En revnet støvel

Mussolini satt så dype spor i en hel generasjon at han forble en referanse i landets historie lenge etter sin død. Mussolinis er lagt til hvile i en statelig underjordisk krypt i Predappio i Italia. Dit kommer mer enn 10 000 besøkende hvert år.

Predappio er en liten, stille by med omlag 6100 innbyggere i den italienske regionen Emilia-Romagna. I dag er byen mest kjent for sitt årlige sangfuglmarked og fordi Mussolini ble født her i 1883. Men det var også her, mange år etter sin brutale død i 1945, at Mussolinis endelig ble lagt til hvile i en statelig underjordisk krypt – et mausolé er nok et bedre ord, som om han var en tidligere stammehøvding. Og det er her tilhengerne fremdeles kommer sammen for å dyrke ham tre ganger i året. Krypten ble bygget av favorittarkitektene F. Fausto og C. Bassani i 1930 da Mussolini stod på høydepunktet i sin karriere. Det ble sagt den gangen at han nøt en enorm støtte i folket, skjønt slike meningsmålinger jo er vanskelig å gjennomføre i en ettpartistat der pressen bare er delvis fri. I de tider ble han oppvartet av både Winston Churchill («Hvis jeg var italiener, ville jeg ha kledd meg i fascistenes svarte skjorte.») og av Adolf Hitler. Paven kalte ham «En mann utpekt av skjebnen.» Rektor ved Columbia University sammenliknet ham med Cromwell, og Cardinal O’Connell i Boston sa at han var et «Et regjeringsgeni som Italia hadde fått i gave fra Gud».

Grunnene til at Mussolini nådde makten i det splittede, krigsherjede Italia var komplekse. Kommunistene, sosialistene og katolikkene greide ikke å utarbeide et felles program. Og landet var preget av vold og trussel om mer vold. «Jeg kunne ha gjort dette døve (sic!), grå kammeret til en base for mine egne legioner,» sa han i deputertkammeret da han var blitt utnevnt til statsminister av en panisk og hodeløs konge. «Jeg kunne ha stengt parlamentet og utnevnt en regjering bestående bare av fascister. Jeg kunne, men jeg vil ikke, i hvert fall ikke for øyeblikket.»

Det skulle ikke vare lenge. Diktaturet var i emning. Flertallet i parlamentet var ikke fascister, den nye styreformen ble derfor gjennomført ved trusler og drap på de viktigste motstanderne. Noen ble fengslet, andre forvist til øde øyer og atter andre rømte landet. Den viktigste av dem alle, Giacomo Matteotti, ble funnet med avhogget hode.

Som andre diktatorer anla Mussolini veier og broer, drenerte sumpområder, bygget ut ødemark og stabiliserte valutaen og økonomien midlertidig. Han vare ikke en grusom psykopat som Hitler, men han var fæl nok. Han dro Italia inn i landets antakeligvis største katastrofe siden huneren Attila: Mer enn fem hundre tusen drepte og skadede mennesker, bombede og raserte byer, ødelagte hjem, knust infrastruktur, tap av historiske og kunstneriske skatter. En krig han begynte av ren forfengelighet og kynisme og som både generalene og fascistlederne rådet ham imot. De visste at hæren var i dårlig stand og elendig utstyrt. Slagskipene var bygget for fart og glamour, ikke for å motstå artilleri og torpedoer. Luftvåpenet var antikvert og hadde drivstoff til bare 60 dager. Han hadde ikke åtte millioner soldater, som han påstod, men bare så vidt to.

 

AT DENNE MANNEN i dag, mer enn 60 år etter sin skjendige slutt, fremdeles har beundrere, er et mysterium det er vanskelig å forklare. Slik Hitlers gjenferd spøker i det moderne Tyskland, spøker også Mussolinis gjenferd i det moderne Italia. Tre ganger i året, på årsdagen for hans fødsel, hans maktovertakelse og hans død, kommer masser av troende til byen Predappio. Folk i mørk dress og slips som mener at han var en «stor mann», pøbler i sorte T-sjorter og med barberte hoder, nysgjerrige turister og nekrofile. Slik har det vært siden 1945. De holder politiet i arbeid og gir byen dårlig rykte. Under feiringen av fødselsdagen 29. juli i fjor omtalte den lokale avisen begivenhetene som et uavbrutt mareritt (incubo).

I 1945 ble det sagt at før Mussolinis død var de fleste italienere fascister, men at dagen etter, var de fleste overbeviste demokrater. Sannheten er at Italia var i borgerkrig mellom 1943 og 1945. En borgerkrig mellom fascister og anti-fascister av forskjellig politisk tilhørighet – kommunister, katolikker, sosialister, liberale og monarkister.

I 1945 ble denne krigen etterfulgt av en annen, antakeligvis enda mer traumatisk, og som varte til 1947. Kommunistene i Nord-Italia og i det såkalte «dødstriangelet» (Modena-Reggio-Bologna) så på Resistenza (motstandsbevegelsen) som en krig mellom forskjellige sosiale klasser. De italienske kommunistene var revolusjonære, de hadde som mål å ta makten med makt. De bekjempet altså ikke bare framstående fascister, men også forretningsmenn, butikkeiere, fabrikkeiere, landeiere, bønder og prester. Hundrevis, noen mener tusenvis, av slike klassefiender ble offer for utrenskningen. Først da kommunistlederen Palmiro Togliatti, i en kjent tale han holdt i Reggio like før valget, advarte mot at dette ga partiet dårlig rykte, ble krigen avblåst. Men arven etter borgerkrigene har preget italiensk politikk og kulturliv helt fram til i dag. Mussolini satt så dype spor i en hel generasjon at han forble en referanse i landets historie lenge etter sin død. For det ekstreme høyre var han en modell, og for det ekstreme venstre var han et mareritt. Og verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre, som fremdeles preges av sin pro-sovjetiske fortid, har greid å gi Italia en troverdig demokratisk regjering. Ikke en gang kristendemokratene i sentrum, har greid dette – hver gang noen nevner Italias fascistiske historie, ser de ned og rødmer over sine velgeres fortid.

 

MUSSOLINIS GJENFERD er altså ikke utslettet. Men massene som kommer i busser og privatbiler til Predappio får en blandet mottakelse av byens innbyggere. De fleste synes disse turistene er en plage. Likevel stemte ikke mindre enn 19 prosent på Alleanza Nationale, et åpenlyst ny-fascistisk parti, ved siste kommunevalg – hovedsakelig av taktiske årsaker. Formannen GianFranco Fini var tidligere leder for det ny-fascistiske partiet Movimento før det ble reformert og omdøpt til Alleanza Nationale. Han var utenriksminister i Silvio Berlusconis regjering. Før han lot seg konvertere til demokrat i 1995-96, pleide også han å reise til Predappio som pilegrim til helgengrav. I 1994 beskrev han Mussolini som Europas største statsmann i 20. århundre. Siden har han innrømmet at den store mannen begikk noen få feil, hovedsakelig da han innførte raselovene i 1938. For denne uttalelsen er Fini blitt hedret under fire besøk i Israel, og feiret av Ariel Sharon som Israels beste venn i et Europa der antisemittismen er voksende.

Ifølge damen i det kommunale turistkontoret kommer det gjennomsnittelig mer enn 10 000 besøkende til krypten hvert år. Veldig få kommer hit av andre grunner, sier hun. Mange er på besøk i Italia for første gang, andre er folk med sans for den harde linje som lengter tilbake til en tid da Italia var regjert av virkelige menn, som de sier. Noen kommer for å protestere mot invasjonen av fremmedarbeidere fra Albania, Afrika og Midt-Østen. De er kledd i svarte T-skjorter med bilde av Mussolini og slagord på ryggen der det står Proteggi il tuo simile – destruggi il resto, «Beskytt ditt eget, ødelegg resten». Andre igjen er eldre, alvorlige krigsveteraner i mørke klær, dekket med medaljer. Og så er det de ustyrlige, unge tøffingene med barbert hode, tatovert kropp og ring i nesen. Kledd i svartskjorten som selges i suvenirbutikkene med inskripsjonen Viva Italia, Viva Il Duce og Skin-heads d’Italia. De slår hælene mot hverandre i det de går inn i mausoleet, hilser med fascisthilsen og står i stram giv akt foran førerens grav. Fascisthilsenen er fremdeles forbudt i Italia, men forbudet håndheves sjelden. Da en kjent fotballspiller for noen år siden hilste tribunen på denne måten, fikk han noen hundre euro i bot. Visstnok skal nevnte Fini sin kone og to andre medlemmer av parlamentet ha tilbudt seg frivillig å betale den.

Venstrekoalisjonen som har sittet med makten i kommunestyret i Predappio siden 1949 greier ikke å stanse bølgen av uønskede pilegrimer. Men den har greid å legge inn et ord – den brede bulevarden som fører til krypten har fått nytt navn. Via Martiri della Liberta heter den nå – oppkalt etter Mussolinis argeste fiender under krigen, de som til slutt drepte ham.

 

MUSSOLINI BLE TATT til fange av en gruppe partisaner på Den andre verdenskrigs nest siste dag. Han var kledd i en tysk frakk og en hatt som dekket nesten hele ansiktet. Mannen bak de kjente ordene Se avanzo seguitemi, se indietrego uccidetemi!, «Følg meg hvis jeg går framover. Drep meg hvis jeg trekker meg tilbake!» og «Heller dø som en løve enn å leve evig som et lam» hadde forlatt kone og barn og var på vei mot den sveitsiske grense sammen med elskerinnen Claretta Petacci og en enorm samling gull og smykker, sveitsiske, britiske og amerikanske pengesedler, stjålet fra nasjonalbanken. I dagens valuta var byttet verdt omkring to milliarder dollar. Partisanlederen Walter Audasio, senere medlem av parlamentet for kommunistpartiet, skjøt og drepte Mussolini og Petacci utenfor den utsmykkede inngangsportalen til en villa ved Lago di Como. Neste dag førte Audasios menn likene til Milano som nylig var frigjort, og kastet dem som søppel fra seg på Piazza Loreto. Stedet var valgt med omhu. Det var der nazistene hadde gjort det samme med henrettede motstandsfolk bare noen få dager tidligere. Mussolini og Petaccis lik ble mutilert, trampet og urinert på av menn og kvinner. Noen av dem var bevæpnet og skjøt inn i likene. En kvinne forsøkte å knuse Il Duces hodeskalle med en hammer. Senere ble de hengt etter føttene på en bensinstasjon. Armene spredte seg ut til siden som ved total overgivelse eller som en slags omvendt korsfestelse. Under obduksjonen ble dørene holdt åpne slik at alle kunne få se pleierne spille ball med Mussolinis lever. De grusomme scenene gledet mange. Men mange andre var skrekkslagne. Edmund Wilson som kom til Milano noen uker senere skrev i dagboken at byen stinket av blodigheter. «Italienerne kommer bort til deg i barene for å vise deg bildene de hadde tatt av slakteriet.»

Mussolinis rester ble lagt i en anonym grav. Etter mange og ukjente ferder i flere år, nådde de krypten i Predappio i 1957. Rachele, enken, hadde fått bygget en massiv steinsarkofag inne i mausoleet. Hun hadde tryglet regjeringen i mange år om å utvise kristen medlidenhet slik at Musssolini kunne få «komme hjem». Da regjeringen endelig ga etter, var det ikke av kristen medlidenhet, men som følge av en politisk hestehandel – for ikke å komme i mindretall trengte Adone Zolis kristendemokratiske regjering støtte fra ny-fascistene. Den avgjørende stemmen kom fra Domenico Leccisi, mannen som noen måneder etter Il Duces død hadde stjålet det halvt oppløste liket fra den anonyme graven i Milano og som nå la grunnlaget for en lang karriere som ny-fascistisk parlamentsmedlem. Leccisi viste hvor viktig det er med politiske symboler. Han hadde begynt som skribent i Lotta Fascista og ved å brenne kinoplakatene til Roberto Rosellinis antikrigsfilm Rom, åpen by. Han sørget for regelmessig omtale av den døde Mussolini i pressen. Fader Parini, skriftefar for Milanos eldre, velstående kvinner, hadde hjulpet til under rovet av liket og gjemt det i en kiste som var plassert i det storslåtte Certosa di Pavia, av alle steder. En av de mest populære turistattraksjoner i hele Italia. Ingen av de to mennene ble siktet for tyveriet. Da Leccisi endelig ble arrestert ble han bare tiltalt for distribusjon av falske pengesedler. Daværende innenriksminister, kommunisten Palmiro Togliatti, frisatte ham hurtig sammen med andre prominente fascister. Leccisi ble en populær helt da han kom ut av fengselet med fotografer i hælene hvor han enn beveget seg. Fader Parini ble unnskyldt for sin medvirkning.
Regjeringen ville ikke gi Mussolinis rester til hans bestyrtete enke. Og den ville heller ikke ha noen offentlig begravelse. Av årsaker som hadde med staten å gjøre ble liket gjemt på nytt, men det ble holdt en kristen begravelse i et kapusinerkloster. Man skjøttet bedre om hemmeligheten, og ukebladene fortsatte å spekulere. Da Rachele, mange år senere, ble overrakt sin manns kiste, reiste tusenvis av mennesker til Predappio for å hilse ham velkommen. Turistbussene ble steinet i byens hovedgate. Likevel fortsatte de å komme i flere uker. Den gangen ble alle som ville inn på kirkegården tvunget til å ta av seg sine svarte skjorter av politiet, flere gikk altså inn i undertrøye eller med naken overkropp – et syn som minnet om de mange fotografiene av en avkledd Duce i hans bedre dager. Av alle europeiske statsmenn, var Mussolini antakeligvis den mest «synlige». Han var en mester i å organisere fotoseanser, den eneste som poserte med bar overkropp og en spade i hånden for å grave grøfter og drenere sumpområder, hoppe over hekker til hest eller stupe med hodet først i et svømmebasseng, spille bonde, motorsyklist, pilot. Don Juan den ene dagen, trofast ektemann, omkranset av oppvoksende barn, den andre. Nyfascistene fortsatte å bekle veggene i Predappio med plakater og graffiti der de opplyste at Il Duces ånd snart ville stå opp fra de døde.

 

DØDEN HAR ALLTID vært et sentralt emne i fascismens politiske kultur. Det var over dette temaet de to sjelene i italiensk etterkrigstid skulle ligge i krig med hverandre, forklarer Sergio Luzzatti i sin interessante bok.

Sergio Luzzatto har skrevet en post-mortem biografi over Il Duces liv etter døden i italiensk politikk og kultur. Det er et elegant, innsiktfullt historisk essay som forteller den triste og til tider dystre historien om hvordan det konfliktskapende minnet om Mussolini har påvirket politikken i den unge og uprøvde italienske republikken der folk «slites mellom stahet og overbærenhet, radikalisme og opportunisme, kravet om å minnes og kunsten å glemme.» Andre har også gjort dette, for eksempel Curzio Malaparte i sin bok La Pelle (Huden) og Carlo Emilio Gadda i Eros e Priapo (Eros og Priapo), skjønt da i en sensasjonspreget deskriptiv prosa, som om temaet i seg selv ikke var bisarr nok.

Sergio Luzzatto tilhører en annen, mer avbalansert generasjon preget av tiden etter den kalde krigen. «Il Duces lik fortjener i seg selv et historisk studium. Det var over det liket den nye republikken avla løfte om å skape en pasifistisk, demokratisk framtid,» skriver han. Historien om Mussolinis kraftige kropp er absurd og grotesk. Først forgudet som selve symbolet på potens, så revet i stykker og hengt som et stykke kjøtt på en gaffel, så begravd, så stjålet fra graven, så begravd på nytt og igjen forgudet av trofaste og/eller opportunistiske tilhengere.

Da Luzzattos bok kom ut i Italia i 1998, ble den omtalt som et viktig verk til riktig tid. Hemmeligholdelsen av Mussolinis grav bidro til å gi ham et mer og mer intenst liv etter døden. En anmelder i Corriere della Sera framhevet det beklagelige faktum at fordi Italia ble skapt relativt sent i 19. århundre uten «landsfedre» og med bare få symboler som kunne samle folk, har landets etterkrigsregjeringer følt det nødvendig å skjule skjeletter for å overleve. Luzzatto beveger seg gjennom etterkrigstidens Italia, som de forvirrede menneskemassene i Gabriel Garcia Marquez’ Hundre års ensomhet som flakker gjennom den døde tyrannens forlatte herskapshus. Han siterer motstandsmannen Leo Valiani, leder for det liberale partiet Partito d’Azione og en av grunnleggerne av den moderne italienske republikken, som var vitne til skrekkscenen på Piazza Loreto. Valiani stilte seg spørsmålet om det var mulig at de som trampet på restene av Mussolini og Petacci kanskje var de samme som hadde hedret Il Duce noen få år tidligere. Spørsmålet var rystende, for dersom svaret var ja, måtte det bety «at den demokratiske motstanden egentlig bare gjaldt et mindretall.» Grunnlaget for Valianis angst kom eksplisitt til uttrykk i en spesialutgave av hans egen partiavis Italia Libera, der voldsorgien på Piazza Loreto, sinnrikt og nok ikke helt uskyldig, ble beskrevet som en respektabelt uttrykk for sorg: «Massen beveger seg taus forbi restene av dem som ødela Italia…» Mange år senere fortalte Valiani meg at scenen på Piazza Loreto hadde minnet ham om et sitat fra Guicciardinis La Historia d’Italia fra 1500-tallet: «Ingen kjenner sine undersotter dårligere enn herskeren selv.»

 

DEN FORVIRRINGEN som preget etterkrigstiden grunnet blant annet i at kommunistpartiet hadde greid å bemektige seg motstandsbevegelsen, selv om bevegelsens flertall ikke nødvendigvis var kommunister. Motstandsfolk var ofte sosialister, kristendemokrater, liberale og monarkister, men likevel forbandt man anti-fascisme med kommunisme. Sammenbruddet i 1990 skapte derfor krise i den anti-fascistiske bevegelsen. Og etter hvert ble den også kritisert fra venstre, nylig blant annet i Giampaolo Pansas bok Il sangue dei Vinti (De beseiredes blod) som utløste en av de mest spente offentlige debatter i senere tid. Dessverre er denne boken skrevet som en dokumentarroman, utelukkende basert på rykter og helt blottet for kildereferanser. Forfatteren opplyser allerede på første side at navnet på hovedpersonen, en mystisk kvinnelig bokhandler i Firenze, som han legger alt det han vet eller mener han vet i munnen på, også er oppdiktet.

Slike kontroversielle debatter bidrar til å renvaske og rasjonalisere Mussolinis diktatur. Dette er bekymringsverdig. Enkelte mener til og med at historien om den italienske motstandsbevegelsen ikke er annet enn ren kommunistløgn. Statsminister Berlusconi støttet opp under dette for en stund siden da han uttrykte at det verste Mussolini gjorde var å sende sine politiske motstandere på lang ferie til hyggelige turistreservater. Noen ganger sammenliknes til og med Valiani og andre motstandsfolks henstilling til et nytt og bedre Italia med den verneplikten Mussolini proklamerte under sin kortvarige Salo-republikk i 1943.

I en annen bok fra 2004 skriver Sergio Luzzatto avbalansert, men bekymret om krisen i anti-fascismen med tydelig angst for de mulige politiske konsekvensene denne krisen kan få.

 

PÅ MUSSOLINIS FØDSELSDAG i fjor gikk jeg gjennom krypten sammen med en amerikansk venn. Ingen av oss var i stand til å si om det vi var vitne til burde karakteriseres som seriøs medfølelse eller et latterlig carnevaletto – slik den unge kommunerepresentanten, Giorgio Frassinetti, litt for lettvint valgte å si. Kanskje er det begge dele. Mussolinis liv etter døden koloniseres her av gamle og unge på leting etter sikkerhet og solide verdier i en verden der usikkerhet og fare øker. Luzzato skriver at Mussolinikulten tilfredsstiller et behov om overtredelse hos mange unge.

Da kommunestyret ville forby ny-fascistene å demonstrere, ble avgjørelsen overprøvd av den lokale politisjefen, som tillot demonstrasjonen søndagen etter. Toget gikk fram til den monumentale gravlunden og deltakerne la kranser på graven.

Jeg spurte Frassinetti hvordan byen lever med sin politiske arv. «Det er veldig vanskelig,» nøyde han seg med å si. Like etter krigen skrev Bernard Berenson, kanskje først og fremst som en klage til sitt eget overklassemiljø: «Jeg kan ikke skjønne hvorfor italienerne tilgir fascismens ledere og propagandister, som om de aldri hadde gjort noe galt». I 1951 var det nødvendigvis lettere å finne en forklaring. Seksti år senere er det langt vanskeligere.

En smal trapp fører ned til den underjordiske krypten som Mussolinis arkitekter skar gjennom steingrunnen. Øverst ved sarkofagens hode står en massiv byste av Mussolini som framhever de typiske og kjente ansiktstrekkene, en høy panne og en trassig og framstikkende underkjeve. Man kan nesten se øyet bevege seg, bena overskrevs med hånden på hoften. Krypten belyses på en dramatisk måte av usynlige lamper. Musikk strømmer ut fra usynlige høytalere. Selv i døden er Mussolini et show.

Spesialistene i dag er enige om at han var en stor showman. Han hadde ingen ideologi, bare retorikk og en vagt definert sans for handling. Filosofen Giovanni Gentile, Mussolinis undervisningsminister, skrev i sin Enciclopedia at fascisme hovedsakelig er en «regjeringsstil». For Mussolini var standpunkter og programforslag ikke annet overflødig papir. Han sa om seg selv at han både var aristokrat og demokrat, revolusjonær og reaksjonær, proletar og anti-proletar, pasifist og anti-pasifist.» For ham var krig, hensynsløs krig (combatere), et sunt og oppbyggelig foretagende. («Krig er for menn, det moderskap er for kvinner.») Showet skulle forbeholde ham den totale makten – og gjorde det. I hvert fall fram til 1943 da kongen, som hadde utnevnt ham til statsminister, avsatte ham og ga ordre om arrestasjon. Den store mannen aksepterte sin skjebne saktmodig, med tårer i øynene, som en tjener som blir avskjediget for småtyveri.

George Steiner kalte Mussolinis show «et synsbedrag.» Luigi Barzini skrev at Mussolinis endelikt var et eksempel på hvor grensene går for showmanship. Mussolini så på seg selv som kunstner. Han skrøt til Emil Ludwig om at i hans hender var massene som føyelig voks.

I Menschliches, Allzumenschliches skrev Nietzsche at alle store svindlere går gjennom en merkverdig prosess. De blir så overveldet av troen på seg selv i det øyeblikket de bedrar, at også publikum, på magisk vis, blir overbevist. Rungende fra balkongen utover titusener av lyttere på Piazza Venezia, må Mussolinis stemme utvilsom ha vært overbevisende. Men når vi ser ham på film eller fjernsyn i dag, virker den bare latterlig, bemerker Luzzatto.

 

DEN SENE FORMIDDAGEN vi besøkte krypten var den full av svartskjorter, og en gammel mann som lente seg mot en stokk med én hånd og holdt et regimentflagg i den andre. En brosjyre ble distribuert som skulle inneholde Mussolinis siste vilje og testament (Luzzatto mener at det er en forfalskning.). Her opplyses det at Mussolini var blitt en tro kristen før han ble henrettet, at han hadde skriftet sine synder og fått absolusjon. Tre messer ble celebrert til hans minne tidligere den morgenen. Men de kunne ikke holdes i det kapellet Mussolinis arkitekter hadde bygget, fortalte Frassinetti, for presten var av en eller annen grunn blitt ekskommunisert av kirken. Det ser ikke ut til at GianFranco Fini sitt reformerte parti Alleanza Nazionale, som nå forsvarer fred og demokrati, på noen måte bidrar til å redusere antall pilegrimer til krypten.

Den lange listen av navn og ildfulle kommentarer i den tunge gjesteboken for 2005 viser at i juli måned hadde mer enn halvparten av det årlige gjennomsnittet besøkende allerede vært der en gang tidligere i året. I sin bok siterer Luzzatto en hilsen i gjesteboken fra noen år tilbake: «Å, Duce, måtte din opplyste ånd fri oss fra kommunistpakket som undertrykker oss.» I årets gjestebok fant jeg følgende: «Ærede Duce, gjør slik at regjeringen knuser niggerpakket, de rumenske horene og de albanske kjeltringene som kommer seg over grensen og ødelegger vårt bel’paese». «Duce, vi trenger deg fremdeles.» Fjernsynsteam fra Kroatia og Georgia har også nylig vært her, to tidligere totalitære stater der liknende nekrofili visstnok også forekommer, i Stalins og Titos hjembyer.

 

DAGENS PREDAPPIO eksisterte ikke før 30-tallet. Det var en gave fra Il Duce til landsbyen Varano di Costa der han ble født 29. juli 1883. Mesteparten av den opprinnelige landsbyen finnes ikke lenger nå. Det enkle toetasjes huset der han vokste opp er i dag et kunstmuseum. Familien bodde på to rom i øverste etasje. Nedenunder lå faren, Alessandros grovsmedverksted og moren, Rosas klasseværelse. Begge var ivrige sosialister akkurat som Mussolini selv i sine yngre dager. For mange år siden så jeg et fjernsynsintervju med en av hans tidligere elskerinner, den russiske sosialisten Angelica Balabanoff. Hun var blitt en skrøpelig gammel dame og klaget over at Mussolini meget sjeldent vasket sine skjorter eller sågar skiftet dem. Men så la hun til med skjelvende stemme: «Mais… Il savait faire l’amour!»

Nye Predappio ble bygget på 30-tallet og utstyrt med flere massive nye palazzi i rasjonalistisk stil og noen andre mer barokke. Byen har et velstående rådhus, en forseggjort kirke, et godt skolehus. Alt i stedets myke, brunrøde og svampaktige stein. Den nye byplanen ble lagt over den rektangulære planen fra en romersk militærleir. Over det tidligere Casa del fascio (en fasce var et maktemblem som lektorene bar fram for statens dommere i romertiden), står det nå et monumentalt klokketårn som Ifølge arkitekten er selve symbolet på partiets vitalitet. I åsen, høyt over Predappio, bygget frivillige arbeidere fra de nærliggende byene Forli og Bologna Mussolinis landsted ved Rocco delle Caminate der utsikten er vakker over vingårdene under. De kommunale boligene nedenfor ble leid ut til partimedlemmer for en billig penge. Og ikke langt unna sørget politiet (carabinieri) i sitt bastante nye hovedkvarter for at alle oppførte seg politisk korrekt. Visstnok hadde de grunner til å være på vakt, for regionen Emilia-Romagna skal ha vært et drivhus for demokratisk sosialisme før fascismens tid. Mot slutten av 30-tallet kunne man ifølge Frassinetti ofte høre folk synge denne reglen rundt om på landsbygda:

Tenk hvis hans mor

hadde gitt smeden sin bakdel

i stedet for fronten

den natten han ble unnfanget,

da ville det bare ha vært hun

som ble tatt i rassen

og ikke hele Italia

Motstandsbevegelsen befridde Predappio i 1944 før amerikanerne kom. Da vi var i byen var suvenirbutikkene langs hovedgaten, den tidligere via Benito Mussolini, fulle av turister med svarte skjorter. Så mange på en gang er et sjeldent syn i Italia i dag. I butikkene selges statuer og oljemalerier av Il Duce, blykøller med Mussolinis navn i store bokstaver, så tunge at de dreper den som får dem i hodet, klassikere fra den fascistiske litteraturen, for eksempel en viss Nicola Spinozas «Mussolini, en nølende rasist», samt alle sorter nipsgjenstander, skjorter og krus med passende inskripsjoner, en tolvliters vintønne med sterk lokal vin (14 prosent alkohol) og Il Duces portrett på etiketten. Vinen dyrkes på jordene rundt villaen der enken levde til sin død fra hun kom tilbake fra eksil på øya Ischia i 1955. Huset er nå et museum omkranset av en velholdt hage med statuer av Mussolini i diverse heroiske positurer. Siden han hadde kjøpt stedet før han kom til makten, ble det ikke beslaglagt etter krigen, slik alle de andre eiendommene ble. Litt lenger bort på plenen øynet vi barnebarnet Alessandra, tidligere toppløsmodell og nå medlem av Europaparlamentet underholde noen hundre medlemmer av det ny-fascistiske partiet hun er leder for.
Den guidede turen gjennom huset førte oss til Mussolinis arbeidsværelse med bøker langs alle vegger, spisestuen og soverommet der et av hans geværer ligger utover dobbeltsengen og der en revnet støvel er stilt ut som en relikvie (den andre forsvant da Leccisi stjal liket). En beskjedlapp ved siden av telefonen i enkens kjøkken bød tjenerne, Non fare tante chiamate, «Ikke ring for ofte». Vi gikk forbi marmorbystene av Mussolinis helter, Vilfredo Pareto, en sosiolog fra 1800-tallet som skrev om maktelitenes vekst og fall, og Julius Caesar. Guiden pekte på Julius Caesar. «Mussolinis store forgjenger!» utbrøt han.

Bak oss stod en herre i elegant silkedress. Han snudde seg til sin like elegante hustru og sa: «Jeg håper vi snart får en like stor mann som ham igjen.»

Oversatt av S.S.

1 Se Christopher Hibbert, Mussolini, side 95-98

2 Se Tim Parks artikkel i NYR of Books, 7. april, 2005

3 Ermanno Gorrieri, som var øyenvitne, har skrevet La Repubblica di Montefiorini (1966) og (sammen med Giulia Bondi) Ritorno a Montefiorini, il Mulino, 2004. Gorrieri var motstandsleder under annen verdens krig.

4 Europe Without Baedaeker, 217-8

5 side 12

6 side 10

7 side 72

8 side 73

9 Milano, Kupfer e Sperling, 2004.

10 La crisi del antifascismo, editore einaudi, Milano 2004.

11 side 229

12 Berenson, Twilight and Sunset.

13 H.Arendt, Origins of Totalitarianism, p.168

14 The New Yorker, 30. august 1982

15 side 229