Et mindre Amerika – termen ble lansert etter at det ble klart hvilke amerikanske som var blitt valgt ut til Cannes-festivalen i 2007: David Finchers Zodiac, Tarantinos Death Proof, Coen-brødrenes No Country for Old Men, Gus Van Sants Paranoid Park. Siden har vi spurt oss selv om det holder mål, denne overførte bruken av begrepet som filosofen Gilles Deleuze og psykoanalytikeren Félix Guattari formaliserte i Kafka – For en mindre litteratur.1 For øyeblikket gjøre det ikke det. Begrepsoverføringen er fortsatt uferdig, men begrepet fester seg, det kobler seg til andre nyere amerikanske filmer, fra Cronenberg til Shyamalan, fra Friedkin til Scorsese.
La oss prøve å undersøke dette på ny. Vi vil tenke mye på Kafka, men ikke som en kausjonist eller merkelapp. Heller ikke som en monopolist på det mindre. La oss si kalle det et gammelt jorde vi ønsker kaste våre frø på, en måte å rydde filmjungelen, men også en måte å la filmkunstens ugress spire i grunnmuren til et monument. Det dreier seg om å eksperimentere med tilnærmingene man så i Cannes. Kafka er ikke grunnprinsippet for eksperimenteringen, men et av elementene. Det sentral er å undersøke horisonten forfatteren åpner for våre spørsmål: hvor på horisonten er Amerika, hvor på den er vi med Amerika. Dette er delvis en gjentakelse av det gamle spørsmålet om manierisme – om tilgjorthetm overdrivelse og lek med virkemidler – som vi ofte vender tilbake til i Cahiers du Cinéma: Er manierismens tid over eller har den bare skiftet form?
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
