Om å tjene penger på sult

Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) lovte at økt varesirkulasjon skulle utrydde fattigdom og sult. Mer dyrking av mat? Selvforsyning? De fant på noe smartere: det lokale landbruket skulle legges ned eller rettes mot eksport. Slik skulle man ikke bare trekke fordelen av naturlige forutsetninger, som at det egner seg bedre å dyrke tomater i Mexico og ananaser på Filippinene, men også av at kostnadene generelt er lavere i disse to landene enn i Florida og California.

Den maliske jordbrukeren skulle overlate sitt levebrød til kornfirmaer som Beauce eller Midtwest, som var mer mekaniserte og dermed mer produktive. Og når han forlot jorden bidro han til den økende befolkning i byene, der han skulle bli arbeider i et vestlig selskap som har utflagget produksjonen dit for å profittere på billig arbeidskraft. Kyststatene i Afrika skulle samtidig lette tyngden av utenlandsgjelden gjennom å selge fiskerettighetene sine til fabrikktrålere fra de rikeste landene. Til slutt måtte innbyggerne i Ekvatorial-Guinea kjøpe hermetisk fisk fra Danmark eller Portugal.1 På tross av den ekstra forurensningen forårsaket av transporten, var paradiset sikret. Det var også profitten til mellomleddene (distributørene, speditørene, forsikringsselskapene, reklamebyråene) …

Plutselig annonserer Verdensbanken, som har foreskrevet denne «utviklingsmodellen», at 37 land vil komme til å oppleve «sultopptøyer». Og WTO engster seg for en tilbakevending til proteksjonisme når organisasjonen ser at flere matvareeksporterende land (India, Vietnam, Egypt, Kasakhstan) har besluttet å redusere salget mot utlandet – hvilken frekkhet! – for å sikre mat til sin egen befolkning. Landene i Nord blir raskt fornærmet av de andres egoisme: Egypterne mangler korn fordi kineserne spiser for mye kjøtt.


STATENE SOM HAR fulgt rådene til Verdensbanken og IMF, har ofret matproduksjon sin. De har dermed ikke lenger råderett over egen innhøsting. Og fortsatt snakkes det om markedets lover! FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) har allerede beregnet at de drastiske økningen i deres matvareregning: 56 prosent om et år. Logisk nok krever FNs matvareprogram, som hvert år gir mat til 73 millioner mennesker i 78 land, 500 millioner dollar ekstra.

Disse kravene må ha blitt funnet for ekstravagante, ettersom organisasjonen bare fikk halvparten. Men Matvareprogrammet ba kun om det et par timers krigføring i Irak koster, og bare en brøkdel av det subprime-krisen vil koste banksektoren, som statene var sjenerøse nok til redde. Man kan regne annerledes på det: Matvareprogrammet bønnfalt på vegne av millioner sulttruede om 13,5 prosent av de summene som ble tjent i fjor av John Paulson, leder for et spekulasjonsfond som er rutinert nok til å forutse at flere hundretusen amerikanere vil miste boligene sine. Man overser at det tjenes penger på sulten som er i ferd med å ta til, men ingenting mugner i den moderne økonomien.

Fordi alt lar seg resirkulere: en spekulasjon avløser en annen. Etter å ha gitt næring til IT-boblen, oppfordret den amerikanske sentralbankens pengepolitikk amerikanerne til å sette seg i gjeld. Dette blåste opp eiendomsboblen. I 2006 mente IMF fortsatt at «alt tyder på at mekanismene for lånetildeling på eiendomsmarkedet i USA er relativt effektiv.» Marked og effektivitet: burde man ikke sveise samme disse to ordene en gang for alle? Eiendomsboblen sprakk. Spekulantene gjenopplivet derfor et gammelt eldorado: kornmarkedene. De har kjøpt kontrakter på framtidige levering av hvete og ris, som de forventer å kunne selge til en langt dyrere pris. Og det er sulten som holder prisnivået oppe …

Hva gjør IMF, som ifølge lederen har «verdens beste team av økonomer»? Han forklarer: «En av måtene å løse sultspørsmålet på er å øke den internasjonale handelen.» Poeten Léo Ferré skrev en dag: «For å selge fortvilelse, trenger man bare å finne oppskriften.»

Det virker som noen har funnet den.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Se Jean Ziegler, «Flyktninger i Sør ? barrierer i Nord», Le Monde diplomatique, april 2008.