Du har kanskje opplevd det selv: Du ser opp på himmelen og ser merkelige lysfenomener, en mystisk snor av lys som beveger seg over nattehvelvingen. Du begynner å peke og fekte med armene og rope om ufoer, før tanken slår deg: SpaceX, Elon Musk, Starlink-satellitter! Det som så ut som en invasjon fra rommet, er vår egen invasjon av våre kosmiske nærområder.

Over stjernedypet driver stadig tettere svermer av menneskelige innretninger. Ikke bare skjærer de gjennom nattehimmelen til frustrasjon for astronomene: Selv en vanlig nattevandrer kan oppleve det lett klaustrofobisk at utsikten til stjernehimmelen, som bestandig har stått for noe rent og uutgrunnelig, nå er stadig mer forstyrret av menneskelig aktivitet. Vi vet også godt at vi er medskyldige på et vis, for vi har på et utall måter gjort oss avhengige av GPS-teknologi. Hva er det som driver denne utviklingen, som får himmelen til å myldre av menneskeskapte lys? Og hva innebærer det at den planetære infrastrukturen som vi er så avhengig av, blir vevd stadig tettere sammen med teknosfærens ytterste lag – satellittbeltet?

Det nye ville vesten

En god kilde til innsikt her er HBO-dokumentaren Wild Wild Space (2024), regissert av Ross Kauffman og produsert av blant andre teknologijournalisten Ashlee Vance, kjent som Elon Musks første biograf. Vance deltar også i filmen, som er inspirert av boka hans When The Heavens Went on Sale (2023). Vance inviterer oss til å la oss rive med av spektakulære oppskytninger, ville ambisjoner, eksplosive fiaskoer og eksentriske karakterer med hasardiøse prosjekter. Samtidig er det en dypere undertekst bak disse røverhistoriene fra virkeligheten: «Det ville rommet» gir opplagt assosiasjoner til kolonisering, vold, alles kamp mot alle, og en libertariansk frontier-mentalitet, der foretaksomme pionerer gjør alt for å skaffe seg en dominerende posisjon før reglene gjør sin ankomst. For om gründerne drømmer om åpne, uregulerte områder, lengter de også etter øyeblikket der mulighetsvinduet lukker seg og de går seirende ut med et solid markedsovertak og eventyrlige rikdommer.

Både boka og dokumentaren gir oss en tilnærmet førstehåndsberetning fra revolusjonen som er underveis i satellittbeltet. En snau mannsalder etter at Sputnik ble skutt opp i 1957, fantes det 5000 satellitter i 2020. Nå er tallet 14 000. Halvparten av disse tilhører SpaceX, men konkurrentene står i kø. Fortelleren i Wild Wild Space hevder at antallet vil nå 50 000 i løpet av de neste ti årene. Det kan framstå som en overdrivelse, men er et heller konservativt anslag hvis vi ser på innmeldingene til Den internasjonale teleunionen (ITU). I oktober 2023 hadde FN-organet mottatt planer om over én million nye satellitter i lav jordbane.¹Andrew Falle, Ewan Wright, Aaron Boley og Michael Byers, «One million (paper) satellites», Science, 12. oktober 2023. Det fransk-amerikanske selskapet E-Space erklærte i 2021 at det ville sende opp 300 000 satellitter. Kanadiske Kepler har planer om 115 000 satellitter, mens SpaceX har varslet om 40 000 nye satellitter.

Ett menneske forandrer nattehimmelen

Uten teleskop er det i dag mulig å se omkring 4500 stjerner på himmelen på en natt med god sikt og uten lysforurensning. Går vi mot 50 000 eller 100 000 satellitter, vil det bli langt vanskeligere å bedrive optisk astronomi fra jordoverflaten. Det miljøforkjemperen Bill McKibben har kalt en «postnaturlig» tilstand, vil etter alt å dømme bli enda mer påtagelig nattestid. Den internasjonale astronomiske union (IAU) har levert en oppfordring til FNs komité for fredelig bruk av rommet (Copuos), der de ber om et målrettet arbeid for å begrense lysforurensning fra satellitter. Underkomiteen for vitenskap og teknologi lovet etter en drøfting i februar å diskutere satellittproblemet årlig fram til 2029, under overskriften «En mørk og fredelig himmel, astronomi og store konstellasjoner: nye problemer og utfordringer».

Satellittene lyser sterkest rett etter skumringen og rett før demringen, de samme tidspunktene hvor astronomer søker etter asteroider som kan være på kollisjonskurs med jorda. Dette viktige arbeidet kan ikke erstattes av romteleskoper, siden enhver akse ut fra jorda må observeres, samtidig som mye av arbeidet blir utført av hobbyastronomer som rapporterer anomalier.

Verken astronomiorganisasjonene eller foreninger som arbeider mot lysforurensning, som DarkSky International, har særlig store håp om å bremse utviklingen, så lenge denne optiske forurensningen ikke synes å bekymre romingeniørene. Lovverkene og internasjonale FN-organer arbeider for langsomt og har for liten politisk makt til å bremse utviklingen. Vi er i en situasjon der en enkeltperson, som Elon Musk, eller ett selskap har makt til å endre opplevelsen av nattehimmelen for absolutt alle mennesker på planeten.

Himmelran og verdensmakt

Situasjonen blir ikke bedre av de mange som nå drømmer om å bli rakettbaroner. En av disse er Chris Kemp, protagonisten i Wild Wild Space, som ender opp med å framstå mer som en antagonist. Med sin science fiction-tankegang og forretningsiver blir han en frivillig karikatur av Silicon Valley-mentaliteten. Filmen lar ham også presentere seg slik, med et snev av ironi, men uten kritikk: Han er gründernerd med en forvokst selvtillit, som er like lite redd for konkurser på investorenes regning som han er for eksploderende raketter. Det viktigste er å prøve – fake it till you make it. Selskapet hans, Astra, har som mål å masseprodusere gjenbrukbare raketter, helst én om dagen: «Vi vil bygge vårt eget NASA for en milliondel av budsjettet – på en hundredel av tiden.» Å gjøre det svinebillig å sende opp satellitter vil gi et umiddelbart forsprang på konkurrentene.

Romindustrien er utvilsomt lukrativ, men en tidlig posisjonering i rommet lover langt mer avkastning enn monetær profitt. «Det finnes knapt regelverk, forvaltning eller styring i det hele tatt der ute», påpeker Kemp ivrig. «Jeg tror vi har den store muligheten nettopp nå: Hvis du kommer dit først, sikrer du deg plass rundt bordet før lovene for verdensrommet blir etablert.»

Dagens juridiske ramme, den multilaterale Romtraktaten, som trådte i kraft i 1967 under det første romkappløpet, er en nokså kort tekst. Traktaten, som har blitt ratifisert av hundre land, erklærer at aktiviteter i rommet skal komme menneskeheten til gode og være tuftet på fred og samarbeid. Den er mest av alt innrettet for å forhindre atomvåpen på månen og i satellittbeltet, og legger få andre begrensninger på utplassering av satellitter – bortsett fra noen senere tillegg om redningsplikt for astronauter, skadeansvar ved oppskytningsuhell og plikten til å melde inn planlagte oppskytninger til ITU.

Som en parallell til «landran» (land grabs) i kolonitiden og i kapitalismens tidlige globalisering hevdes det i Wild Wild Space at vi nå er vitne til et «himmelran». Det begynte da SpaceX som det første private selskapet sendte en rakett ut i verdensrommet i 2008. «Det finnes en masse folk som vil være som Musk», sier Vance og slår fast med en lattermild og hoderystende realisme at «epoken der myndighetene kontrollerte dette feltet, er over. Regjeringene og reguleringsinstansene er ikke rustet til å håndtere denne raske utviklingen».

Fra stagnasjon til romrenessanse

Bipersonene i fortellingen er avgjørende for å forstå Kemps mentalitet. Hans ungdomsvenn Will Marshall grunnla Planet Lab (nå Planet), som fra første stund solgte seg inn med en idealistisk pitch: «Vi produserer data som kan være av betydelig hjelp for menneskeheten i vår tid. [Vi kan] spore og stanse avskoging og illegalt fiske, og beskytte korallrev.» Miljøet de var del av i tjueårene omkring årtusenskiftet, ble oppsøkt av den lett eksentriske, langt eldre Pete Worden, en tidligere general i det amerikanske luftforsvarets romfartskommando med en doktorgrad i astrofysikk, som i 2006 ble direktør for NASA-forskningssenteret Ames.

Da Worden begynte å omgås Kemp, Marshall og andre genierklærte unge ingeniører og gründere i Silicon Valley, var det ikke bare for å fortelle røverhistorier om da han ledet Ronald Reagans prosjekt om et satellittbasert rakettforsvarssystem kalt SDI, ofte omtalt som «Star Wars-programmet», og spilte Darth Vaders parademarsj når han hadde gjester på kontoret: Rekrutteringen av unge, ambisiøse romnerder var også del av en plan for å revitalisere det han opplevde som en stagnert romindustri.

Worden ble katalysator for en romrenessanse basert på kapital, gründerånd og entusiasme: Han lot de unge romentreprenørene arrangere store «romfester» med science fiction-kostymer i hangaren til NASA-anlegget Ames, og eksperimentere med småraketter ute i ørkenen på NASAs budsjett. Slik brakte Worden tilbake noe av ånden fra 1930-tallet, da det løsslupne og risikovillige miljøet rundt den eksentriske romfantasten og okkultisten Jack Parsons – kalt the suicide squad – la fundamentet for det som skulle bli USAs romprogram.

Worden møter også Kemps antagonist i filmen, som etter hvert framstår som historiens egentlige helt: den nøkterne, kontante og stillferdig ambisiøse Peter Beck, som begynte sine prosjekter lenge før han engang hadde hørt om Musk. Beck tilbrakte barndommen i bilverksteder i avsidesliggende jordbruksområder på sørspissen av New Zealand. I gamle video-opptak ser vi ham som tenåring prøve ut rakettmotorer på sykkelen sin.

Beck elsker åpenbart utfordringer som grenser mot det umulige. Uten ingeniørutdannelse blir han avvist av NASA og romselskapene, men med en ukuelig vilje starter han sitt eget rakettselskap og arbeider seg fram til der han befinner seg i dag: Han leder et James Bond-aktig høyteknologisk anlegg som skyter opp feilfrie svarte raketter på et øde nes på New Zealands nordkyst. Også Beck får lov til å framstå i tråd med sitt selvbilde, som en perfeksjonistisk rakettbygger i Ferrari-klassen. Rivalen Kemp kaller seg på sin side en «Ford-type».

Konstellasjonen av ekstreme karakterer og hendelser føles til tider uvirkelig, og mer enn noe annet utstråler historien en sprudlende og ofte også smittende eventyrlyst. Samtidig får vi elementer til en mye større og til dels mørkere historie – om hvordan planeten vår blir spunnet inn i et stadig tettere lag av satellittbasert teknologi. Denne teknologien er forbløffende og nyttig, mektig og skjør på samme tid. Filmen løfter fram vesentlige kritiske innvendinger, men ofte i en lattermild og forbløffet tone som framfor alt formidler filmens enkle og litt naive hovedbudskap: at det som foregår, er «helt vilt», og at teknologiutviklingens momentum gjør den ustoppelig. Å delta i dette kappløpet er som å ri en løpsk hest.

Sanseorganer i jordbanen

I den grad det finnes en satellittfilosofi, kommer vi ikke utenom den kanadiske filosofen Marshall McLuhan, ofte omtalt som medievitenskapens grunnlegger, kjent for det framsynte begrepet om den globale landsbyen. Hans vittige og kryptiske slagord «mediet er budskapet», fra boka Understanding Media: The Extensions of Man (1964), er relevant for satellittene, som ikke bare videreformidler informasjon over globale avstander, men også skaper ny informasjon og en ny kommunikasjonsform. Tanken om en «utvidelse av mennesket» og dets sanseapparat er velkjent i filosofien, ikke minst hos teknologifilosofiens grunnlegger Ernst Kapp (1808–1896), som forsto teknologiske nyvinninger som en ofte ubevisst «organprojeksjon».

McLuhan ser eksternaliseringen av menneskets organer som et mer bevisst prosjekt – et ønske om å utvide menneskets sanser og nervesystem for å øke vår hastighet, vårt virkefelt, og dermed vår makt. Hvilke konsekvenser får det når vi sender teknologiske øyne, ører, munner og hjerner i bane rundt jorda? For den enkelte er en slik utvendiggjøring av sansene og nervesystemet potensielt angstframkallende, ifølge McLuhan. Følgene for samfunnslegemet og den kollektive bevisstheten er enda mer dramatiske.

Enhver utvikling av organforlengelser og -erstatninger utenfor kroppen virker, som teknologifilosofen Bernard Stiegler har utdypet, tilbake på kroppen selv. Teknologier som skriftspråket eksternaliserer hukommelsen og påvirker ikke bare overleveringen av kunnskap, men bidrar til å forme menneskets bevissthet og den fysiske hjernen. Satellittene utgjør det vi kan kalle epistemologiske teknologier,²Begrepet brukes blant annet av Benjamin Bratton. som ikke bare gir oss teknologiformidlede sansninger, men som også forandrer hele kunnskapstilegnelsen vår – fra samfunnet til den enkeltes kropp og sinn. Når du for eksempel bruker navigasjonsapper til å finne veien i byen, er satellitten en integrert del av ditt eget kognitive system.

Å eksternalisere organiske funksjoner, som orienteringssansen, medfører visse ulemper. Det svekker autonomien, idet vi avlærer våre egne kroppsinterne evner. For eksempel er det påvist at GPS-navigasjon fører til svekkelser i de delene av hjernen som har med navigering og romlig orientering å gjøre.³Se Louisa Dahmani og Véronique D. Bohbot, «Habitual use of GPS negatively impacts spatial memory during self-guided navigation», Scientific Reports, vol. 10, nr. 1, 2020. Denne avhengigheten gjør oss også sårbare for systemsvikt: manglende signal, feil i programvaren, strømbrudd. Og ikke minst gjør den oss sårbare for makten til de som eier infrastrukturen. For eksempel er jordbruket i store deler av verden, og særlig i USAs Midtvesten, i ferd med å bli robotisert, og disse systemene er avhengige av GPS-signaler, som i sin tur er avhengige av relativt sårbare satellittnettverk. Også krigføring er i vår tid nesten blitt utenkelig uten GPS. At Musk kunne skru av hele Starlink-nettverket som Ukraina har gjort seg avhengig av i sin forsvarskrig, sier mye om satellittbaronenes geopolitiske makt.

Ekkoland

Der vi tidligere så undrende opp på stjernehimmelen, ser vi nå, med kunstige midler, undrende ned på planeten ovenfra, med et nesten guddommelig overblikk. I nyhetsbrevet McLuhan publiserte fra 1968 til 1970, kalt «DEW-line» etter det amerikanske forsvarets varslingssystem Distant Early Warning Line, spente han i 1968 opp korte slagordlignende setninger om satellittenes plass i menneskets og jordas historie. Her hevdet han blant annet at «satellittene lukket umiddelbart det gamle naturgitte miljøet inn i et menneskeskapt miljø.»⁴Marshall McLuhan, DEW-line 1.6, november 1968. I en senere tekst ga han denne kunstigheten en annen vri, som planetær kunst: «Satellittbeltet er jordas egen kunstige maske, den oppretter et scenerom og gjør kloden til et teater. Med Sputnik ble jorda til […] et ekkoland.»⁵Marshall McLuhan, «Innovation is Obsolete», Evergreen, nr. 15, 1971.

Satellitteknologien har vevd menneske, teknologi og planet sammen i en uoppløselig enhet, der satellittene frambyr en slags refleksjon eller speiling av jorda, som vi mennesker i neste omgang kan reflektere over, ikke minst for å avlese vår egen ofte destruktive innvirkning på planeten. Det er verdt å merke seg perspektivet, for ikke bare mennesket, men også jorda og naturen går inn i en helt ny tilstand når infrastrukturen utvides. En lignende evolusjonsidé ble formulert av den ukrainsk-sovjetiske pioneren i planetær forskning Vladimir Vernadskij allerede i Biosfæren (1926), hvor han mente at biosfæren var blitt utvidet med en menneskelig «noosfære», der menneskets bevissthet, forskning og kommunikasjon hadde endret planeten selv.

Vel så viktig som noosfæren er i dag begrepene om infosfæren og teknosfæren, som satellittene danner et ytterste og stadig mer avgjørende lag av. Begrepet teknosfæren ble utviklet av den nylig avdøde geologen Peter K. Haff i en serie artikler fra 2012–2014. For Haff var den avgjørende innsikten at den teknologiske infrastrukturen er autonom. Det betyr ikke at den skal forstås som et levende vesen, men at den har en egenrådig og uregjerlig dynamikk. Teknosfæren er blitt for omfattende til at vi kan velge den bort: Vi er avhengige av den, og vi er bare delvis i stand til å endre den.

En ny gjennomsiktighet

I den nye romrevolusjonen har speilingen av jordoverflaten og satellitteknologiens ekkovirkninger nådd et nytt nivå, hevdes det i Wild Wild Space. Det nevnte selskapet Planet har utviklet rimelige, små satellitter, som det kaller «duer», for å spore menneskets miljøpåvirkning. Selskapets to hundre satellitter sender fortløpende bilder av jordoverflaten, og kan ifølge Vance ta tolv bilder av et gitt sted hver dag.

I motsetning til Google Earth, som består av et lappeteppe av utdaterte bilder, viser Planet jorda i tilnærmet sanntid. Samtidig avdekker arkivet en verden i endring, der enhver forandring, forringelse eller forbedring kan spores – en flatehogst eller et skogplantingsprosjekt, skogbranner og naturlig gjenvekst. Slik kan informasjonen umiddelbart nyttiggjøres i miljøprosjekter på bakken. Den enorme datamengden krever at kunstig intelligens (KI) blir lært opp til å gjenkjenne trær, som nå faktisk kan telles i sanntid ut fra satellittbilder.

Planet ligger et hestehode foran konkurrentene, selv om oppløsningen på bildene er begrenset. Mange av de flere titalls konkurrentene har bedre oppløsning, men de dekker enten bare visse regioner eller spesialiserer seg på analyser for bestemte markeder. Om vi dermed kan sies å drukne i data, kommer den kunstige intelligensen oss til unnsetning. Som Ashlee Vance forklarer i sin bok: «Mange tusen bilder blir fôret inn i KI-systemer for å lære dem å identifisere interessante gjenstander på jorda. KI-ene lærer om biler, trær, bygninger, veier, lasteskip, oljelagre og hus. Når de først er informert om hvordan disse ser ut, følger KI-ene dem hele tiden og registrerer når en vei forandrer seg, et hus blir revet, eller et skip forlater en havn.»⁶Ashlee Vance, When the Heavens Went On Sale, Ecco, New York, 2023.

McLuhans globale landsby er ironisk nok i ferd med å bli et sted der du daglig er utsatt for landsbylivets ulemper – sladder og snoking fra nysgjerrige naboer. Vi er vant til den beklemmende tanken om at vi etterlater oss digitale spor på nettet, men nå er også den fysiske verden blitt et panoptikon der det blir stadig vanskeligere å gjemme seg.

Planets grunnlegger, Will Marshall, snakker om en global synlighet eller en «ny gjennomsiktighet» som alle nå må venne seg til. Denne gjennomsiktigheten medfører også at politiske løgner og miljø-overgrep er vanskeligere å komme unna med. Under trefningene mellom India og Pakistan i 2019 avslørte selskapet hans at et indisk bombeangrep som Indias statsminister Modi hadde skrytt av som vellykket, faktisk hadde bommet på målet og etterlatt kratre i avsidesliggende åkre.

Duer eller hauker?

Stadig mer av det vi gjør, er betinget av jordsystemets tålegrenser og ressurser, og av teknosfæren. Handlingene våre har innvirkning på klimaet og det biologiske mangfoldet, men vi oppfatter ikke de planetære sammenhengene direkte på et lokalt plan. Fenomenologisk sett lever og tenker vi for det meste lokalt. Så lenge vi er berørt av – og direkte og indirekte forårsaker – planetære miljøproblemer, er vi i all overskuelig framtid avhengig av å utvide livserfaringen vår med tekniske innretninger. Med filosofen Don Ihde kan vi si at omgangen vår med planetære problemstillinger må forstås «postfenomenologisk», idet vi forholder oss til jorda gjennom eksterne sanseorganer: satellittbilder, målinger, modeller og analyser.

I byutvikling og store infrastrukturprosjekter kan oversiktsbilder og KI-analyser hjelpe oss å se lokal utbygging i en planetær sammenheng, og vise interaksjonen med natursystemer. Lokalt har noe så enkelt som satellittbilder – skrevet ut på papir i stort format – vist seg å være revolusjonerende i arbeidet for å hjelpe lokalsamfunn til å bekjempe avskoging gjennom plenumsdiskusjoner og bevisstgjøring.

Lilian Pintea fra Jane Goodall Institute beskriver et slikt arbeid i boka Local Voices, Local Choices (2022). Nasjonalparken Gombe i Tanzania lå i et tykt skogbelte da Goodall gjorde sine første studier av sjimpanser der i 1960, men allerede på 1980-tallet var de enorme skogene rundt nesten fullstendig forsvunnet, først og fremst på grunn av lokal hogst. Pintea forteller hvordan satellittbilder av landskapet hjalp beboerne til å bedre forstå hvilke negative samlede virkninger de forårsaket når de felte det ene treet etter det andre. De fikk en oversikt som umulig kunne oppnås nede på bakken, og detaljnivå og gjenkjennelighet viste seg å være avgjørende for å vinne tilbake skogen – noe de nå kan se på dagens høyoppløselige bilder. Romfarten og satellittene kan åpenbart hjelpe oss å berge jorda, både lokalt og globalt.

NASA begynte med fjernanalyse for miljøvitenskapelige siktemål så tidlig som i 1972 med Landsat-programmet, som begeistret ble beskrevet som «jordas redning». Fra Landsat 1 (1972) til Landsat 9 (2021) har dette prosjektet levert et vell av bilder og målinger av jordoverflaten. Programmet har blitt utvidet av en rekke andre prosjekter i og utenfor NASA, og har vært avgjørende for klimavitenskapen. Da Trump-administrasjonen i vår halverte bevilgningene til denne forskningen og avskjediget to tredjedeler av forskerstaben, svarte Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) med å organisere en stor internasjonal konferanse, Living Planet Symposium, og annonserte i begynnelsen av juli en dobling av satsingen på jordobservasjon. Samtidig tilbyr Planet og flere dusin konkurrenter innen privat satellittovervåkning ofte tjenestene sine til selskaper som bruker dem på ressursutvinning. De henter også mye av inntektene sine fra militær overvåkning, til dels for hemmelige oppdragsgivere verden over.

Romkappløp eller stjernekrig?

Hovedfortellingen i Wild Wild Space avsluttes idet kappløpet mellom Chris Kemps kaotiske Astra og Peter Becks perfeksjonistiske Rocket Lab blir vunnet av sistnevnte, som også overtar Astras prestisjekontrakt med NASA – for klima-overvåkning i tropene. Et slikt oppdrag er kledelig, siden Peter Becks slagord for Rocket Lab er: «Vi drar til rommet for å forbedre livet på jorda.» Hvis Beck har en klar visjon for framtiden, kommer den ikke til uttrykk i filmen, som bare understreker viljen til å lykkes – og vinne. I mai signerte Rocket Lab forsvarskontrakter med USA og Storbritannia, blant annet for utvikling av hypersoniske raketter som kan øke betydelig faren for atomkrig, enten fordi de frister til angrepskrig som slår ut atomanleggene til fienden før motangrepet kommer, eller motsatt – fordi kort betenkningstid fører til paniske motangrep. «Nå er det Rocket Lab mot SpaceX», slår Vance fast.

En større kontekst, som filmen ikke går inn på, er at en ny generasjon raketter nå blir utviklet verden over i en romindustri som ikke bare finnes i Silicon Valley og Vesten. I Japan deltar det private selskapet Honda i kappløpet for gjenbruksraketter. I Kina utvikler selskapet LandSpace gjenbruksraketten Zhuque-3, mens EtherealX arbeider med RazorCrest MK-1 i India.

Hos romveteranen Russland finner vi Roscosmos’ gjenbruksrakett Amur-SPG. Samtidig sporer vi i statlige romprogrammer en mørkere utvikling. De siste par årene har Russland vekket verdenssamfunnets mistanker om at de utvikler antisatellittvåpen. Ingen vet sikkert om Russland har plassert atomstridshoder i bane rundt jorda som del av et antisatellittvåpen – eller om de bare vil at vi skal tro det – men mistankene og mangelen på åpenhet bidrar til å svekke Romtraktaten, som ble utformet for å forhindre slike trusler.

Romteknologiens paradokser

I 1948 skrev astronomen Fred Hoyle: «Så snart et bilde av jorda, tatt fra utsiden, blir offentliggjort, vil en ny idé slippes løs, med verdenshistoriske konsekvenser.» For mange ble dette også sant, da «Jordoppgang»-bildet tatt av astronauten William Anders på Apollo 8 ble publisert i 1968 – samme år som McLuhan skrev om satellittenes ekkoverden. Det berømte utsagnet fra månelandingen – «et lite steg for et menneske og et stort sprang for menneskeheten» – ble symbolsk for en romfart og romindustri som betraktet seg selv som hele menneskehetens felles utforskning av verdensrommet.

Samtidig plantet de amerikanske astronautene USAs flagg på måneoverflaten. I boka Pale Blue Dot (1994), oppkalt etter bildet av jorda tatt fra Voyager-sonden idet den forlot solsystemet i 1990, skriver Carl Sagan om ironien i at romkappløpet som ga oss bildene av jorda, vårt dyrebare felles hjem, var et resultat av en opphetet konflikt mellom to supermakter væpnet til tennene med atomvåpen.

Fred og forbrødring er verdiene nedfelt i Romtraktaten, som er ment å temme romkappløpets logikk og ville drivkrefter. I boka Astrotopia – The Dangerous Religion of the Corporate Space Race (2022) kaller Mary-Jane Rubenstein statenes sikring av egne interesser i rommet for en «planetær nasjonalisme». Ut over åpenbare drivkrefter, som økonomisk og militær konkurranse, tar Rubenstein for seg kildene til kosmiske erobringsfantasier, slik som den amerikanske, religiøst ladede ideen om manifest destiny, der nye erobringer virkeliggjør en skjebnegitt, guddommelig plan. I USAs tilfelle kan romnasjonalismen knapt uttrykkes klarere enn det tidligere visepresident Mike Pence har gjort: «[Vi] velger å ta lederskap i rommet fordi vi vet at rommets regler, som i enhver ny frontier, vil bli skrevet av de som kommer dit først – og vi skylder menneskeheten å bringe amerikanske verdier til det grenseløse himmelrommet.»⁷Sitert i Scott Pace, «Space Development, Laws and Values», tale på IISLs Galloway Space Law Symposium, Washington D.C., 13. desember 2017.

Et nytt månekappløp mellom Kina og USA står for tur, men foreløpig er konkurransen hardest i lav jordbane. Ikke bare romveteranene USA og Russland, men også India og Kina har de siste årene «eksperimentelt» skutt ned egne satellitter, og dermed demonstrert at de også kan ta ned andres.

Overraskende nok ser det ut til å være mindre interesse for fredelig samarbeid og internasjonale avtaler i dag enn under den kalde krigen. Verden har blitt multipolar, og den uregulerte konkurransen mellom private aktører blir i dagens rådende ideologi ansett som et uunnværlig gode. Romtraktaten regulerer heller ikke aktiviteten til private selskaper. Dermed er kontraktsforholdene til privat sektor et smutthull, litt som stedfortredende krig via korsarer i tidligere tider – skip som bedrev såkalt kaperfart eller sjørøveri med myndighetenes godkjennelse. Så langt ser det ut til at alle parter, både stater og selskaper, håper å profittere på fraværet av regulering.

Skrap, skruer og splinter

Om private og nasjonale satellittprosjekter bekymrer seg fint lite over lysforurensningen, er de desto mer engstelige for romsøppel: inaktive satellitter og fragmenter i bane rundt jorda, som beveger seg seks ganger raskere enn en geværkule. I Wild Wild Space forteller Harvard-astronomen Jonathan McDowell om en kollisjon mellom en værsatellitt og en utrangert russisk kommunikasjonssatellitt i 2009: De ble begge smadret i tusenvis av biter, som nå utgjør en betydelig andel av de omkring 20 000 kjente objektene på over én centimeter i lav jordbane. For objekter mellom én centimeter og én millimeter er antallet beregnet til 128 millioner. Da Reagan presenterte sitt «Star Wars-program» på 1980-tallet, påpekte Sagan at de planlagte lasersatellittene enkelt kunne settes ut av spill ved å sende en bøtte med rustne spiker i motsatt retning rundt jorda.

Ifølge nettstedet Space.com har SpaceX gjort 50 000 justeringsmanøvre av satellittbaner for å unngå kollisjoner med romsøppel.⁸«SpaceX Starlink satellites made 50,000 collision-avoidance maneuvers in the past 6 months. What does that mean for space safety?» Space.com, 23. juli 2024. Skrekkscenarioet er det såkalte Kessler-syndromet, der en kollisjon mellom to objekter i nær jordbane hypotetisk sett kan sette i gang en kjedereaksjon som river med seg den ene satellitten etter den andre. Hvis det skjer, vil ikke bare kommunikasjonsnettverk og GPS gå ned for telling, men hele jordbanen vil bli ubrukelig, både for satellitter og bemannede romstasjoner, som ISS, som også befinner seg i lav jordbane omkring 400 kilometer over jorda. Vitenskapelige reiser til det ytre rom, månen og Mars vil også bli farlig. Perspektivet plager romentusiastene, som frykter at vi vil bli fanger av vårt eget søppel, henvist til en lang framtid under skrotosfæren. Selv de som ikke er synderlig opptatt av kosmisk ekspansjon, har all grunn til å bekymre seg, gitt satellittenes avgjørende rolle i dagens verdenssamfunn.

Økende avfallsflyt

Donald J. Kesslers advarsel i originalartikkelen fra 1978⁹ Donald J. Kessler og Burton G. Cour-Palais, «Collision Frequency of Artificial Satellites: The Creation of a Debris Field», i Journal of Geophysical Research, 1. juni 1978. har ikke blitt tilbakevist og blir diskutert stadig mer intenst – også i pågående norske lovforslag om satellitter knyttet til arbeidet med en ny romlov.¹⁰Se Nærings- og fiskeridepartementets forslag til ny romlov i Prop. 155 L (2024–2025), godkjent av regjeringen i juni 2025, og utredningen «Rett i bane», januar 2019, www.regjeringen.no. Det sier seg selv at juridiske initiativ på nasjonalt nivå er høyst utilstrekkelig. I Astrotopia påpeker Rubenstein at «alle har en felles interesse av å ikke bli bombardert av avfall», og spør rett ut: «Kan denne felleskatastrofen endelig gjøre det klart for hemningsløse selskaper og kosmiske nasjonalister at rommet er en allmenning likevel? Kan romsøppelet som truer med å kvele oss, faktisk bli vår redning?»¹¹Mary-Jane Rubenstein, Astrotopia – The Dangerous Religion of the Corporate Space Race, University of Chicago Press, Chicago, 2022.

Hvor lenge vil en eventuell Kessler-kjedereaksjon gjøre jordbanen til en dødelig kryssild av splinter og skrot? Det som går opp, faller ned. I det minste så lenge objektet er innenfor jordas gravitasjonsfelt. Mens satellitter og søppel i øvre baner kan forbli der ute i århundrer, skaper den øvre atmosfæren nok friksjon til at de fleste satellitter og fragmenter i lav jordbane faller ned i løpet av noen tiår. Starlinks satellitter er designet for en levetid på bare fem–seks år og vil etter planen brenne opp i atmosfæren etter hvert som banen deres svekkes og synker. Slik unngår de å bli romsøppel og være til skade for nye generasjoner av satellitter.

Men denne typen planlagt nedgang, eller trygg parkering i høyere baner, hjelper lite når det skytes opp mange ganger flere satellitter enn de som faller ned. Og som Kessler påpekte i sin artikkel: Når kjedekollisjonene først begynner, vil «avfallsflyten øke eksponentielt over tid, selv om input-nivået justeres til null».¹²Donald J. Kessler og Burton G. Cour-Palais, «Collision Frequency of Artificial Satellites: The Creation of a Debris Field», se over. En utskytningsstopp vil dermed ikke endre stort. Noen velinformerte spesialister hevder at det ikke er et spørsmål om Kessler-syndromet vil inntreffe, men heller når – om fem, ti eller tjue år.¹³Vishnu Reddy, sitert i «Understanding the misunderstood Kessler Syndrome», Aerospace America, 1. mars, 2024.

Kosmisk langtidsvarsel

En annen trussel mot satellittene er sterke solstormer. Det digitale nettverket med GPS og høyhastighetsinternett går tilbake omkring 35 år. Strømnettet er litt over 140 år, og telegrafen litt over 180 år. I 1859 observerte den britiske astronomen Richard Carrington begynnelsen på det som regnes som den mest intense geomagnetiske stormen i nyere historie. Det intense nordlyset i det som ble hetende Carrington-hendelsen, kunne ses så langt sør som Karibia, og folk sto opp og dro på jobb midt på natta fordi det var så lyst at de trodde sola var på vei opp. New York Times meldte at «telegrafledningene ble sterkt påvirket, og i noen tilfeller kommuniserte operatører med hverandre uten batterier, og brukte bare strømmen fra nordlyset».

En slik ekstrem solstorm kan inntreffe når som helst og gjøre mye av den digitale, satellittbaserte infrastrukturen til en saga blott. En liten forsmak kom i fjor da en solstorm fikk GPS-styrte traktorer i Midtvesten til – ifølge et øyenvitne – å skjene fra side til side som om de var «besatt av demoner».¹⁴Tony Phillips, «Solar Storms Are Driving Farmers Crazy», Spaceweather.com, 23. april 2025. Solstormen kostet bøndene omkring 500 millioner dollar i tapte avlinger.¹⁵Tereza Pultarova, «May 2024 solar storm cost $500 million in damages to farmers, new study reveals», Space.com, 22. juni 2025.

Hvis en Carrington-hendelse inntreffer i våre dager, vil strømnett i hele land og kontinenter måtte stenges ned, og om det ikke blir gjort i tide, vil de bli alvorlig skadet og ta flere år å reparere. Førstevarselet fra teknosfærens utpost, Lagrange-punkt 1, halvannen millioner kilometer fra jorden, vil gi oss mindre enn en time til å beskytte strømnett, omdirigere fly og justere banen til jordnære satellitter.

Hvis den uavklarte situasjonen i satellittbeltet gir en gyllen anledning for eventyrlystne gründere, burde den også være en anledning til en mer aktiv og ambisiøs drøfting av en planetær satellitt- og rompolitikk for det 21. århundret. Til tross for et begrenset lovverk finnes det veletablerte FN-organisasjoner på feltet, som FNs komité for fredelig bruk av rommet, som organiserer en serie med UNISPACE-konferanser.

Det er en viss fare for at slike fora er like stagnerte og antikverte som Pete Worden anså NASA for å være i tiden etter årtusenskiftet. Men vi trenger en renessanse for den fredelige romforskningen, der tryggingen av fellesinteresser, særlig økologiske, får forrang framfor profitt og militarisering. Retningslinjene for fred og samarbeid i rommet som ble nedfelt i Romtraktaten under den kalde krigen, bør gjøres gjeldende ikke bare for rommet, men for hele jorda, sett i et kosmisk perspektiv.

© norske LMD

• 1
  Andrew Falle, Ewan Wright, Aaron Boley og Michael Byers, «One million (paper) satellites», Science, 12. oktober 2023.
• 2
  Begrepet brukes blant annet av Benjamin Bratton.
• 3
  Se Louisa Dahmani og Véronique D. Bohbot, «Habitual use of GPS negatively impacts spatial memory during self-guided navigation», Scientific Reports, vol. 10, nr. 1, 2020.
• 4
  Marshall McLuhan, DEW-line 1.6, november 1968.
• 5
  Marshall McLuhan, «Innovation is Obsolete», Evergreen, nr. 15, 1971.
• 6
  Ashlee Vance, When the Heavens Went On Sale, Ecco, New York, 2023.
• 7
  Sitert i Scott Pace, «Space Development, Laws and Values», tale på IISLs Galloway Space Law Symposium, Washington D.C., 13. desember 2017.
• 8
  «SpaceX Starlink satellites made 50,000 collision-avoidance maneuvers in the past 6 months. What does that mean for space safety?» Space.com, 23. juli 2024.
• 9
  Donald J. Kessler og Burton G. Cour-Palais, «Collision Frequency of Artificial Satellites: The Creation of a Debris Field», i Journal of Geophysical Research, 1. juni 1978.
• 10
  Se Nærings- og fiskeridepartementets forslag til ny romlov i Prop. 155 L (2024–2025), godkjent av regjeringen i juni 2025, og utredningen «Rett i bane», januar 2019, www.regjeringen.no.
• 11
  Mary-Jane Rubenstein, Astrotopia – The Dangerous Religion of the Corporate Space Race, University of Chicago Press, Chicago, 2022.
• 12
  Donald J. Kessler og Burton G. Cour-Palais, «Collision Frequency of Artificial Satellites: The Creation of a Debris Field», se over.
• 13
  Vishnu Reddy, sitert i «Understanding the misunderstood Kessler Syndrome», Aerospace America, 1. mars, 2024.
• 14
  Tony Phillips, «Solar Storms Are Driving Farmers Crazy», Spaceweather.com, 23. april 2025.
• 15
  Tereza Pultarova, «May 2024 solar storm cost $500 million in damages to farmers, new study reveals», Space.com, 22. juni 2025.