«Moskvas Mussolini»

Seierserklæring: Ved inngangen til 2007 har Russlands brutto nasjonalinntekt (BNI) endelig nådd samme nivå som i 1990. Etter depresjonen på 90-tallet har landet opplevd seks år med vekst (gjennomsnittlig 6 prosent årlig). I tillegg til den viktige olje- og gassproduksjonen har landet hatt suksess i andre sektorer (metallindustri, aluminium, våpenproduksjon, matvareforedling), en sterk forbruksvekst for husholdningene og tilbakebetalt den statlige utenlandsgjelden. Dessuten har landet de fem siste årene doblet bevilgningene til utdannelse og tredoblet helsebudsjettet. Til stor internasjonal forbauselse kaster russiske selskaper seg inn på den multinasjonale kapitalistscenen.

Men framgangen er usikker. Dagens Russland har flere fattige og større sosiale forskjeller enn i sovjettiden, og landet mangler de investeringene som skal til for å bekjempe de store problemene med hjerne- og kapitalflukt, foreldet infrastruktur, teknologisk akterutseiling i forhold til andre industrialiserte land, nedgang i forventet levealder og befolkningsnedgang. Likevel presenterer økonomen Jacques Sapir 2006 som «året da en viktig strategisk reorientering fant sted».1 Vendingen viste seg med tilsynekomsten av en næringslivspolitikk som er bevisst på at landet ikke ustraffet kun kan stole på olje- og gassinntektene. Russland går dermed imot rådene til de internasjonale institusjonene og russiske liberalister, og mener det er nødvendig med en aktiv næringspolitikk fra statens side. Dette har skapt strid, særlig i forhold til bruken av Stabiliseringsfondet (det russiske «oljefondet») på nærmere 80 milliarder dollar.

{{{Putin er verken Hugo Chavez eller Evo Morales}}}

Ifølge den nye amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, «forsøker Vladimir Putin å vinne tilbake Russlands status som stormakt» og «å gjenopplive den nasjonale stoltheten».2 Ifølge meningsmålinger har Putin en støtte i befolkningen på mellom 70 og 80 prosent, særlig i de øvre middelklassene og det godt betalte arbeideraristokratiet. Hvis vi skal tro Lilia Ovtcharova ved Institutt for sosialpolitikk, ligger de reelle lønningene nå på 80 prosent av nivået i 1989, og forbruket har økt med 167 prosent. Disse tallene er selvfølgelig gjennomsnittstall og sier lite om de sosiale forskjellene. Selv om fattigdommen minker er den svært utbredt og ulikhetene øker i takt markedslogikken angrep på de sovjetiske velferdsordningene. Regnskapet for de femten overgangsårene må dermed grundig revurderes og korrigere,3 og inkorporere de enorme mørketallene innenfor den såkalte uformelle økonomien.4

Putin er verken Hugo Chavez eller Evo Morales. I motsetning til majoritetens ønsker, har han ikke kritisert «de kriminelle privatiseringene» på 90-tallet, ei heller nasjonalisert de viktigste sektorene for å skape en sosial markedsøkonomi. Han har heller ikke rettsforfulgt «tyverioligarkene», med unntak av de som har hatt politiske ambisjoner.5

Etter å ha nølt mellom ultraliberalisme og sterk statsstyring, valgte han et kompromiss som beroliget den nye klassen av kapitaleiere så vel som Vesten. Han gjenoppbygget staten og den nasjonale råderetten, satte oligarkene på sidelinja, men viste respekt for markedsøkonomien.

HVILKEN UTVIKLING BØR veksten føre til? President for Institutt for energi og finans, Leonid Grigoriev, utdyper: «En fordobling av BNI (bruttonasjonalinntekt) uten en modernisering av økonomien vil være en trist utnyttelse av veksten. En betydelig andel av befolkningen – framfor alt de unge og næringslivet – er klar over den nye virkeligheten: et middels utviklet land som er avhengig av råvarer og har store sosiale skiller. De siste femten årene har satsning på forskning vært fraværende og den høytutdannede etterkrigsgenerasjonen har nådd pensjonsalderen. […] Investeringene som har blitt gjort de siste fem årene utgjør mindre enn 20 prosent av BNI og en tredjedel av kapitalen som ble investert i 1990.»6

En omfattende vending inntraff i 2003 med Putins gjenvalg. Putin håndplukket da statsentreprenører til den viktige olje- og gassektoren, som delvis var tatt tilbake fra oligarkene som hadde fått «vennskapsrabatt» under Jeltsins privatiseringsiver.7 Selv om denne beskyttelsen av strategiske goder ikke utelukker utenlandsk kapital, er den – med offensivene til de offentlige energimonopolene, Gasprom og Transneft – ledd i en strategi for å motvirke «undertrykkelsespolitikken» USA har ført overfor Russland siden 1991. USAs velkjente tiltak var blant annet å utvide NATO og å etablere andre alternativer for energitransport enn de russiske transportnettverkene. Men bakenfor dette dreier strategien seg om å skape et felles euro-asiatisk økonomisk område som ikke utelukker partnerskapet mellom EU og Russland.

Kremls strategi har lidd nederlag i Sør-Kaukasus, men vunnet fram i Ukraina, der 60 prosent av befolkningen er imot medlemskap i NATO, i Kasakhstan og Hviterussland (som vil måtte forlate sitt «anakronistiske» styresett og åpne opp for russisk kapital). Samtidig videreutvikler Moskva sitt samarbeid med Kina, India og den muslimske verden. Putin holdt 8. november, ved åpningen av et militært etterretningssenter (GRU), en urovekkende tale om den internasjonale situasjonen. Putin uttrykte bekymring over USAs «unilaterale handlinger», over nye strategiske våpensystemer som krever «tilmålte svar» og over støtten utenifra til «terroristhandlinger» i Russland.

En rekke journalister ga til å begynne med svært forenklede forklaringer på attentatene høsten 2006: Kreml rensker ut sine motstandere. Når saken viste seg å være mer sammensatt, forsvant den fra førstesidene i de vestlige mediene. Den russiske pressen fortsetter å følge forvirrende spor. Noen eksperter understrekker visse sammenfall: Mordet på journalisten Anna Politikovskaja fant sted på Putins fødselsdag, 7. oktober, da han var på en viktig reise til Tyskland for å bedre relasjonene mellom EU og Russland. På lignende vis sammenfalt forgiftningsmordet på Alexander Litvinenko (tidligere agent for KGBs arvtaker FSB og oligarken Boris Berezovskis våpendrager) 23. november med toppmøtet mellom EU og Russland i Helsinki.

Andre mord rammet også maktens kjerne. 13. september ble visepresidenten for den russiske sentralbanken drept. I midten av oktober ble direktøren for Eksportbanken, Alexander Plokhin, myrdet. Begge spilte sentrale roller i Putins strategi, førstnevnte i kampen mot organisert kriminalitet og sistnevnte med sin deltakelse i den europeiske luftfartssektoren. 24. november ble «de russiske reformenes far», Jegor Gajdar, rammet av en sykdom, som han selv mente var ledd i «attentatserien».
Tidligere visestatsminister Anatolij Tsjubais ser også for seg mulighetene for en maktovertakning i Kreml og endring av relasjonene til Vesten, som stiller seg kritisk til Boris Berezovski. Denne hypotesen har også blitt trukket fram av andre.8 «Putin» er uansett ikke svaret på spørsmålet «hvem tjener på forbrytelsene?». Ifølge den italienske eksperten Giuletto Chiesa er disse attentatene «et tydelig forsøk på å sverte Russland, på å plassere landet på tiltalebenken. Visse kretser i Russland, EU og visse medlemmer av Bush-administrasjonen har mye å tjene på dette.»9


«TILBAKESLAGENE FOR DEMOKRATIET» har vært tydelige siden 1993 (da tanks ble satt inn mot parlamentet), men det er først nylig at de har møtt kraftig kritikk. Vesten har forholdt seg taust til de to krigene i Tsjetsjenia, og hevet ikke stemmen før kuppet mot det private oljeselskapet Yukos i 2003. Ifølge en versjon som sjeldent blir nevnt i pressen, var Yukos i ferd med å fusjonere med Sibneft og forberedte sammen med ExxonMobile og Chevron-Texaco en massiv innføring av amerikansk kapital i oljefeltene i Sibir, og det i etterkant av krigen i Irak.10

Dette var det første skrittet mot «renasjonalisering» av energisektoren, på bekostning av visse tett overlappende russiske og utenlandske interesser. Putin snudde dermed demonstrativt ryggen til den ultraliberalistiske «chilenske veien» som hans økonomiske rådgiver Andrej Illarionov hadde forslått. Sistnevnte gikk av mot slutten av 2005 med følgende erklæring: «Russland har blitt et annet land, det er ikke lenger et fritt land.»11

Under det «anti-russiske» toppmøtet i Vilnius i mai 2006 fordømte den amerikanske visepresidenten Richard Cheney landets «autoritære blindspor».12 I rangeringen av land etter økonomisk frihet havner Russland på 102. plass (av 130). Transparency International plasserer landet blant de meste korrupte. Reportere uten grenser gir Russland en 147. plass (av 168) på listen over lands pressefrihet, etter Sudan og Zimbabwe! Det stemmer at visse innskrenkninger rammer de audiovisuelle mediene og de mestselgende avisene, mens elitepressen forble svært liberalistisk og inntil nylig delvis kontrollert av Berezovski – som senere avviste den berømte Kommersantgruppen, markedsideologiens fyrtårn på 90-tallet. I samme ånd underlegger myndighetene de ikke-statlige organisasjonene (NGO) stadig strengere kontroll.
«Et taust autoritært styre» er Gajdars diagnose. Det må ifølge ham deles opp i to faser. Fra 2000 til 2002 ble reformene videreført med et relativt uavhengig parlament og medier som var under innflytelse av mektige næringslivsorganisasjoner. I 2003-2004 gikk utviklingen mot et «dekorativt» og styrt» demokrati, der guvernørene og republikkpresidentene ikke lenger ble valgt, men utnevnt. Garry Kasparov er mer vågal. Han mener Putin «så å si har gjenopprettet det sovjetiske systemet», «virkeliggjort Gorbatsjovs drøm», og er «Moskvas Mussolini»13 Leder for Bevegelsen for menneskerettigheter, Lev Ponomarev, utelukker ikke muligheten for et «nazistisk statskupp».

7. november er fortsatt den (ikke-offisielle) årsdagen for oktoberrevolusjonen i 1917. I 2006 ble kommunistenes marsj forbudt. Demonstrantene fra Guennandi Ziuganovs kommunistparti (KPRF) måtte nøye seg med fortauene og streng politiovervåkning, for å komme seg til det godkjente møtestedet. Et titalls tusen demonstranter møtte opp. De fleste trakk på årene, men ble forynget av grupper av unge radikale: Kommunistungdommen (RKM), Rød Ungdoms Fortropp (AGKM) og Eduard Limonovs Nasjonalbolsjevikske parti (NBP). Skal man tro meningsmålingene (liberale) blir bolsjevikrevolusjonen «stadig mer populær» i de yngre generasjonene.

Putin har innført 4. november som ny festdag for å erstatte den tradisjonelle feiringen av 7. november, dagen for nasjonal enhet. Denne dagen samles representanter for trossamfunnene og for den russiske diasporaen i Kreml, deriblant Dimitri Romanov (etterkommer etter dynastiet som ble jaget i 1917). «Dette er den første feiringen av en hendelse forut for sovjettiden,» påpeker en opphavsmann til nasjonaldagen. 4. november 1612 er både dagen da Kreml ble frigjort fra den polske okkupasjonen som markerer slutten på «problemtiden» (1598-1612) og foranledningen for kroningen av Mikhail 1., den første tsaren i Romanovdynastiet (21. februar 1613). Dagen har en merkelig symbolikk: Må Russland på ny «frigjøres» fra okkupasjon og problemer? Trenger Russland en ny tsar?


FASCISTENES FORSTÅELSE AV «frigjøring» er fullstendig annerledes: 4. november 2005 skrek de «Russland for russere!» og «Sieg heil!» med nazihilsener. «En skammelig hendelse som ikke får gjenta seg!» mener Moskvas borgermester, Juri Lujkov, som forbød denne «russiske marsjen» 4. november 2006. Åtte tusen politimenn ble mobilisert for å nådeløst stoppe nynazistene på tog- og t-banestasjonene. Glattskallene måtte sette på bremsene.

Høyreekstremistbevegelsen består av Alexander Belovs Bevegelsen mot ulovlig immigrasjon (DNPI), Alexander Sevastianovs Partiet for Russlands nasjonale styrke (NDPR), Den slaviske unionen (SS, et emblem som ofte blir mye) og Nasjonal samling for Russland (RNE), som – denne gangen – hadde gitt ordre om ikke å bære hakekors. Disse gruppene får en viss støtte fra ortodokse religiøse bevegelser (som fordømmes av den russiske kirken) og kosakkiske grupper. De får også støtte fra Dimitri Rogozin som leder Nasjonalsosialistpartiet Rodina (Fedrelandet), en sammensatt valgallianse som ble dannet i 2003 – som venstreelementene senere har forlatt på grunn av de fremmedfiendtlige tendensene. Sjefredaktøren for ukeavisen Zavtra, Alexander Prokhanov (en innflytelsesrik skribent knyttet til Det nye høyre i Europa), oppfordrer til å kaste ut de «mafiøse» aserbajdsjanerne.14 Hvor mange er de? Litt i overkant av 3 000!
I landet med 143 millioner innbyggere, er tallet på «fascistsympatisører» og «skinheads» beregnet til omtrent 50 000. Det som er urovekkende er deres voldelige og ofte dødelige aksjoner, og ekkoet deres anti-innvandringspropaganda får. På den andre siden var, ifølge en kilde tilknyttet Kreml, «halvparten» av demontrantene 4. november «agenter fra sikkerhetstjenestene». Visse politikere mener, i likhet med deres tsaristiske forgjengere, at «folkelige bevegelser» må brukes eller støttes for å motvirke «revolusjonære terrorister».

Med overgangen fra feiring av 7. november til feiring av 4. november har man bidratt til å øke patriotismen. Selv om KPRF og dets Nasjonalpatriotiske union uttrykker en nostalgi for Sovjetunion, har de blitt forbigått av en ny generasjon som har vokst opp med sjokkapitalisme i dystre regioner, og kjennetegnes av klassiske overlevelsesstrategier og jakt på syndebukker.

De antikaukasiske opptøyene 1. september 2006 i Konopoga, en by i Karelia, var en sjokkerende avsløring. Var dette en rasistisk pogrom? En undersøkelse utført av statsviteren Maxim Grigoriev antyder at konfliktens årsaker snarere var sosiale enn «inter-etniske». Innbyggerne bekymret seg mest for følgende ting: sosial nød (24 prosent), kriminalitet (19 prosent), arbeidsledighet (16 prosent), terrorisme (13 prosent), problemer i forhold til skole, helse og bolig (13 prosent) og offentlig korrupsjon (9 prosent). Etniske konflikter kommer langt bak i rekken med 2 prosent!

Likevel er sistnevnte bekymring mest i mediene. Dagsavisen Izvestia innrømmer at det er fordi det er enkelt å tolke alle de andre problemene som ’etniske spørsmål’».15 Men myndighetene ønsker også «å gi den opprinnelige befolkningen en plass» i økonomien. Under dekke av modernisering og hygienetiltak har de innført en ny inndeling av engros- og detaljmarkedene, som kaukasierne har investert i. Dessuten knytter sikkerhetstjenestene «etniske grupper» (ikke-russere) til markedene og kriminaliteten. Hvordan unngå nye fremmedfiendtlige utbrudd, som livnæres av den nylige utvisningen av et hundretalls georgiere? Offisielt holder presidenten fast på en flernasjonal føderasjon med mange trosretninger. Likevel berettiger opprettholdelsen av de russiske grensene og Moskvas geopolitiske interesser «antiterroristoperasjoner» med en smittsom voldelighet, der Tsjetsjenia fortsatt er arketypen.

I et land der en av fem innbyggere er muslimer «finnes faren for nasjonalistisk ekstremisme», hevder Tatarstans president, Mintimer Chamjev. «For en slik flernasjonal stat er dette ekstremt farlig. Man må reagere på det minste tegn på sjåvinisme.» Tidligere russisk statsminister Jevgenij Primakov bekrefter at de russiske muslimene «ikke er innvandrere, som i mange vestlige land, men en opprinnelig befolkning. Ingen andre land har et kristent flertall og en muslimsk minoritet […] som har levd ved siden av hverandre som i Russland. De har påvirket hverandre kulturelt og skapt et særegent fellesskap. Samtidig plasserer dette Russland i en unik sitasjon som bro mellom Europa og Asia.»16 Vil den nye russiske identiteten bli rossijskaja, det vil si russisk i betydningen borger og flernasjonal, eller russkaja, i betydningen etnisk og eksklusiv? Spørsmålet forblir ubesvart, og utsiktene til en massiv immigrasjon stiller det på nye måter.

30. NOVEMBER 2006 holdt partiet Forente Russland (ER) en kongress i Jekaterinburg. Partiet som ligger litt til høyre for sentrum, håper å vinne flertallet i parlamentet. Partileder Boris Gryzlov hevder det «er det styrende partiet» og ser for seg at det vil styre landet i tjue år framover. Partiet vil fremme en «ideologi om liberal-konservativ konsensus» og «suverent demokrati».17 I praksis dreier det seg om en spredt allianse for «presidentflertall».

I en tale til Den føderale forsamlingen i april 2005 foreslo Putin en analyse av den postsovjetiske overgangen, noe som førte til skandale i Vesten. Putin sa følgende: «Vi må erkjenne at Sovjetunionens fall var århundrets største geopolitiske katastrofe. Titalls millioner av våre borgere og landsmenn befant seg plutselig utenfor det russiske territoriets grenser. Forflytningsepidemien nådde Russland. Borgernes oppsparte midler ble devaluert, de gamle idealene ble ødelagt, en rekke institusjoner ble oppløst eller hurtigreformert. Landets enhet ble angrepet av terrorister og rammet av kapitulasjonen som etterfulgte Khassavjurt [våpenhvilen fra 1996, som ga en viss seier til de tsjetsjenske uavhengighetskjemperne]. Oligarkgruppene, som hadde skaffet seg en grenseløs makt over informasjonsstrømmene, brydde seg bare om sine egne korporative interesser. Massenes nød ble akseptert som «normen». Alt dette skjedde med økonomisk nedgang, finansiell ustabilitet og en paralysering av den sosiale sfæren som bakteppe.»18

Man mener at denne analysen forræder en «mektighetsfølelse» (derjavnost). Dens ideolog, Vladislav Surkov, håner de som ønsker å gjøre Russland til et «etnografisk naturreservat» og framstiller det «suverene demokrati» som øyeblikket for «rettferdighet for alle, og rettferdighet for Russland i verden». Han avviser også «et lukket samfunn av sovjetisk-koreansk type» som transformasjonen av landet til et «råvarereservat for multinasjonale selskaper». Med voldsomhet tar han for seg det «oversjøiske aristokratiet» som skal ha organisert «fettsugingen av økonomien» – en kapitalflukt på mellom 800 og 1 000 milliarder dollar som diskret ble overført mot 60 000 tusen oversjøiske russiske selskaper. I motsetning til USAs, legger Surkov til, mangler de russiske elitene nasjonalfølelse: «De bor i utlandet der barna deres studerer og styrer deres besittelser i Russland som plantasjer.»19

16. desember i fjor organiserte Unionen av høyrekrefter (SPS) sin partikonferanse. De nye lederne Leonid Guzman og Nikita Belij viste stor optimisme: «Vi vil fullbyrde innføringen av kapitalisme i Russland og videreføre reformene fra 90-tallet til glede for alle innbyggerne.»20 Men etter valgene i 2003 har SPS og det liberale Jablokopartiet ikke lenger noen representanter i Dumaen. På den andre siden har de moderate liberale partiene beholdt nøkkelposter i regjeringen, som økonomi- og reformminister German Gref og finansminister Alexei Kudrin.


I MIDTEN AV NOVEMBER 2006 møttes SPSs stiftelse, Det liberale Russland, i en bank. Her trådte en fin bukett av intellektuelle demokrater og menneskerettighetsbevegelse opp: Ljudmila Alexejeva, leder for Helsingforskomiteen, Alexei Simonov fra Glasnoststiftelsen, historikeren Juri Afansjev, den tidligere lederen for det svært «jeltsinske» Demokratiske Russland, sosiologene Tatjana Zaslavskaja, perestrojkaens opphavsmenn, Lev Gudkov og Mark Urnov, statsviterne Igor Kliamkin og Tatjana Kutkovetz, fysikeren Georgij Satarov, lederen for tenketanken INDEM Foundation (er knyttet til amerikanske stiftelser og leder an kampen mot «korrupsjon») og økonomene Jevgenij Lasin og Andrej Illarionov. På bokbordene lå, foruten bøkene til husets forfattere, bøkene til to utenlandske forfattere: Milton Friedman og Friedrich Hayek… 21
«En elite på fem prosent er avgjørende for resten av befolkningen,» forklarer Starov. Det ulykksalige er at liberalistene ikke lenger er med i eliten… Ifølge ham er vi vitne til en tilbakevending til den autoritære bevisstheten som er mytologisk forankret i det russiske folket. Aggressiviteten og jakten på en ytre fiende er «den autoritære bevissthetens nevrotiske reaksjon på en situasjon man ikke takler», som noen av lederne aktiverer for å hindre at en «kraftig anti-liberal bølge» skal skylle over landet. Dermed spiller Putin trollmann når han bruker «den livløse kraften til den sovjetiske internasjonalismen» med fare for å bli bordet. Den liberale kritikken retter seg også mot «blindsporene» i utenrikspolitikken. Putin blir kritisert for sin passive holdning til den demokratiske krigen i Irak, «velvilje» overfor Iran og Syria, «forræderi» mot Israel (Hamas ble invitert til Moskva) og samarbeid med «sosialisten» Chavez og andre «antiamerikanere».

Mer radikale demokrater er Garry Kasparovs «oransje». En underlig samling har blitt dannet rundt hans Forente sivilfront (OGF), som inkluderer unge liberalere fra Jabloko og fra partiet til Grigori Javlinski, nasjonalbolsjevikene (natsbolij) og stalinister fra Viktor Anpilovs Arbeidsomme Russland, foruten en rekke humanitære organisasjoner tilknyttet Den panrussiske sivilkongressen. Forskjellige grupperinger på den liberale høyresiden og deler av venstresiden beveger seg mot en allianse, som er dømt til å tape, for å ende Putins regime. 16. desember 2006 mobiliserte de alle medlemmer og sympatisører til demonstrasjon. 2 000 møtte opp.

I utkanten av G8-toppmøtet i august 2006 samlet disse høyreliberale og «venstreekstreme» seg i forumet Et annet Russland – som sjenerøst ble finansiert av den amerikanske stiftelsen National Endowment for Democracy (NED). De krevde at deres eget land skulle kastes ut fra de mektiges klubb. Kasparov argumenterte: «Politisk sett kan ikke Russland tilhøre G8, fordi til forskjell fra de andre medlemslandene er det ikke et demokrati. Økonomisk sett oppfyller landet heller ikke kriteriene, fordi det langt i fra har de samme liberale og gjennomsiktige systemene som de andre landene. I Russland vokser statens innblanding i alle sfærer!»22 Forumet fikk også besøk at den amerikanske utenriksministeren Condoleeza Rice og den britiske ambassadøren Tony Brenton, som svært aktivt støtter «dissidentene».

Ifølge Illiarionov «erklærer Putin [kald] krig mot Vesten». Sjefen i Kreml burde akseptere «tilbudet om vennskap og strategisk partnerskap» som den amerikanske visepresidenten Cheney tilbød i Vilnius, og anerkjenne nytten av de amerikanske stiftelsene i tidligere Sovjetunionen. Ifølge Det liberale Russland «forstår ikke [makthaverne] at det vestlige statssystemet i sitt vesen er demokratisk, mens det russiske systemet er et enevelde». […] De vestlige landene har aldri lagt skjul på at de vil spre demokrati for å sikre sine egne nasjonale interesser. For dem er det en og samme sak. Demokratiet er ikke bare det beste middelet for å sikre utvikling, men også en garanti for fred og et redskap for sikkerhet i den demokratiske alliansen mellom land.»23

REGIONALE VALG finner sted i mars 2007, parlamentsvalg 2. desember og presidentvalget avgjøres 8. mars 2008. En seier til Putinvennlige krefter er forutsigbart. Det samme er det at motstanderne i Russland og Vesten vil bestride resultatene. Berezovski har hevet fanen: «Det nåværende regimet vil aldri tillate rederlige valg, dermed gjenstår det kun et utfall: å bruke makt.»24 Denne kjente forkjemperen for «demokratisk revolusjon» er bosatt i London, der han har status som politisk flyktning.

En ukjent faktor står igjen. To tredjedeler av russerne ønsker seg det grunnloven ikke tillater: at Putin stiller til valg for et tredje mandat. Det er vanskelig å forestille seg at Putin går av, i hvert fall så lenge ingen arvtakere utkrystalliserer seg.25 Det spekuleres i hvilke nye posisjoner «stabiliseringens far» kan få. Det snakkes om lederskapet i partiet ER og sjefstolen i Gazprom. Hvilken politikk er i stand til å møte utfordringene fra den demografiske krisen, medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og situasjonen når oljen tar slutt? Unionen for presidentflertall mangler fortsatt kompass og et reelt samfunnsprosjekt. Hva vil skje med denne gruppen uten den nåværende presidenten i regjeringskontorene?

Scenariet om en rolig overgang er altså langt ifra sikkert. Nye «skjelett i skapene», spenninger med Vesten, USAs anstrengelser for å «demokratisere Stor-Midtøsten», en mulig konflikt i Sør-Kaukasus, og tiden etter Bush kan drastisk forandre situasjonen.

Regimets kjennetegn og plass i verden vil bli presisert, enda et «Nytt Russland» er i ferd med å fødes.

Oversatt av R.N.
Fotnoter:1 Jacques Sapir «La situation économique de la Russie en 2006» (Den økonomiske situasjonen i Russland), i «Tableau de bord des pays d?Europe centrale et orientale», Etudes du CERI, nr. 132, Paris, desember 2006.

2 Izvestia, Moskva, 15. desember 2006.

3 Lire Jean-Pierre Pagé, Julien Vercueil, De la chute du mur à la nouvelle Europe. Economie politique d?une métamorphose (Fra murens fall til det nye Europa. Forandringens økonomiske politikk), coll. «Pays de l?Est», L?Harmattan, Paris, 2004

4 Myriam Desert, «Le débat sur l?informel en Russie» (Debatten om uformelt arbeid i Russland), Etudes du CERI, CNRS, Paris, 2006

5 Vladimir Goussinski, Boris Berezovski, Leonid Nevzlin og andre oligarker «i landflyktighet», som den fengslede Mikhail Khodorkovski, har blitt rettsforfulgt for deres ulovlige eller uærlige «fortjenester», men det er først og fremst deres politiske og mediemessige ambisjoner som har gjort dem til Putins uvenner.

6 Izvestia, 15. mars 2006.

7 Staten «nasjonaliserer» ikke, den sikrer seg gjennom statlige, blandende eller private selskaper, deriblant utenlandsk kapital, kontrollen over strategiske sektorer (mer enn 30 prosent av oljen mot 10 prosent i 2003, 51 prosent av Gazprom mot 48 prosent i 2003 og alle oljeledningene Transneft eier) og andre områder som Russland mener er viktigste trumfkort (atomkraft, luftfart, våpen og for øyeblikket bankvesenet). Russland åpner for mer utenlandsk kapital innen telekommunikasjon, bilproduksjon, matvareproduksjon og andre sektorer, som uansett ikke er konkurransedyktige innenfor rammene til WTO.

8 Se Jacques Sapirs artikkel i Le Figaro, 5. desember 2006. Berezovski var sjef for den offentlige tv-kanalen ORT, visepresident for Sikkerhetsrådet til Samveldet av uavhengige stater (SUS), og fram til sommeren 1999 en grå eminens i Kreml. Han var en av håndverkerne bak Putins vei til regjeringskontorene. Senere tok Putin avstand fra ham.

9 Vlast, Moskva, nr. 48, desember 2006.

10 Se Gérard Chaliand, Annie Jafalian, La dépendance pétrolière. Mythes et réalités d?un enjeu stratégique (Oljeuavhengighet. Myter og realiter i det strategiske spillet), Le Tour du sujet, Universalis, Paris, 2005.

11 www.orangerevolution.us/blog.

12 The Wall Street Journal, New York, 27. desember 2005.

13 Henholdsvis i Politique internationale, Paris, n°110, vinteren 2006 og i Wall Street Journal, 21. desember 2004.

14 Zavtra Nr. 44, november 2006.

15 22. desember 2006.

16 Jevgenij Primakov, Blijnii Vostok na stsene i za kulisami, forlaget til Rossiiskaja Gazeta, Moskva, 2006.

17 Andranik Migranian i Izvestia, 13. desember 2006.

18 www.kremlin.ru (på russisk) og www.kremlin.ru/eng (på engelsk).

19 Argumenty i fakty, Moskva, nr. 33, 2006, og Moskovskie Novosti, Moskva, nr. 21, 2006.

20 Moskovskie Novosti, 8. desember 2006.

21 Milton Friedman: amerikansk økonom, leder av Chicagoskolen, iherdig forkjemper for økonomisk liberalisme, døde 16. november 2006. Friedrich Hayek (1899-1992): filosof og økonom tilhørte den østerrikske skolen, kjempet for økonomisk liberalisme og mot sosialisme og statsstyring.

22 Le Soir, Brussel, 14. juli 2006.

23 Kremlëvskaïa chkola politologii», Liberalnaja Missiia, Moskva, 2006.

24 Argumenty i fakty, Moscou, n°49, décembre 2006.

25 Blant navnene som nevnes finner vi Dimitri Medvedev, leder for presidentadministrasjonen og sjef for Gazprom, og forsvarsministeren Sergej Ivanov.