene mot patentering av liv og programvare. Ordningene som gjelder for genmodifiserte organismer og medisinsk bioteknologi forkastes i økende grad. Men motstanden er fragmentert og man greier ikke alltid å gjøre felles sak.

Likevel er tendensen til økt eierskap til informasjon og det den kan representere, ikke et resultat av noen naturlov. Det skjer en svært viktig utvikling også i motsatt retning, med nye metoder for nyskaping basert på fri utveksling av kunnskap og retten til å bruke den.4 De nye kollektive tilnærmingene ble en stund avfeid som kuriositeter eller uttrykk for naivitet hos vitenskapsfolk som ikke kjente til økonomiens harde realiteter. Disse fremgangsmåtene har imidlertid vist seg å være mer produktive, og fremfor alt bedre i stand til å rette nyskapingen inn mot målsetninger som tjener fellesskapet og oppmuntrer til kulturelt mangfold.

Forskere har ettertrykkelig vist hvor overlegen «felleskapsbasert produksjon mellom likeverdige» («commons-based peer-production»5) er når det gjelder en rekke nyvinninger innen informasjonsteknologi. Denne beskrivelsen, som stammer fra Yochai Benkler, omfatter den kooperative nyskapingen der hver etappe fritt kan brukes og endres av hvem som helst. Nettopp derfor representerer denne produksjonen et fellesgode, som i de fleste tilfeller ikke kan beslaglegges av en enkelt aktør.

I kjølvannet av disse to dypt motstridende tendensene – eierskap versus fellesskap – avtegner det seg en bruddlinje i utviklingen av teknologi, økonomi og samfunn. De representerer to forskjellige scenarier: Det ene blir aktivt fremmet av en liten gruppe multinasjonale selskaper – deres representanter satt i salen da Jean-René Fourtou holdt sitt nevnte foredrag. Valgspråket til tilhengerne av dette scenariet ble nylig formulert av Bill Gates da han satte likhetstegn mellom åpen kildekode og kommunisme.6 En mindre ekstrem variant er påstander av typen «intellektuell eiendom er det 21. århundrets svarte gull» og forestillingen om at de økonomiske aktørene som ikke satser på denne typen eiendom, kommer til å forsvinne eller spille en svært sekundær rolle.

Denne visjonen sammenfaller med den enkelte kritikere, deriblant Jeremy Rifkin, har utviklet som et skrekkscenario som må unngås.7 Scenariet har imidlertid noen svakheter som det er viktig å understreke. Eierskap og brukerrestriksjoner ligger på ingen måte i informasjonens og nettverkenes «natur», men bidrar snarere til å blokkere en stor del av potensialet for nyskaping på dette feltet. En rekke prosjekter (se egen sak) har vist hvilke enorme skaperkrefter som kan utløses gjennom samarbeid som unnslipper eierskapets og kontraktenes begrensninger.

Selvfølgelig støter man på vanskeligheter: Utvidelsen av modeller for fritt samarbeid til nye områder støter også på interne hindringer. Ett problem er oppfatningen av teknologi som noe ugjennomtrengelig (som vi er blitt vant til å betrakte som en «svart boks» som bare ingeniørene kan utvikle videre) eller de utbredte bekymringene knyttet til at publikum «tar tilbake» teknologien.

Men oppfinnsomheten som preger felleskapsbasert bruk, finner gradvis måter å overkomme disse hindringene på. Også fordi den kunstige organiseringen av knapphet for å opprettholde monopolenes (eller oligopolenes) prisnivå på informasjonsvarer, lider nederlag: Informasjonskapitalismen viser seg å være like sårbar som den er mektig. Et av de mest åpenbare eksemplene på dette er den totale uoverensstemmelsen mellom legemiddelfirmaenes børsbaserte profitter og den reelle innvirkningen deres kommersielle styringsmodell og valg av forskningsområder har på den offentlige helsen.

Men det begynner å oppstå koalisjoner som motsetter seg de mektiges arroganse og fremmer et annet scenario, som går ut på å gjenfinne balansen mellom fellesgoder og eiendom, og tøyle den ukontrollerte makten finanssfæren har fått over økonomi og samfunn.

Er det realistisk å se for seg en bred koalisjon for utvikling av fellesgoder?8 Eller er det et utopisk prosjekt å skulle justere balansen i fellesgodenes favør når vi står overfor stadig mer restriktive mekanismer på informasjonsfeltet (programvare, kunnskap, genetisk informasjon)? Styrkeforholdet er jo så skjevt mellom lobbyer som kan mobilisere hærskarer av jurister og som har forgreininger inn i statsapparatene – og iblant også i de politiske partiene – og koalisjonene av organisasjoner, fattige land og et knippe jurister og politikere som forsøker å få på plass en fellesmenneskelig rett?9

Utviklingen innen lovgivning og internasjonale traktater er og blir katastrofal, selv om vi kan glede oss over noen fremskritt: For eksempel motstanden mot programvarepatenter i Europa, og fremveksten av koalisjoner mellom ikke-statlige organisasjoner og utviklingsland innenfor Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO) og UNESCO.

Mindre oppløftende er det at lovtekster som offisielt skal hindre forbindelser mellom industrispionasje og organisert kriminalitet, i praksis gjør det lettere å sette i gang urimelige tiltak mot generiske medisiner («kopimedisiner»), fri programvare og frivillig deling av nyvinninger. Det gjelder blant annet EU-direktivet om «respekt for den intellektuelle eiendomsretten»10 som 12. juli i år ble komplettert med et forslag om å samordne straffetiltakene for brudd på opphavsretten i alle medlemslandene.

Det er likevel flere grunner til optimisme. For det første er det slik at selv om det internasjonale juridiske rammeverket i svært stor grad sikrer interessene til informasjonsindustriens multinasjonale selskaper, er bildet et helt annet hvis vi ser på den reelle nyskapingen og informasjonsutvekslingen. Forsøkene på å stoppe fri utveksling av informasjon blir stadig flere og hardere, men kan likevel sammenlignes med det å skulle stoppe en elv med bare hendene.

Kampen mot patentering av programvare har vist at samfunnsborgerne kan vinne frem – spesielt når mobiliseringen videreføres av institusjonelle aktører. Som da Europaparlamentet 6. juli i år forkastet forslaget om et direktiv som ville formalisere utdelingen av programvarepatenter fra Det europeiske patentkontoret (EPO). Europaparlamentet hadde allerede under en første behandling av direktivet i 2003 vedtatt justeringer som klart og tydelig forkastet prinsippet om programvarepatenter. Kampen er imidlertid langt fra over, det gjenstår å gjenopprette politisk kontroll av EPO for at det skal rette seg etter demokratiske vedtak på området.

Fordelene med fri utveksling og samarbeid når det gjelder nyskaping, oppfinnelser og uavhengighet i forhold til leverandører, bidrar til en gradvis utbredelse av dem, også i administrasjoner og bedrifter. Man bør ikke slå seg til ro med at bruken av fellesgoder forblir et undergrunnsfenomen, fordi dette hindrer en i å finne nye måter å koble seg til økonomien på. Det står også i veien for en finansiering av alles kapasitet til å bidra til fellesgodene, for eksempel gjennom samfunnslønn eller eksistenslønn, som flere har tatt til orde for.11

En avgjørende faktor for sannsynligheten av en koalisjon for fellesgoder, er at den knytter sitt prosjekt til en generell temming av kapitalismen. Det handler om å sette en stopper for den underlige resignasjonen som får en til å betrakte teknologisk forandring som noe som kommer utenfra og som ikke henger sammen med menneskenes egne handlinger og ønsker.

Oversatt av G.E.



Utover det frie operativsystemet som konkurrerer mot giganten Microsoft – GNU/Linux – finnes en rekke prosjekter innen open source (åpen kildekode) med gode resultater:
Fri programvare: Etter infrastruktur (operativsystemer, servere) erobrer en ny generasjon av disse programmene pc-er og daglig kommunikasjon. Eksempelvis Mozzilas erstatning av Windows Wexplorer og Microsoft Outlook med henholdsvis gratisprogrammene Firefox og Thunderbird (se www.mozilla.org, disse finnes både for Linux, Mac og Windows). Et annet system er gratisprogrammet OpenOffice som delvis erstatter Microsoft Office (se www.openoffice.org, både for Linux, Mac og Windows, norsk gratisversjon og ordbok finnes også)
Nye tilnærminger til kunstnerisk virksomhet på internett: poesifora, spredning av musikk som remikses på nettet.
Mediekollektiv: Mer eller mindre strukturerte kollektiv som driver nyhetssider der de publiserer tekster, videoer, originallyd og kommenterte lenker til artikler på nettet. Flyten som preger fri produksjon, gjør at denne informasjonen kan spres til et stort antall nettsider.
Wikipedia: Et gigantisk, flerspråklig og fritt leksikon, der alle brukere kan redigere eksisterende artikler eller lage nye. Se wikipedia.org
Vitenskapelige publikasjoner: Samlingen av fritt tilgjengelige vitenskapelige tidsskrifter på Public Library of Science (PLoS – www.plos.org) er i ferd med å bli like anerkjent som de prestisjetunge tidsskriftene Nature og Science.
Human Genome Project (HGP): Forskere fra alle forskningsinstitusjoner kan få tilgang til felles databaser og legge til sine egne kommentarer.
Samarbeidsprosjekter mellom ikke-statlige organisasjoner, regjeringer og industribedrifter for å sette i gang medisinsk forskning knyttet til offentlig helse.
Nettverk som lager oversikter over planter og såkorn som er fri for patenter og genmodifisering.

1 Direktivet 2001/29 hindrer at man kan tvinge leverandører av «beskyttelsesteknologi» til å tillate legitim bruk, for eksempel sitering eller bruk til presentasjon av informasjon (der hvor slike «unntak» er akseptert). Det er så vanskelig å bevise legitim bruk, at det i praksis er tekniske tiltak som håndhever loven, og ikke domstolene < BR > 2 For eksempel den kanadiske bonden Percy Schmeiser : Canadas høyesterett kjente ham skyldig i å ha «utnyttet» patenterte såkorn, til tross for at han hadde vært utsatt for tilfeldig spredning.
3 Financial Times, London, 12. oktober 2004.
4 Philippe Rivière, «Logiciels libres: et pourtant, ils tournent» (Fri programvare ? og likevel fungerer den), Manière de voir, kommer.
5 Yochai Benkler, «Coase’s Penguin, or Linux and the Nature of the Firm», Yale Law Journal, New Heaven (Connecticut), 4. juni 2002. Peer betyr likeverdig, og peer-to-peer-nettverk betyr et nettverk av likeverdige maskiner. Overs. anm.
6 Michael Kanellos, Gates, «Restricting IP is Tantamount to Communism», CNET News.com, http://insight.zdnet.co.uk/software/windows/0,39020478,39183197,00.htm
7 Jeremy Rifkin, The Age of Access: The New Culture of Hypercapitalism Where All of Life Is a Paid-For-Experience, Putnam Publishing Group, Itasca (Illinois), 2000.
8 Se Philippe Agrain, «Vers une coalition des biens communs» (Mot en koalisjon for fellesgoder), Libération, 25. august 2003, www.debatpublic.net/Members/paigrain/texts/bienscommuns.pdf
9 Se Mireille Delmas-Marty, Vers un droit commun de l’humanité (Mot en fellesmenneskelig rett), Textuel, Paris, 2005.
10 Direktiv 2004/48/CE av 29. april 2004.
11 For eksempel Jean-Marc Ferry, «Revenu de citoyenneté, droit au travail et intégration sociale» (Borgerlønn, rett til arbeid og sosial integrasjon), Revue du MAUSS, Paris, 1996 og André Gorz L’immatériel: connaissance, valeur et capital (Det immaterielle: kunnskap, verdi og kapital), Galilée, Paris, 2003.