Filmens løgner

Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.

januar 2007

Under en privat visning av Sergej M. Eisensteins film Panserkrysseren Potemkin (1926) ble de militære lederne for vestmaktene spesielt imponert over filmens femte og siste akt. Her ser man skipet med opprørerne endelig få de russiske fartøyene som lå på havn i Odessa til å følge etter. Men det var ikke i første rekke det opprørske mannskapets (de måtte ernære seg på bedervet kjøtt og tåle svært urimelige kår) evne til å smitte andre sjøfolk med revolusjonær ånd alt i 1905, og få disse til å slutte seg til dem i kampen, som vekket bekymring hos krigsministeriene på vestlig side. Derimot ble de vestlige admiralitetene slått av omfanget, kvaliteten og styrken til en armada som man inntil da ikke hadde forestilt seg til de grader kunne utgjøre en fare. Logisk nok bestemte de seg for å ruste opp egne flåter for å utjevne styrkeforholdet.

En unødvendig forholdsregel og bortkastet innsats. For hvordan gikk det egentlig til under innspillingen av Panserkrysseren Potemkin? Sergej M. Eisenstein hadde avtalt med admiralen for den russiske flåten at båtene skulle legge ut først på hans signal, når han løftet armen der han sto på kaia. Men en assistent gjorde en brå og uheldig armbevegelse. Admiralen tolket dette som grønt lys og ga flåten ordre om å legge fra kai. Det var ikke film i kameraet. Men å kalle flåten tilbake var umulig.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal