Rakettskjoldets evige gjenkomst

USA har nå for tredje gang lansert ideen om et rakettskjold. Planene om at deler av det skal utplasseres i Europa har vakt kraftige reaksjoner. Allerede før 11. September konkluderte en fransk rapport at det amerikanske prosjektet snarere er basert på en «politisk teologi» enn «strategiske analyser». Ideen om et rakettforsvar ble første gang lansert i 1957. Rakettskjoldet har siden den gang vært et moralsk spørsmål for amerikanerne. Det amerikanske territoriet er hellig og må beskyttes for enhver pris. Med tanke på rakettskjoldets plass i den amerikanske mentaliteten vil USA neppe gi opp planene med det første.

juli 2007

I en informasjonsrapport fra 28. mars 2001, analyserte den franske nasjonalforsamlingen de amerikanske rakettforsvarsprosjektene.1 Dette dokumentet (som ble publisert seks måneder før angrepet mot tvillingtårnene i New York) mente disse prosjektenes snarere var grunnet på en «politisk teologi» enn «strategiske analyser». Denne teologien besto av en velkjent treenighet: «USAs fantasiforestilling om absolutt sikkerhet», «myten om grensen» (i dette tilfellet den teknologiske grensen) og en «dikotomi mellom god og ond». Rapporten påpekte at «Ondskapens imperium ikke lenger er en bestemt stat, Sovjetunionen, men en relativt løs kategori av stater: I dag Nord-Korea, Irak eller Iran – i morgen kanskje andre».

I begynnelsen av 2007 førte annonseringen om at deler av det amerikanske «Missile Defense» skulle utplasseres i Europa til spekulasjoner om betydningen av dette programmet. De polske antimissil-missilene og de tsjekkiske radarene har fått Moskva til å reagere, skapt bekymring hos de «Gamle Europeerne» og marginalisert et NATO som plutselig føler seg ille til mote.

Pressen bruker de russiske reaksjonene og deres mange historiske paralleller som påskudd for å gjenoppvekke den kalde krigen. Men debattens kjerne befinner seg et annet sted. Sannsynligvis i retningen antydet av den franske parlamentsrapporten fra 2001. Besatt av en idé om usårlighet, grensemetaforikk og «moralisering» av den internasjonale politikken – på hvilken måte forklarer den franske analysen det amerikanske rakettskjoldet evige gjenkomst, på tross av kritikken etter 11. September?


I 1957 GA EN brutal erkjennelse av USAs sårbarhet opphav til den amerikanske ideen om et rakettskjold. Russiske Sputnik 1 hadde da allerede påbegynt sine første runder rundt planeten. Dens berømte radiosignal ble erfart som et varsel om undergang og traumatiserte USA, som ikke lenger kunne tenke på seg selv som en øy utenfor angrepsrekkevidde. For russerne åpnet denne romfartssuksessen for muligheten til å ramme det amerikanske territoriet ved hjelp av interkontinentale missiler.

Fra 1957 så forsvarsprogrammet «Nike-Zeus» for seg langtrekkende antimissil-missiler med atomstridshoder som var i stand til å ødelegge missiler sendt mot USA i luften. John F. Kennedy ble i 1960 valgt med temaet «amerikanske akterutseiling» på det ballistiske området (the missile gap). Kennedy ble snart den første presidenten som besluttsomt involverte landet sitt både i et program for å perfeksjonere de interkontinentale ballistiske missilene2 og et program for å bygge et rakettforsvar. Programmet «Sentinel», fra 1966, ville utplassere missilsiloer rundt amerikanske byer for å beskytte de store befolkningsområdene, som var sannsynlige mål for Sovjetunionen. 25 forsvarssteder ble planlagt. Disse skulle utstyres med missiler med atomstridshoder, som skulle ødelegge fiendtlige missiler på begge sider av atmosfæren.

Etter svært negative reaksjoner fra amerikanske borgere som ikke ville leve med atomvåpen utenfor dørstokken, ble «Sentinel» i 1974 endret til «Safeguard», et «avledet» program som ikke lenger skulle beskytte byområdene, men utskytningsstedene til de interkontinentale missilene. Men på 70-tallet førte Vietnamkrigen til kraftige budsjettinnhogg, og høye kostnader førte til at kun ett utskytningssted ble innlemmet i «Safeguard». Sovjetunionen på sin side bygde rakettforsvarssiloer rundt Moskva. I motsetning til i USA hindret ikke reaksjoner fra befolkningen realiseringen av verken dette prosjektet eller utplasseringen av Galosh-missiler.


ABM-avtalen (avtale for reduksjon i antiballistiske missiler) fra 1972 satte en stopper for disse parallelle russiske og amerikanske framskrittene innen antirakettsystemer. Målet var å skape strategisk balanse.3 På grunn av innenrikspolitiske årsaker, budsjettproblemer og tekniske problemer gir amerikanerne likevel opp sitt system fra og med 1976, mens systemet som var installert rundt Moskva forblir i funksjon, selv om det er lite effektivt. Det første antimissilkappløpet endte dermed med nederlag for USA. Den unge amerikanske forsvarsministeren som den gang måtte gi opp «Safeguard», het Donald Rumsfeld. Fra nå av setter Washington den offensive kapasiteten, som innebærer en forbedring av de interkontinentale missilene, foran den defensive. Denne rakettskjoldsyklusen ender med et smell 23. mars 1983.
23. mars 1983 annonserer Ronald Reagan, i talen som offentliggjør Strategic Defense Initiative (SDI, gitt kallenavnet «stjernekrig»), sin ambisjon om å tilsidesette «foreldede og ineffektive» atomvåpen. Middelet var et globalt rakettskjold, basert på satellitter og romlasere, som skulle være i stand til å skyte ned enhver ballistisk interkontinental missil skutt opp fra Sovjetunionen.4 Denne talen har brent seg fast i den kollektive hukommelsen på grunn av våpenkappløpet den innledet og den påfølgende kvelningen som knesatte det sovjetiske systemet. Men dette fortjener en nyansering. Som vi har sett hadde Sovjetunionen på denne tiden et overtak over USA innen antirakettsystemer. I tillegg ble SDIs ambisjoner meget raskt grunnleggende redusert. Allerede i 1987 dreide det seg kun om å beskytte utskytningsstedene under et første russisk angrep. I 1991 ble SDI omdøpt til Global Protection Against Limited Strikes og målene ble igjen redusert. Den samme logikken som i 1976 hadde endt med at man ga opp «Safeguard» ble gjentatt, og SDI forfalt raskt.
Året 1991 markerer et brudd med den reaganske ånden. Fra nå av bruker National Missile Defense Act nasjonens krefter på et såkalt «teaterrakettskjold» (begrensede operasjonelle forsvarssystemer i felten), som skal kunne avskjære raketter med kortere rekkevidde skutt opp fra «røverstater». USA hadde lært fra den første Gulfkrigen (1990-1991) og mediedekningen av det irakiske SCUD-angrepene, særlig mot Israel. Teaterantimissilforsvaret erstattet dermed det territoriale antimissilforsvaret (det vil si interkontinentalt, basert på en kamp mellom to supermakter).

Dermed var Sovjetunionen mellom 1957 og 1991 det eneste landet som klarte å utplassere et reelt interkontinentalt rakettforsvarssystem. I USA fulgte det ene programmet etter den andre, støttet av høylydte politiske erklæringer, men ingen av dem klarte å etablere et utbredt og sammenhengende operasjonelt system.


WILLIAM CLINTON, som ble valgt i 1992, var bevisst på overgangen fra territorialt forvar til operasjonsforsvar. Han omdøpte den svært reaganske Strategic Defense Initiative Organization til det mindre ideologiske Ballistic Missile Defense Organization. Det er likevel under Clintons tid som president at temaet rakettskjold for tredje gang vekkes til live, som et resultat av et styrkeforhold mellom en svekket demokratisk president og en republikanske Kongress som fra 1995 vant fram på det ideologiske planet. Nøkkelelementet denne Kongressen støttet seg til var en rapport fra 1998 fra en parlamentarisk kommisjon ledet av Rumsfeld. Denne rapporten revurderte det globale ballistiske trusselbildet ved å basere seg på aktørenes kapasitet, i stedet for deres intensjoner.
Samme år understøttet de pakistanske og indiske prøvesprengningene og oppskytningen av den nordkoreanske Taepodong 1- missilet og et iransk missil, analysen til Rumsfeld-kommisjonen, og satte demokratene på defensiven. Bush utnyttet denne suksessen og da han kom til makten i 2000 ga han nytt liv til rakettskjoldet. Amerikanernes systematisering av begrepet og tro på at stor geografisk utstrekning øker sjansene for å stanse fiendtlige prosjektiler i oppskytningsfasen, er siden blitt de tydeligste kjennetegnene på denne tredje antimissilsagaen i USAs strategiske historie.

Ideen om et rakettskjold stammer dermed ikke fra Bushs andre presidentperiode. Forsikringen om at det amerikanske territorium ikke kan rammes, takket være geografien, har alltid vært grunnlaget for USAs sikkerhetsfølelse. Landets grunnleggere sidestilte det svært tidlig med et jordslig Jerusalem. I denne konteksten er ethvert angrep på amerikanske territorium ikke bare en krenkelse, men en profanering av frihetens tabernakel. Den som utfører det begår en helligbrøde, som på et vis kan straffes med svovel fra himmelen. I tilfellet en straffekrig, hviler den amerikanske strategien både på en forkjærlighet for offensive handlinger influert av generalen Antoine-Henri de Jomini5 og postulatet om strategisk utsletting av fienden.
Faktisk tillater triaden av atomvåpen – atomubåter, interkontinentale ballistiske missiler, strategiske bombefly – USA å ramme så å si hele kloden. Men hva er denne offensive evnen verdt når helligdommen – USAs territorium – ikke lenger kan beskyttes? Like etter at USA hadde utvisket profaneringen av Pearl Harbour med å slippe atombomben over Hiroshima, erfarte landet fra og med 50-tallet den russiske atomrakettevnen – fordi den kunne ramme territoriet – som et nytt kjetteri mot landets uttalte skjebnebestemmelse. Et kjetteri som var enda mer smertefullt på grunn av forhandlingssituasjonen som hadde tvunget USA til å la deres forsvar hvile på forsikringen om gjensidig destruksjon, som var ment å forhindre apokalypsen. Det dreier seg om en pervers atomkasuistikk som i den amerikanske mentaliteten er det samme som å sette seg til bords med selve Ondskapen.

I 1959 forsvarte fortsatt spillteoriens grunnlegger, Oskar Morgenstern, i The Question of National Defense, en offensiv holdning i atomvåpenstrategien. Militærstrategen Bernard Brodie, «den amerikanske Clauzewitz», svarte ham samme år med Strategy in the Missile Age. Her sier Brodie at MAD (Mutually Assured Destruction), som gjør at «USAs sikkerhet avhenger av Kremlins evne til å forbli fornuftig», er moralsk uakseptabel.6 Dette metafysiske behovet for en bedre fordeling mellom angrep og forsvar ga opphav til rakettskjoldets kategoriske imperativ, den moralske nødvendigheten som den amerikanske psyken alltid vender tilbake til.

Datoen for debatten mellom Brodie og Morgenstern, to år før president Kennedy kom til makten, er sentral. «Moralsk» oppførsel i atomtidsalderen, er ikke det samme som å se på den amerikanske sårbarheten som en vanskjebne. Betegnende nok siterer amerikanerne ofte den berømte prekenen «A Model of Christian Charity» fra 1630, der den puritanske pastoren John Wintrop bruker en formulering som skulle komme til å få en sjokkerende skjebne. Langt, langt vekk fra Machiavelli, beskriver han Amerika som en «by på åsen» – «City upon the Hill» – et utgangspunkt for fornye denne verden, fastsatt på å handle moralsk til oppbyggelse for verdens nasjoner. Elleve dager før han tiltrådte som president, siterte Kennedy denne prekenen.7 Ronald Reagan kom til å gjøre det samme flere ganger. Disse to «moralske» presidentene forbindes betegnende nok med lansering av to påfølgende rakettskjoldprogrammer.

I dette slektskapet fornyer de aktuelle programmene denne syklusen. I en tale forutfor valget i 2000, understreket Bush sin målsetning om å redusere antallet offensive atomraketter, til et «så lite antall som mulig i overensstemmelse med vår nasjonale sikkerhet». Det samme året erklærte utenriksminister Rumsfeld under en turne i Europa at å videreføre rakettskjoldet var «et moralsk spørsmål», ikke et teknologisk. Lanseringen av en reevaluering av atomvåpenpolitikken (Nuclear posture review) av den samme Bush i begynnelsen av hans første periode lignet dermed på en test i nasjonal samvittighet gjennom fornyingen av renselsesritualene som i sin tid ble fullbyrdet av Kennedy og Reagan.

Den franske parlamentsrapporten fra 2001, som påpeker at det er en «politisk teologi» som ligger til grunn for det amerikanske rakettskjoldet, gir en av nøklene til å forstå debatten. Forranget til den amerikanske psykens og historiens skjebnemetafysikk om en stadig relansering av Missile Defense-programmene siden 1957, får oss til å tro at ingenting vil få Washington til å avstå fra en ny relansering. Et spørsmål står fortsatt ubesvart for Det gamle kontinentet: Et amerikansk «Missile Defense» i Europa eller et europeisk «Missile Defense»? Dette er det egentlige valget.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal