Barack Obama

Barrack Obama har flaks. Han vil etterfølge en av de mest upopulære presidentene gjennom hele USAs historie. Han er ung, har en blandet kulturelle bakgrunn og det virker som hele planeten ikke klare å vente på at han skal flytte inn i Det hvite hus. Han virker altså bedre skodd enn noen annen for å «fornye det amerikanske lederskapet i verden».1 Det vil si gjenopprette merkevaren Amerika, gjøre de amerikanske interveneringene i verden mer virkningsfulle – og bedre ledsaget – fordi de i større grad vil aksepteres.

Deriblant også militære intervensjoner, særlig i Afghanistan: «Jeg vil bygge en armé og skape et partnerskap for det 21. århundret som er like mektig som den antikommunistiske allianse som vant den kalde krigen, for at vi skal være på offensiven overalt fra Djibouti til Kandahar.»2 De som fortsatt drømmer om at en «multikulturell» president med kenyansk far i seg selv er et tegn på at Amerika går inn i en ny tidsalder og at alle verdens mektige fyrer vil gi hverandre hånda og danse i ring, har den demokratiske kandidaten allerede signalisert at han er langt mindre inspirert av Pink Floyd og George McGovern enn den «realistisk og tverrpolitiske [utenrikspolitikken] til George Bushs far, til John Kennedy og, på visse områder, Ronald Reagan».3 Multikulturalisme står ikke på morgendagens dagsorden: Imperialismen vil likevel blir softere, smartere, mer samstemt og – hvem vet? – kanskje mindre morderisk: Åtte år med blokade under Clintons presidentskap drepte svært mange irakere …

Barack Obama har talent. Håpet vågemot, boken der han legger ut sitt politiske program, beviser hans blanding av historisk intelligens, utspekulerthet, politiske «empati» for sine motstandere – han «forstår [deres] beveggrunner og gjenkjenner hos dem verdier jeg deler» – av klokt balanserte formuleringer som ikke løser stort, men som tilfredsstiller (nesten) alle, humor og ikke minste politiske overbevisninger. Overbevisninger som er blitt moderert av en bekymringsverdig hyllest til tidligere president Bill Clinton for å ha «rensket fra det demokratiske partiet visse utskeielser som hindret det i å vinne valg».4 Hvilke utskeielser? Å være imot dødsstraff? Å gå inn for sosialhjelp til de fattige? Å forsvare borgerrettigheter? Å gi inn for en viss inntektsomfordeling?


BARACK OBAMA HAR ambisjoner. Hvor langt vil han dermed gå for å «vinne valget» på legitimt vis? De siste månedene virker å gi et svar: lenger til høyre. Ikke så langt – vel å merke – at Obama blir uskjelnelig fra republikaneren John McCain, noe som ville berettiget ordtaket «hipp som happ». Men allerede langt nok fra den progressive retorikken han hadde i begynnelsen av kampanjen, og enda lenger fra denne retorikken enn hans mest idealistiske tilhengere ville ha trodd. Fordi «Yes we can» er også blitt: Ja, vi kan kritisere en dom fra en svært konservativ Høyesterett som forbyr henrettelse av voldtektsforbrytere som ikke er dømt for mord; Ja, vi kan holde en tale for den pro-israelske lobbyen der vi legger seg på samme linje som de mest rigide posisjonene til Ehud Olmerts regjering; Ja, vi kan systematisk knytte kreativitet til privat sektor, fullbyrde oppdraget med å redefinere hva som er «progressivt» som Clinton og Tony Blair innledet, fremme en klasseallianse der lederne og mellomlederne er nøkkelaktørene.

Det finnes mer problematiske aspekter. Oppmuntret av strømmen av pengebidragene som svulmer opp kampanjekontoen, har Obama rettet et alvorlig slag, kanskje dødelige, mot systemet med offentlig kampanjefinansiering. Han har annonsert at han vil bli den første presidentkandidaten siden Watergate-skandalen som vil avstå fra ta imot det faste bidraget (84,1 millioner dollar i 2008), som blir gitt til begge de to store rivalene i bytte mot at de aksepterer et utgiftstak tilsvarende den mottatte summen. Pengenes makt i politikken er ikke et lite problem i USA. Og Obama har signalisert at han ikke vil løse det. Men det gjenstår fortsatt noen anledninger der han kan vise at han ikke vil bli en skuffelse. Dette tillater de sanne vennene til det amerikanske folket å bevare … håpets vågemot.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Barack Obama, «Renewing American Leadership», Foreign Affairs, New York, juli 2007.

2 Se over. En slik ambisjon innebærer dessuten en økning i Pentagons budsjett og de amerikanske styrkene tilføres «65 000 soldater og 27 000 marinesoldater».

3 Tale i Greensburg (Pennsylvania), 28. mars 2008.

4 Barack Obama, The Audacity of Hope, Crown, New York, 2006, p. 35.