Et nytt blikk på slavehandelen

Historien om slavehandelen har vært gjenstand for mye uenighet både i vitenskapelige miljøer og blant aktivister og organisasjoner. Handel med Afrikas menn og kvinner er dokumentert siden oldtiden, og begynte lenge før den moderne tids europeere utforsket kysten av det afrikanske kontinentet. Det er vesentlig å skille mellom tre store former for slavehandel som gjorde den svarte befolkningen til hovedkilden, for ikke å si den eneste kilden for forsyninger av fanger: Det som kalles den orientalske handelen, handelen innad i Afrika, og kolonitidens europeiske slavehandel. Disse tre oppsto ikke i samme tidsrom og varte heller ikke like lenge, men i kolonitiden fantes alle samtidig.

 

DEN ORIENTALSKE slavehandelen følger i forlengelsen av slaveriet slik det ble drevet i den klassiske antikkens samfunn. Særlig hadde det gamle Egypt, Mesopotamia og Romerriket tilgang på afrikanske slaver i overflod til jordbruket og byggingen av offentlige byggverk og veier, men også i husholdningene. Som arvtager etter den romerske verden videreførte det bysantinske riket dette slaveriet fram til midten av Middelalderen. De arabiske rikene var for en stor del bygget på det bysantinske rikets territorium, og fortsatte fra 600-tallet å flytte underkuede afrikanske folkegrupper til de nye maktsentrene, som for eksempel Bagdad og Mosul.

Landbruket var den viktigste virksomheten som slavene sikret, men de ble også satt til oppgaver i hjemmene og i haremene. Tilførselslinjene til disse store rikene forble nesten uforandret gjennom flere årtusener: over landjorden gjennom Sahara, den arabiske ørkenen, Øvre Nildalen, videre gjennom Sinaiørkenen, Anatolia, og Eufrat- og Tigrisdalene og endog gjennom Sentral-Asia og grenseområdene til Det russiske riket fra slutten av 1600-tallet; over havet via Rødehavet og Persiagulfen fra Afrikas østkyst og Madagaskar for den arabiske handelen.

Denne praksisen varte svært lenge og overlevde mange politiske forandringer og religiøse omveltninger: Fra antikkens hedendom til Islam, via kristendommen både i sin greske og latinske form, ble Afrikas slaveri opprettholdt i disse samfunnene og fôret gjennom en jevnlig handel fra det østlige Afrika, fra Zanzibar til Abyssinia, gjennom De store innsjøene. Mangel på pålitelige kilder gjør det vanskelig å måle omfanget av den antikke og bysantinske slavehandelen. Når det gjelder det som kalles den muslimske (eller arabiske) slavehandelen – her er det ikke enighet om terminologien – har det vært gjort forsøk på tallfesting. Man anslår at mellom 7 og 12 millioner mennesker ble revet bort fra det afrikanske kontinentet fra 600- til1800-tallet. Men disse tallene diskuteres fremdeles heftig (se egen sak).

 

SLAVEHANDELEN INNAD på det afrikanske kontinentet hadde som sitt viktigste grunnlag at krigsfanger ble solgt som slaver. Den foregikk over en enda lengre periode, men mangel på kilder gjør det er ytterst vanskelig å fastslå varigheten. Slaveri og menneskehandel i ulike former var en svært vanlig i de fleste afrikanske samfunn lenge før de europeiske sjøfolkene kom, og uavhengig av rutene for den orientalske slavehandelen. Når det gjelder slavehandelen innad på det afrikanske kontinentet – som enkelte afrikanske intellektuelle fremdeles betviler at i det hele tatt har eksistert – har det blitt framsatt tall som er i samme størrelsesorden som for den orientalske slavehandelen, bare strukket over en mye lenger periode. Men der er en vesentlig forskjell: Mens den orientalske slavehandelen frarøvet Afrika en del av befolkningen, holdt slavehandelen innad på kontinentet Afrikas menneskelige potensiale inntakt.

Og endelig har vi kjernen for dagens uenigheter: Kolonitidens europeiske slavehandel kjennetegnes av radikalt nye trekk, både kvalitativt og kvantitativt. Den skiller seg fra de forutgående ved å være gjennomført preget av rasetenkning. Bare Afrikas svarte ble utsatt for den, i den grad at ordet «neger» ble ensbetydende med «slave», slik «nègre» ble ensbetydende med «esclave» i det franske språket på 1700-tallet. Denne rasetenkningen i slaveriet førte til at en stor afrikansk folkegruppe ble forflyttet til det amerikanske kontinentet og Antillene der etterkommerne i dag utgjør en viktig andel, for ikke å si majoriteten, av befolkningen på Antillene.

 

KOLONITIDENS SLAVEHANDEL ble organisert av de mest strukturerte statene i det moderne Europa og ble gjenstand for en nitid lovgivning (skatt, handel, administrasjon, hygiene). Velfylte offentlige og private arkiver har gjort at historikere gjennom mer enn tre tiår nå har kunnet analysere nøyaktig de mekanismene som ble satt i gang av skipsrederne, kapteinene, leverandørene av varer som skulle brukes til å betale for fanger på Afrikas kyster, plantasjeeiere i koloniene som kjøpte denne slavearbeidskraften, administratorer med ansvar for ledelsen og forsvaret av koloniene. Det er enighet om at den europeiske slavehandelen i Afrika tok ut mellom 12 og 13 millioner mennesker (alle bestemmelsessteder medregnet), om lag en tredjedel av disse var kvinner. Dødeligheten under overfarten varierte mye mellom de ulike ekspedisjonene, men antall døde under overfart – omhyggelig nedtegnet i loggbøkene om bord – kom opp imot om lag 15 prosent av det totale antall ombordførte fanger, altså forsvant mellom 1,6 og 2 millioner på havet. Sammen med de nesten like tallrike ofrene blant mannskapene gjør dette Atlanterhavet til «historiens største kirkegård». Fra å være i en størrelsesorden av 30 prosent på 1500-tallet, sank dødeligheten blant fangene til 12 prosent på slutten av 1700-tallet, fordi overfarten nå ikke varte like lenge, og fangenes hygiene og kosthold var blitt forbedret. På 1800-tallet steg den igjen til 15 prosent under perioden med ulovlig slavehandel.

Et annet kjennetegn ved slavehandelen i kolonitiden er at denne varte mye kortere enn både den orientalske slavehandelen og slavehandelen innad på kontinentet: Den utfoldet seg fra slutten av 1400-tallet og fram til 1860-årene. Ekspedisjonene på 1700-tallet utgjør alene 60 prosent av totalen. 1800-tallet – da slavehandelen også var blitt ulovlig – sto for nesten 33 prosent, mens 1500- og 1600-tallet knapt utgjorde 7 prosent. Men den største intensiteten i den europeiske slavehandelen var i virkeligheten konsentrert til en enda kortere periode, bare så vidt over ett århundre. Det er dette som ga den hele dens historiske særpreg: Nesten 90 prosent av de afrikanske slavene som ble deportert til de europeiske koloniene i Amerika og det Indiske hav ble sendt mellom 1740 og 1850. Det er denne brutaliteten, innskrevet i et svært kort tidsrom, som på dyptgripende vis merket sinnene og plaget samvittighetene til mange samtidige: Mellom 1780- og 1820-tallet ble nærmere hundre tusen afrikanere kjøpt hvert år, et tall som ingen annen slavehandel noen gang har kommet opp imot.

Hierarkiet mellom slavemaktene er etablert på bakgrunn av handelens egne statistikker: Portugal foresto transporten av mer enn 4,6 millioner slaver til Amerika. Etter å ha åpnet slavehandelen på midten av 1400-tallet, tok landet seg av det vesentligste av den ulovlige slavehandelen på 1800-tallet. Storbritannia kommer på andreplass med mer enn 2,6 millioner deporterte. Av disse ble en del solgt i de spanske koloniene, men også i de franske tross lovforbudet. Spania kommer bare på tredje plass, selv med sitt enorme amerikanske rike, der Cuba var utgangspunkt for et stort antall skip med hemmelig slavehandel på 1800-tallet. En stor del av slaveforsyningene til de spanske koloniene ble sikret av britene. Frankrike holder fjerdeplassen med om lag 1,2 millioner deporterte på sine skip. Av disse ble nær 80 prosent sendt til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, som var verdens fremste sukkerprodusent på slutten av 1700-tallet.

Den europeiske slavehandelens geografi er velkjent. De store slavehavnene var konsentrert i et triangel fra Bordeaux til Liverpool og til Holland. Dette nordvestlige hjørnet av Europa organiserte mer enn 95 prosent av de europeiske slaveekspedisjonene. Rangert etter viktighetsgrad var de store slavehavnene Liverpool med 4894 fastslåtte ekspedisjoner, fulgt av London (2704), Bristol (2064), Nantes (1714), Le Havre-Rouen (451), La Rochelle (448), Bordeaux (419), Saint-Malo (218). Tilfellet Portugal må framheves. Som det fremste slavelandet, langt foran England og Frankrike, hadde dette landet en annen praksis. Rutene startet ikke systematisk fra Lisboa, men handlet med slaver over det sydlige Atlanterhavet til Brasil – som var langt fra å være det viktigste bestemmelsesstedet for fangene – fra kysten av Angola, Guinea eller Mosambik.

En spesiell side ved slavehandelen var at betalingen for slavene på Afrikas kyster, til kystkongedømmene som hadde organisert seg rundt denne lukrative geskjeften, bare unntaksvis ble gjort med edle metaller. Mye oftere foregikk oppgjøret i ferdigvarer, tekstiler, lenker, servise, hugg-, stikk- og skytevåpen, alkohol og smykker. Dette ble kalt slavehandelsvarer og var ikke, som man alt for ofte har påstått, av dårlig kvalitet eller lav verdi. De tilsvarte selgernes etterspørsel, og disse hadde ikke i lengden godtatt å bli lurt av europeerne. I bytte for fanger (oftest fra krig eller plyndringstokt) fikk de afrikanske kongene som kontrollerte slavehandelen ved kildene, midler til prestisje som sikret dem en ofte svært vidtrekkende makt.

 

UANSETT, FOR EUROPA var nettopp dette viktig: Utvekslingen av arbeidskraft til de europeiske koloniene og foredlede produkter fra byene og landsbygden i de europeiske landene, var svært lønnsom. Ikke bare bidro slaveoppkjøpet til de mangfoldige foredlingsaktivitetene som ofte lå langt borte fra selve slavehavnene, men slavene som ble solgt til koloniene var uunnværlig arbeidskraft i produksjonen av kolonialvarene – sukker, kaffe, kakao – som var så etterspurt i et Europa i oppsving. Disse kolonialvarene som ble bearbeidet i Europa ble eksportert langt av gårde fra ankomsthavnene og ga stor fortjeneste: Frankrike som var datidens store sukkereksportør, fikk regulert handelsbalansen sin takket være slavekoloniene.

I tillegg – og det var det viktigste – «byttingen» av slaver mot varer hindret enhver utførsel av edle metaller fra Europa, til forskjell fra den berømmelige Indiahandelen som importerte stoffer til Europa og betalte dem med sølvmynter fra gruvene i Peru.

Uten å gå på uenighetene om slavehandelens lønnsomhet – avkastningen skal ha vært på bare 8 til 10 prosent – kan man likevel slå fast at det er helheten av slavekretsløpet som må tas i betraktning: Forut gikk aktivitetene som var utviklet ved en vedvarende strøm av våpen for denne handelens skip, og ved skipsbyggingen, utstyringen og vedlikeholdet av skipene, som igjen var tungt lastet med bearbeidede varer. I den andre enden fantes det kolonier i den tropiske sonen, og produksjonen som foregikk der hadde svært høy verdi for en stadig mer tallrik og krevende kundekrets.

Disse koloniene var ikke bare kilde til enorm fortjeneste, både for plantasjeeierne og for forhandlerne i havnene, men de ble også betraktet som det tydeligste tegnet på moderlandenes makt. De fransk-engelske krigene på 1700-tallet hadde rivaliseringen om overherredømme i koloniene som bakteppe. Men uten arbeidskraften som kom fra slavehandelen, hadde ikke disse koloniene vært annet enn brakkland …

 

SLIK STO SLAVEHANDELEN i sentrum for de store europeiske nasjonenes kolonirikdom og makt, først og fremst på 1600- og 1700-tallet. Volden som denne handelen innebar ble det viktigste angrepspunktet for den gryende motstanden mot kolonisystemet. Bevegelsen mot slaveri og for en avskaffelse ble først organisert i USA da Uavhengighetserklæringen ble vedtatt, seinere i England og Frankrike på slutten av 1780-årene, og satte nedbrytningen av slavehandelen i første rekke blant sine politiske målsettinger. Den første etappen skulle være å forby den gjennom en enighet mellom de store landene. Dette skulle være utgangspunktet for en omforming av selve vilkårene for slaveriet og åpne veien for en skrittvis nedbryting av de uten problemer og uten at økonomien skulle smuldre opp.

For den internasjonale bevegelsen for avskaffelse av slaveriet var slaveriet bare en konsekvens av en forutgående forbrytelse: slavehandelen – den absolutte forbrytelse. Å bli kvitt denne ville få en dobbelt velgjørende virkning: På den ene siden den planlagte utryddelsen av slaveriet som skulle erstattes av lønnsmottakere, på den andre siden slutten på avfolkingen av Afrika.

Dette skjemaet ble idealisert til det ekstreme av de mest iherdige antislaveriforkjemperne – abbed Henri Grégoire og forfatteren Mirabeau i Frankrike, Thomas Clarkson og William Wilberforce i England – men ble i virkeligheten aldri gjennomført på denne måten. På grunn av et opprør blant de svarte i Santo Domingo ble den første opphevelsen av slaveriet i Frankrike (4. februar 1794) tvunget på et Nasjonalkonvent som så visst ikke ønsket å gå så fort fram. Opphevelsen av slavehandelen skjedde dermed ikke før denne revolusjonære opphevelsen av slaveriet. I England, der bevegelsen for avskaffelsen av slaveriet sto svært sterkt, ble slavehandelen forbudt ved lov i 1807, i likhet med i USA.

Ved Wienerkongressen i 1815 forpliktet stormaktene seg til å gjøre slavehandelen ulovlig. Likevel så man ingen steder at slaveriet forsvant som følge av dette. Lenge sikret en ulovlig slavehandel tilførselslinjene til de store plantasjene i Brasil, Cuba og til og med i USA. Å avskaffe denne utnyttingen, var det eneste som kunne sette en stopper for en virksomhet som ikke lot seg true av at tilførselen av afrikanske fanger ble brutt.

Slik var slavehandelen en av mest voldelige kildene til forsyninger av slaver. Man må imidlertid ikke utydeliggjøre det som var kolonislavehandelens kjennemerke: Først den opprinnelige rasetenkningen, deretter den administrative organiseringen fra de mektige statene som hadde erklært forbud mot slaveri på egen jord, både i England og Frankrike, og endelig ved selve omfanget av det menneskelige uttaket som ble utført på Afrikas bekostning, som bokstavlig talt ble tømt for livskraft.

Oversatt av K.E.V