Reise mot konservatismens ende

Fra tid til annen organiserer de nykonservatives talerør National Review et cruise for sine lesere. Ute på havet er krigen i Irak «en fantastisk suksess» og global oppvarming er en myte. Men de en gang så hovmodige nykonservative har mistet livsgnisten. Velgerne har vendt dem ryggen, og de rammes stadig mer av interne stridigheter. Til sjøs stiger uenighetene glimtvis til overflaten, før de overdøves av grenseløs islamofobi. Noen folk reiser på singlecruise, andre på dansecruise. Dette er cruiset for: «muslimene kommer!»

Jeg står med Stillehavet til livet og hengir meg til den høflige småpraten som er så høyt verdsatt av ferierende amerikanere. En søt, eldre dame fra Los Angeles har satt seg ned på noen steiner i nærheten. Drømmende forteller hun meg om hennes sønn. «Er han ditt eneste barn?» spør jeg. «Ja,» svarer hun. «Har du barn, i England?» spør hun meg. «Nei,» sier jeg. Hennes ansikt mørkner. «Du bør sette i gang,» sier hun. «Muslimene forplanter seg. Snart har de hele Europa.»

Jeg har blitt vant til slike hendelser, når feriens mildhet glir over i – ja, jeg vet ikke helt hva. Jeg reiser med et skinnende hvitt cruiseskip med to restauranter, fem barer, og 500 lesere av National Review. Her har krigen i Irak vært «en fantastisk suksess.» Global oppvarming finner ikke sted. Europa er i ferd med å bli et nytt kalifat. Og jeg har ingen steder å flykte.

Fra tid til annen organiserer National Review – den amerikanske konservatismens bibel – et cruise for sine lesere. I november som var betalte jeg 1200 dollar for å delta på cruiset. Reglene jeg påla meg selv var enkle: Om noen av de konservative ferierende spurte meg hvem jeg var, ville jeg være ærlig og fortelle dem at jeg var journalist. Men hovedsakelig ville jeg bare forsøke å gli inn i mengden – for å finne ut hva de konservative sier når de tror ingen hører dem.

JEG ANKOMMER HAVNEN i San Diego en lørdag ettermiddag og ser opp mot Oosterdam, vårt hjem de neste syv dagene. Vi, gjestene, har fått instruksjon om å samles i resepsjonen for å ta en cocktail på et dekk nær toppen av skipet. Der er ingen store gode klemmer eller varme kyss under denne samlingen. Menn nærmer seg hverandre med hevet bryst og kraftige håndtrykk. Kvinner hilses på med et enkelt kyss på kinnet. Noe mer ville naturligvis være fransk.

Jeg tilpasser meg og hilser formelt på den første mannen jeg ser. Han er dommer forteller han meg med den robuste og selvhøytidelige sjarmen som før eller siden setter sitt preg på enhver dommer. Han er fra Canada sier han (noe mer unnskyldende), og er grunnleggeren av bevegelsen «Canadians Against Suicide Bombing.» Ville «Canadians for Suicide Bombing» ha særlig mange medlemmer? spør jeg. Og noe forferdet svarer han, ja det ville det.

Et sted ringer en klokke, og vi oppfordres til å bevege oss mot restauranten for å spise middag. Vi har fått tildelt tilfeldige bordplasser som siden vil endres hver kveld. Som annonsert vil vi alle dele bord med minst én representant og talsmann for National Review i løpet av reisen.

På min venstre side har jeg en middelaldrende mann fra Florida med et velstelt skjegg. På min høyre side to eldre damer fra New York. De både ser og høres ut som aldrende utgaver av Dorothy Parker, minus alkoholforgiftningen. De bor på Park Avenue forteller de. «Du bor i nærheten av FN-bygningen,» sier mannen fra Florida til en av damene etter at forretten er servert. «Ja,» svarer hun, mens hun rister forsiktig på hodet. «En selvmordsbomber burde sprenge den bygningen,» sier han. Og de morer seg alle over kommentaren.

Samtalen ebber ut i vennlig småsnakk. «Så du er europeer,» sier en av damene fra Park Avenue, før hun slenger ut noen vittige kommentarer om de europeiske byene hun har besøkt. Hennes følgesvenn legger til: «Jeg var i Paris. Det var så vakkert der.» Hennes ansikt mørkner: «Men så tenker man – byen er jo omringet av muslimer.» Den første damen nikker: «De er der ute, og de kommer.» Mannen fra Florida vifter oppildnet med en finger og sier: «Vi kommer ikke til å redde franskmennene enda en gang.» Han later som han tar opp en telefon og roper inn i røret: «Jeg hører deg ikke!»
Nå som isen er brutt – alle er enige om at muslimene er i ferd med å sluke franskmennene, og at dette er ganske festlig – trekkes de gamle kjenningene raskt fram. Jimmy Carter er «nærmest en forræder.» John McCain er «gal» på bakgrunn av «all torturen.» En av damene fra Park Avenue medgir at hun faller på kne hver dag for å «takke Gud for Fox News». Idet vinen når mannen fra Florida, lener han seg tilbake og kunngjør: «Dette cruiset er den beste investeringen jeg noen gang har gjort.»

DEN PÅFØLGENDE MORGENEN entrer jeg varsomt Vista Lounge – et Vegas-aktig showrom – for det første av reisens seminarer: en diskusjon med intensjon om å grave opp liket av konservatismen for å avdekke årsaken bak dens bråe død natten 7. november 2006.1

Det er noe underlig ved denne diskusjonen. Og det tar litt tid før jeg innser hva det er. Alle tropene de konservative vanligvis benekter offentlig – at Irak er et nytt Vietnam, at Bush kjemper en klassekrig på de velståendes vegne – omfavnes her, på dette skinnende skipet midt ute på havet. Ja, innrømmer de, vi kjemper et nytt Vietnam, og denne gang skal ikke skjørbeinte liberalere tape krigen. «Det er vanlig å hevde at vi tapte Vietnamkrigen. Men hvem er ‘vi’?» spør en hissig Dinesh D’Souza. «Venstresiden vant ved å kreve Amerikas ydmykelse.» På dette skipet er det ingen Viet Cong. Heller ikke tre millioner døde. Her er det kun tale om liberalismens forræderi. Ja, sier D’Sousa, i et hastig skifte til innenrikspolitikk, «selvfølgelig» dreier republikansk politikk «seg om klasse: republikanerne er vinnernes parti, demokratene er tapernes.»

Panelet nikker, men det ønsker ikke å forlate temaet Irak. Robert Bork, tidligere nominert av Ronald Reagan til Høyesterett, mumler fra to lavthengende kinn: «Pressedekningen av denne krigen er utrolig. Selv Fox News er utrolig. En skulle tro at vi er de eneste som dør. Fiendtlige dødsfall rapporteres ikke. Dødsfallene vi forårsaker utfører vi utmerket.»
Så, med en skakning, strander panelet midlertidig. Rich Lowry, den kjekke, sossete 38-årige redaktøren av National Review kunngjør: «Den amerikanske offentligheten konkluderer ikke med at vi taper Irak-krigen på bakgrunn av en eller annen irrasjonell årsak. De betrakter de kalde, harde fakta.» Hele Vista Lounge blir med ett rådvill. Lowry fortsetter: «Jeg skulle ønske det var en realitet, at vi som supermakt er uslåelige. Men det er ikke tilfelle.»

Ingen motsier ham. De ser bare en annen vei, slik man unngår å kikke på en gal person som skriker på bussholdeplassen. Deretter vender de tilbake til overdrivelser og anklager om forræderi mot folk a la deres redaktør. Den aldrende historikeren Bernard Lewis slår fast: «Valget i USA anses av bin Ladens tilhengere som en seier på høyde med Sovjetunionens kollaps. Vi må være forberedt på det som kan skje.» Det er dette gjestene betaler 6000 dollar for. Dette er det de kom for. De gir ham en hvesende, dukknakket applaus før forsamlingen bryter opp for kaffe.
En brist i den amerikanske konservatismens visshet viser seg for mine øyne. Etter pausen begynner to eldre menn fra Det republikanske partiet – Norman Podhoretz og William Buckley – en feide.2 Podhoretz nekter å gi slipp på ordet – «Jeg har mistet flere tidligere venner på venstresiden, og nå ser det ut til at jeg vil miste venner på høyresiden også,» roper han. Og Buckley sier til ordstyreren: «Bare ta mikrofonen, det er ingen annen utvei.» Han sier det med et smil, men med alvorlige øyne.

PODHORETZ OG BUCKLEY representerer to ulike poler av amerikansk konservatisme etter 11. september, og de har to ulike oppfatninger av Irak. Podhoretz er den Brooklyn-fødte gategutten som gjennomgikk en lang fase med venstreliberalisme før han endte opp med en pugilistisk tro på USAs evne til å frelse verden bombe for bombe. I dag er han en irritabel gråhåret ball full av aggresjon, som deltar her for å for å erklære at Irak-krigen har vært «en enestående suksess.» Han veiver med neven og taler: «De hadde masseødeleggelsesvåpen som ble fraktet til Syria … Bildet av et land i total kaos, uten sikkerhet, er falskt. Krigen har vært en triumf. Den kunne ikke ha gått bedre.» Han ønsker seg flere kriger, og det fort! Han er «sikker» på at Bush vil bombe Iran, og «takk Gud» for det.

Buckley er en eldre, urban og reaksjonær mann, full av tvil. Han grunnla National Review i 1955, i en tid da konservatisme ble betraktet som en mental sykdom i det dannede samfunnslag. han har alltid vært skeptisk til å henvende seg til «folket», og foretrekker heller katolisismens ovenfra-ned-holdning. Han delte Podhoretzs hat til den gudløse kommunismen, men på vei inn i 80-årene har han et verdenssyn som er lite egnet til å bringe demokrati til den muslimske verden. Hans nærvær på cruiset var innledningsvis noe spøkelsesaktig. Han dukket opp for å hilse på et par hender. Men nå som han har dukket opp, kjemper han.

«Er du ikke forlegen over fraværet av våpen?» glefser Buckley mot Podhoretz. Han har akkurat fortalt at han motvillig støttet krigen fordi Dick Cheney hadde overbevist ham om at Saddam Hussein satt på masseødeleggelsesvåpen. «Nei,» svarer Podhoretz. «De ble, som jeg sa, fraktet til Syria. Under den første Gulf-krigen oppholdt hele Iraks luftstyrke seg i den iranske ørkenen.» Han sier han er sønderknust over «den økte pessimismen på høyresidens». Han legger til: «Det var ingen bedre enn Don Rumsfeld. Dette nederlagssnakket bidrar kun til å styrke inntrykket av at vi taper, mens jeg i virkeligheten tror vi vinner.»

Publikum bifaller Podhoretz. Bill Buckleys nyanserte tvil gjorde dem forvirret. Høres han ikke ut som den liberale pressen? Senere, under middagen, kaller en av dem jeg deler bord med Buckley for «en feiging.» Han er fra Denver. Hans kone nikker og sier: «Buckley er en gammel mann,» mens hun peker mot hodet med finger som for å antyde demens.

Jeg bestemmer meg for å oppsøke både Buckley og Podhoretz i håp om at de vil la seg intervjue. Bill sitter alene i kabinen og skriver i en notatbok. I 2005 beskrev president Bush dagens amerikanske konservative som «Bills barn» under en feiring av National Reviews 50-årsdag. Jeg spør ham om han føler seg som far til barn som har blitt seriemordere. Han smiler svakt. Hans blå øyne synes å glimte, men så sukker han: «Svaret er nei.» Det som ansporet konservatismens kjerne for 40 år siden var trusselen fra Sovjetunionen samt framveksten av en dogmatisk sosialisme. Slik er det ikke nå lenger.

Dette føles ikke som et optimistisk forsvar av hans avkom, men er et tema han stadig vender tilbake til: De største kampene i hans liv er allerede vunnet. Men han funderer mye over hvordan hans gamle venn Ronald Reagan ville ha handlet i Irak. «Jeg tror den forstandige Reagan ville ha unnveket en forpliktelse a la den vi nå er opp i. […] Jeg tror han ville ha forsøkt å finne en form for garanti for at enhver blottstilling av USA ville være en blottstilling av forutsigbare dimensjoner.» For at de liberale ikke skulle bli for ivrige etter å adoptere ham som en av deres egne, mener Buckley at Reagans tilnærming ville ha vært «å finne en sterk mann» til å styre Irak.

ET PAR ETASJER unna forteller Podhoretz meg at han er i ferd med å miste stemmen, «noe som vil glede enkelte.» Så grynter han med hes stemme tidligere forsvarsministerer Paul Wolfowitzs standardkommentar om hvordan USA etter 11. september var nødt til å innføre demokratiet i Midtøsten for å forandre de politiske strukturene som produserte folkemorderne. For en som har demokrati som uttalt målsetning, er han påfallende ignorant overfor det faktumet at 80 prosent av irakerne, ifølge de seneste meningsmålingene, ønsker at de amerikanske styrkene skal forlate landet. «Det bryr meg ikke særlig,» sier han og avfeier spørsmålet. Han fortsetter ved å insistere på at «ingen ble torturert i Abu Ghraib eller Guantanamo» og at Bush er «en helt». Som de fleste andre på dette cruiset, er han sikker på at den amerikanske regjeringen vil angripe Iran.3

«Jeg pleier å fortelle folk at vi befinner oss i 4. verdenskrig,» sier Podhoretz. Han raser mot Buckley, George Will og andre frafalne konservative som nekter bruke sunn fornuft. Igjen erklærer han seier. Og i et øyeblikk, her i den meksikanske brisen, flere tusen mil fra Bagdad, er det som om byen ikke blør.

Jeg støter også på andre spøkelser fra konservatismens fortid på skipet. Fra bassenget ser jeg Margaret Thatchers tidligere rådgiver, John O’Sullivan, som også hadde en redaktørperiode i National Review. Og på dekk en morgen oppdager jeg Kenneth Starr, som ser ut som om han kommer rett ut av en forlengst glemt filmavis fra 90-tallet. Ansiktet hans er rundt og umarkert, lik ansiktet til en enorm, tilfreds baby. All min fortrengte forundring kommer til overflaten idet jeg stirrer på dette ansiktet. Jeg spør: «Mr. Starr, føler du en viss forlegenhet over at du holdt regjeringen i sjakk med litt frivillig munnsex, mens Osama bin Laden planla å myrde nesten 3000 amerikanske borgere?»

Han smiler og sier med sin myke, søvngjengeraktige stemme: «Jeg er helt tilfreds med prosessen. Både parlamentet og senatet fikk gjennomslag for sine ønsker og den amerikanske høyesterettsjustitiarius presiderte. Den konstitusjonelle prosessen fungerte utmerket.» Et noe overraskende spakt forsvar dette. Og dess mer jeg utfordret ham, dess mer juridisk ble han. Hvert svar han ga var en variasjon av «det var ikke min feil.»

Flere dager senere seiler den nautiske kontrarevolusjonen inn i Puerto Vallarta i Mexico, hvor passasjerene klatrer overbord og entrer en nasjon de forsøker å holde på avstand med et 1000 km langt gjerde. En av dem uttrykker sterk motvilje over min intensjon om å finne en lokal gategutt som kan guide meg rundt, og sier: «vil du dø?» D’Souza oppsummerer den rådende følsomheten ved å presentere det han beskjedent navngir «D’Souzas immigrasjonslov»: En immigrants kvalitet er «proporsjonal med den distansen vedkommende reiser for å komme til USA». En asiater har med andre ord bedre forutsetninger enn en latinamerikaner.

ETTER Å HA VANDRET rundt i Puerto Vallarta returnerer jeg, fremdeles med livet i behold, til skipet for å spise middag med Kate O’Beirne. Hun er utrolig høy og blond, har stemme som en 1930-talls baseballstjerne, og argumenterer som en viktoriansk patriark fra 1890-tallet. Hun kommer med skarpe utfall mot feminisme og «kvinner som bidrar til å gjøre verden verre enn den er». Hun sitter blant beundrere sammen med hennes mann, Jim, som hastig annonserer at han er Donald Rumsfelds personalsjef. «Folk spør meg stadig om hva jeg gjør her, ettersom han er avskjedighet,» sier han. «Men dette cruiset ble planlagt for en god tid tilbake.»
Den sedvanlige middagsrutinen – småsnakk etterfulgte av et rasende ekkokammer for høyreideer, øker i hastighet. I kveld finner det sted en eksplisitt hyllest av en fascistisk diktator allerede før forretten er servert. Jeg slipper nyheten om at det i dag er tyske bevegelser som ønsker å få Rumsfeld utlevert for å kunne stille ham til rette for anklager om krigsforbrytelser. En mann med rødt ansikt, som ser ut som et egg med bart, snerrer: «Hvis tyskerne tror de kan ta på seg ansvaret for verden, gir jeg blanke i det tyske rettsvesenet. Bomb dem.» Jeg begynner å sitere fra Pinochets dom, og O’Beirne knurrer: «Å sammenligne Don Rumsfeld med Pinochet er forkastelig.» Eggemannen slår neven i bordet: «Å behandle Pinochet på den måten er forkastelig. Pinochet er en helt. Han reddet Chile.» «Akkurat,» sier O’Beirnes ektemann. «Og han privatiserte trygdevesenet.»
Bordet nikker alvorlig og går så over til det første temaet: Svermen av muslimer som er samlet for å ta over verden. Ideen om at Europa er i ferd med å bli «tatt over» er cruisets hovedtema. Noen folk reiser på cruise for single, andre på cruise for selskapsdans. Dette er cruiset for temaet: «Muslimene kommer!». De tror det alle sammen, de vet det. Og mannen som har hovedansvaret for denne innsikten sitter kun et par bord unna: Mark Steyn. Han har solbriller på toppen av hodet og har på seg en lys skjorte. Steyns tese i hans seneste bok, America Alone, er enkel: De «europeiske rasene» – dvs. de hvite – «er for selvopptatt til å forplante seg,» mens muslimene formerer seg hastig. Det uunngåelige resultatet vil være «storstilte evakueringsoperasjoner rundt år 2015» der Europa vil måtte overdras til Al-Qaida og «et stor-Frankrike vil erstattes av et stor-Bosnia.» Han viser til et knippe tvilsomme demografiske figurer. For å få bevis for disse påstandene må han få 20 millioner europeiske muslimer til å vokse til 150 millioner på ni år, noe som innebærer rimelig mye knulling.

Men fakta, figurer og tvil er ikke med på dette cruisets reiserute. Med ett eller to unntak beskriver passasjerene «muslimene» som en homogen, sharia-søkende masse med så å si total kontroll over Europa. I løpet av en uke ble jeg spurt hele ni ganger – jeg talte – om når jeg ville flykte fra Europas gradvis inntrengende muslimske populasjon og søke sikkerhet i USA.
Under et av seminarene hevdet en paneldeltaker at anti-amerikanisme kommer fra begge retninger i en knipetangmanøver: «Muslimene anklager oss for å være dekadente, europeerne anklager oss for ikke å være dekadente nok.» Midge Decter, Norman Podhoretz kone roper: «Muslimene har rett og europeerne feil!» Jay Nordlinger, National Reviews ansvarlige redaktør og panelets ordstyrer, tar deretter ordet: Jeg er redd mange av europeerne er muslimer, Midge.» Publikum applauderer. En roper: «Fortell dem det, Jay!»

OG HAN FORTELLER dem det. Decter forteller dem det. Steyn forteller dem det. På dette cruiset forteller alle dem det. Og takket være for mitt europeise pass, forteller de meg det. Det er ikke overraskende også det siste jeg hører, idet reisen nærmer seg slutten. Jeg er tilbake på havnen i San Diego og betrakter de mektiges utrettelige forkjemperes formelle avskjeder. Idet jeg for siste gang vender meg bort fra skipet, legger dommeren fra cruisets første dag en hengiven hånd på min skulder. «Vi har avskrevet Storbritannia til muslimene,» sier han. «Kom til Amerika.»

Oversatt av M.M.S.