«Forstadsgettoer», «følsomme bydeler» og andre «eksilbydeler» har i over 20 år vært gjenstand for dramatiserende og noen ganger også sensasjonshungrige nyhetsreportasjer. Er dette det eneste som bør få oss til å stille spørsmål eller bekymre oss? Ettersom disse territorielle kategoriene – som dukket opp i Frankrike mellom 1985 og 1995 – ikke er en direkte avspeiling, om enn deformert, av den sosiale virkeligheten. Det dreier seg ikke bare om overdrivelse eller løgner. Det som er i spill er også – og særlig – en ny måte å betrakte og tenke på den urbane fattigdommen. Paradoksalt nok kjennetegnes den at man lar årsaken til det sosiale, økonomiske og endog rasistiske herredømmet forbli i det skjulte, samtidig som man framhever hvor alvorlig problemet er.
HVORDAN HAVNET VI her? For å forstå det må vi vende blikket, i det minste for et øyeblikk, fra disse evinnelige undersøkelsesobjektene – «de følsomme områdene» med sine innbyggere – for å se nærmere på hvordan «forstadsproblem» ble definert i mellom 1985 – 1995. Det var faktisk i dette tidsrommet at en ny offentlig politikk ble satt ut i livet i 500 områder med sosialboliger. Denne fokuseringen hadde en dobbel virkning. Det som kalles «bypolitikken» virket slik at det ble mulig å renovere mange forsteder. Men den også hadde med seg et tilbehør iverksatt lokalt av profesjonelle samfunnsplanleggere. Tilleggsfinansieringen som var oppnådd og ble brukt, tok heller aldri form av en romlig og sosial omfordeling av godene – som kunne fylt igjen de gapende økonomiske forskjellene. Trass de mange ropene om en Marshallplan for forstedene, ble tiltakene begrenset. Samtidig ble velferdspolitikken i de samme bydelene utsatt for alvorlige nedskjæringer innen utdanning og helse. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
