Et nytt blikk på slavehandelen

Handel med Afrikas menn og kvinner er dokumentert siden oldtiden. Den begynte lenge før de moderne europeerne ankom kysten av Afrika. Men kolonitidens slavehandel skilte seg ut med sin framherskende rasetenkning, og de enorme innvirkningene den fikk på befolkningen i Afrika. Mellom 1780- og 1820-tallet ble nærmere hundre tusen afrikanere fraktet bort fra kontinentet hvert år. Selv om slavehandelen i seg selv ikke ga stor avkastning, var den en sentral bestanddel i de europeiske kolonimaktenes verdensherredømme.

Historien om slavehandelen har vært gjenstand for mye uenighet både i vitenskapelige miljøer og blant aktivister og organisasjoner. Handel med Afrikas menn og kvinner er dokumentert siden oldtiden, og begynte lenge før den moderne tids europeere utforsket kysten av det afrikanske kontinentet. Det er vesentlig å skille mellom tre store former for slavehandel som gjorde den svarte befolkningen til hovedkilden, for ikke å si den eneste kilden for forsyninger av fanger: Det som kalles den orientalske handelen, handelen innad i Afrika, og kolonitidens europeiske slavehandel. Disse tre oppsto ikke i samme tidsrom og varte heller ikke like lenge, men i kolonitiden fantes alle samtidig.

DEN ORIENTALSKE slavehandelen følger i forlengelsen av slaveriet slik det ble drevet i den klassiske antikkens samfunn. Særlig hadde det gamle Egypt, Mesopotamia og Romerriket tilgang på afrikanske slaver i overflod til jordbruket og byggingen av offentlige byggverk og veier, men også i husholdningene. Som arvtager etter den romerske verden videreførte det bysantinske riket dette slaveriet fram til midten av Middelalderen. De arabiske rikene var for en stor del bygget på det bysantinske rikets territorium, og fortsatte fra 600-tallet å flytte underkuede afrikanske folkegrupper til de nye maktsentrene, som for eksempel Bagdad og Mosul. (…)