Fotballens politikk

I 1958 oppdaget Frankrike Algeriekrigen gjennom fotballen. Antikolonialistene i FNL opprettet et eget landslag med algeriske fotballspillerne som inntil da hadde spilt på det franske landslaget.

Kampen Monaco–Angers, 13. april 1958. Amar Rouaï og Moustapha Zitouni spiller mot hverandre. Den ene skårer, den andre takler ham. «Forsiktig, du må ikke skade meg i siste spilleminutt!» roper Rouaï. «Spill nå, kom igjen.» Dommeren blåser av kampen. De to spillerne sier de skal «ta et glass sammen», forlater garderoben og blir borte i natten. De blir tatt hånd om av en «kontaktmann», den tidligere fotballspilleren Boumezragh. Ferden går til Roma, og derfra videre med fly til Tunis. Rachid Mekhloufi på sin side har forlatt stadion i Saint-Etienne for å slutte seg til dem, i likhet med sju av de ti mest kjente algeriske spillerne i den franske serien. Når det gryr av dag blir de filmet på flyplassen i Tunis. Landslaget til den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) er født.

To dager før starten på fotball-VM slo nyheten ned som en bombe. Zitouni, verdens beste midtstopper, som ble kurtisert av Real Madrid, og Mekhloufi, mannen «med øyne i bakhodet», ble ikke lenger å finne på det franske landslaget. Fransk fotball var et hode kortere. Supporterne var i sjokk. Disse spillerne hadde alt. En bekymringsløs tilværelse, et liv som stjerner, flotte biler, franske koner, barn. De hadde blitt møtt med stor sympati. Gjennom fotballen hadde Frankrike oppdaget Algeriekrigen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal