– Jeg forsvant fra historien

Abu Omar ble gitt merkelappen «antatt torturert», da jeg skrev om han i fjor. Da satt han fortsatt innesperret i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. I år ble Abu Omar endelig løslatt. Han ble truet med fengsling igjen, hvis han noensinne snakket om behandlingen han hadde blitt utsatt for. Men jeg hørte at han var forberedt på å snakke, på å beskrive i detalj hendelsene i CIAs mest berømte bortføring og hva som hendte da han ankom Egypt. «Jeg forsvant fra historien. Min advokat lette etter meg i fengsler over hele Egypt, men ingen fant et eneste spor etter meg. Det fantes vitner som hadde sett meg bli bortført, men ingen visste hvor jeg var blitt av,» fortalte han meg.

I sine lille leilighet i Alexandria snakker Abu Omar i timevis. Vi fyller den ene videoteipen etter den andre. Mens han snakker lurer jeg på hvordan vi skal komme oss ut av landet med dette materialet. Og hva som vil skje med Abu Omar når hans historie blir offentliggjort. Men Abu Omar snakker videre. Han er styrken til en mann som har blitt utsatt for alle mulige ydmykelser. I en alder av 44 år halter han, han er døv på det ene øret og har fortsatt synlige arr mer enn fire år etter at torturen begynte. Noe av det han sier er velkjent. Jeg føler jeg har møtt ham, fra ordene han smuglet ut fengselet eller transkriberingene av samtaler det italienske politiet avlyttet, da han ringt hjem for å fortelle om kidnappingen da han i en kort tid var løslatt i Egypt i 2004. Det er underlig å høre den virkelige historien fra en jeg har skrevet så mye om. At fanger som har blitt sendt til Egypt, har blitt torturert bekreftes av så å si alle ekspertene jeg har snakket med. Men i hans smertefulle beretning, blir torturen en håndfast.


Etter å ha blitt anklaget for å ha vært medlem av Gama’a el Islamya – den egyptiske militante gruppen som gjennomført en rekke terrorangrep på 90-tallet, noe han nekter for – flyktet Abu Omar fra Egypt i 1998. Senere ble han gitt politisk asyl i Italia. Da han forsvant 17. februar 2003, var han på vei til middagsbønn i en radikal moske i Milano, der han var/arbeidet som deltidsforkynner. Han ble stuet inn i en hvit varebil og kjørt til flybasen Aviano nær Venezia. Her begynte CIAs brutale behandling. Han ble slått mens han var bundet og iført munnbind. Han holdt på å bli kvalt og trodde han skulle dø. «Noen kvelte meg og kollegaen hans slo meg hardt over hele kroppen. Så kastet de meg brutalt ned på gulvet i varebilen. Jeg blødde – fra ansiktet, fra knærne, blødde fra alle steder på kroppen. Jeg begynte å fråde fra munnen. Det hørtes ut som jeg var i ferd med å dø.»

Abu Omars ferd til Egypt var surrealistisk. Han visste ikke at han var blitt plassert på et fly fra det amerikanske luftforsvaret og flydd til Ramstein i Tyskland. Her ble han plassert på et Gulfstream-fly som var blitt leid av en av eierne av baseballaget Boston Red Sox. Red Sox-logoen som var malt på halen ble dekket over for CIA-oppdraget. Ingen sa et ord til ham i løpet av den 13 timer lange turen til Egypt. Han husker kun lyden av klassisk musikk som ble spilt i kabinen. CIA-agentene hadde teipet ham – «som en mumie» – med maskeringsteip. På flyet var hans så hardt bundet og fortumlet at kroppen hans gikk inn i en sjokktilstand: «jeg følte at sjelen var på vei ut av kroppen min». CIA-teamet reagerte raskt med å sette en oksygenmaske på ham og stikke en tube med vann inn i munnen hans. «Men munnen og hele ansiktet mitt var blokkert – det bare støv og blod i munnen min, så jeg kastet bare opp.»

Vel fram i Kairo ble han ført til et rom og fortalt at han skulle møte to «pasha’er» – viktige folk. Den ene viste seg å være Egypts innenriksminister. De sa til ham: «Vil du bli informant for oss? Hvis du sier ’ja’, er du tilbake i Italia innen 24 timer.» Da han svarte nei og prøvde å forklare, sa de ’hold kjeft!’ og sendte ham tilbake til cellen.


DE FØRSTE SYV månedene – fant han ut senere – var han i hendene på EGIS (landets hemmelige utenlandsetterretningstjeneste og Egypts motsvar til CIA). På et hemmelig sted torturerte de ham ved å kle ham naken og slå ham konstant med knyttnever, stokker og strømkabler. En metode gikk ut på å feste et bein til hendene hans med håndjern og så tvinge ham til å stå på det andre beinet, mens han ble slått. 14. september 2003 ble han overlevert til Egypts hemmelige politi. Han ble innesperret på deres hemmelige område i bydelen Nasr City i Kairo. De neste syv månedene i Nasr City ble torturen trappet opp. «De kjælte med kjønnsorganene mine. De la meg på gulvet med ansiktet ned og noen tråkket på skulderen min med foten for å ydmyke meg. Jeg ble slått på hvert eneste sted på kroppen.» Og torturen blir verre. Fram til nå har han ikke villet snakke om den offentlig, for å ikke opprøre familien. «En gang ble jeg kastet i bakken og bakbundet, de hentet en sikkerhetsagent som la seg opp på meg og dasket meg som om han skulle voldta meg, da brøt jeg sammen og begynte å skrike og skrike til jeg besvimte.»

I april 2004 ble han sluppet løs i 23 dager, men ble fortalt at det var under betingelse av hva det egyptiske hemmelige politiet kalt de syv «hellige forbudene». Disse inkluderte å snakke til media, å ringe familien som var igjen i Italia og å snakke med menneskerettighetsgrupper. Da Abu Omar brøt disse reglene og ringte hjem ble telefonsamtalene avlyttet. En telefonavlytting i Italia gjorde det italienske politiet oppmerksomme på hvordan han var blitt kidnappet. Dette var starten på en etterforskning som endte med siktelse mot CIA-teamet. Men en annen telefonavlytting i Egypt resulterte i at han ble arrestert igjen. Han ble holdt fengslet uten siktelse fram til begynnelsen av dette året.

Ikke en gang i løpet av hele historien ble Abu Omar siktet for noen forbrytelse. Dette er det sentrale punktet. Mens USAs fangetransporter til fremmed land gang på gang blir beskrevet som en «rettslig overlevering» er faktum at få om i det hele tatt noen av de som har blitt transportert, har blitt stilt for retten i noen som helst form for regulær domstol. Selv under Egypts unntakslover, blir folk som Abu Omar holdt uten noen som helst domfellelse. Abu Omar illustrerte dette poenget grafisk. Han reiste seg og viste meg den hvite uniformen med ordet «forhør» trykket på, som han bar i fengselet. Fanger som er dømt i Egypt har en annen blå uniform. Men da Abu Omar forlot fengselet i Kairo, bar de fleste fangene som var blitt overlevert til Egypt av USA, hvite uniformer.

Oversatt av R.N.