Fotballens politikk

I 1958 oppdaget Frankrike Algeriekrigen gjennom fotballen. Antikolonialistene i FNL opprettet et eget landslag med algeriske fotballspillerne som inntil da hadde spilt på det franske landslaget.

Kampen Monaco–Angers, 13. april 1958. Amar Rouaï og Moustapha Zitouni spiller mot hverandre. Den ene skårer, den andre takler ham. «Forsiktig, du må ikke skade meg i siste spilleminutt!» roper Rouaï. «Spill nå, kom igjen.» Dommeren blåser av kampen. De to spillerne sier de skal «ta et glass sammen», forlater garderoben og blir borte i natten. De blir tatt hånd om av en «kontaktmann», den tidligere fotballspilleren Boumezragh. Ferden går til Roma, og derfra videre med fly til Tunis. Rachid Mekhloufi på sin side har forlatt stadion i Saint-Etienne for å slutte seg til dem, i likhet med sju av de ti mest kjente algeriske spillerne i den franske serien. Når det gryr av dag blir de filmet på flyplassen i Tunis. Landslaget til den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) er født.

To dager før starten på fotball-VM slo nyheten ned som en bombe. Zitouni, verdens beste midtstopper, som ble kurtisert av Real Madrid, og Mekhloufi, mannen «med øyne i bakhodet», ble ikke lenger å finne på det franske landslaget. Fransk fotball var et hode kortere. Supporterne var i sjokk. Disse spillerne hadde alt. En bekymringsløs tilværelse, et liv som stjerner, flotte biler, franske koner, barn. De hadde blitt møtt med stor sympati. Gjennom fotballen hadde Frankrike oppdaget Algeriekrigen.

DISSE IDRETTSMENNENE er barn av fredsdagen, 8. mai 1945. I Sétif, i det østlige Algerie, var algeriere og kolonister i jubelrus over frigjøringen. Under spontane aksjoner viftes det med grønne flagg med en rød sigd. Signalet tolereres ikke. Politistyrker, soldater og etter hvert også sivile åpner ild. 40 000 døde, gjentar de aldrende fotballspillerne. Mens historikeren Yves Bénot hevder det heller dreide seg om 6000–8000.1

Algeriere som hadde tjenestegjort i den franske hær ble gjenforent med familiene. Mange hadde mistet flere av sine. Fotballspillerne fortalte minner fra guttedagene. Om hvordan kolonistene hver morgen hyllet general Pétain når flagget ble heist ved daggry. «For oss var de landsforrædere. Jødiske algeriere var på vår side, vi beskyttet dem.»

Ungdommene vokste opp med fotballen, forlot hjemlandet og en status som innfødt, og stiftet bekjentskap med den andre siden av Middelhavet. Her oppdaget de «skjønne Frankrike, frihetens og rettferdens land», gleden over å få utfolde seg i store klubber. Men de hadde ikke glemt de vonde minnene fra frigjøringen. «De hadde lovet oss uavhengighet …» Ved ankomsten på flyplassen i Tunis oppfordret fotballspillerne publikum til å sammenligne dem – i likhet med enhver annen FLN-forkjemper – med franske motstandsfolk i kamp mot den tyske okkupasjonsmakten.

Konene deres og barna deres sto ved deres side. FLN-laget dro på turné til Midtøsten, Øst-Europa og Kina. Man oppdaget en ny spillestil som var full av lekenhet, frihet til å improvisere, teknisk finesse og en visjon for spillet. En algerisk spillestil, hvor man er opptatt av å plassere seg på banen, overta ballen og sende pasninger, unngå sammenstøt – kort sagt holde god flyt i spillet. Dette kjennetegnet også spillet til landslaget som tok en overraskende seier over Tyskland (2-1) under fotball-VM i Madrid i 1982. «Sannheten er at de var støpt i vår form. De var kanskje litt mer fysiske, litt raskere,» forteller Mekhloufi, som hadde ansvar for landslaget.

Da han dro i eksil til Tunis, ble det en stor overgang for Mekhloufi. «Jeg var ikke politisk bevisst. FLN-laget lærte meg alt.» Stjernen fra Saint-Etienne fikk øynene opp for flyktningleirene, krigens grusomheter, hva det innebar å ha så vidt nok til å klare seg i måneden. Etter uavhengigheten begynte han å organisere fotballen, som er religion nummer to i Algerie, nest etter islam. Mer enn noen gang interesserte han seg for tilværelsen på fabrikker, for arbeidsledige og hjemløse, for de som hadde tenkt å emigrere. «Vi lærte ungene hva livet går ut på, hva politikk består av.» Han har denne kommentaren til mentalitetsendringene i dagens europeiske fotballmiljøer: «Proffspillerne gir blaffen i andres lidelser og problemer, inkludert franske spillere med innvandrerbakgrunn. Det som betyr noe for dem er å tjene mest mulig penger. Før eller senere vil pengene ta livet av fotballen. Folk vil ikke lenger gå og se kamper.»

90-TALLET BLE EN fryktelig tid. Algeriere lærte seg å balansere mellom islamistisk vold og statens brutalitet. Utover det store antall ofre, la krigen veien åpen for omfattende korrupsjon. Flere milliarder dollar ble stukket bort i private bankkonti i utlandet. Generaler, ministere og sittende presidenter så sitt snitt til å profitterte på dette, beklaget mannen i gata, som også kritiserte at presteskapet ble finansiert av nettverk som antagelig var «iranske», «afghanske», «saudiarabiske» eller «algeriske».

Og når det gjaldt fotballen, gjentok landslaget bragden fra 1982 da det slo Nigeria 1-0 i finalen i Afrika-mesterskapet i fotball (CAN) i 1990. Stoltheten over å være en stor fotballnasjon fikk et lidenskapelig og komplekst uttrykk. Fotballforbundet hentet inn franske spillere med algerisk bakgrunn og algeriere som spilte i franske klubber. Disse ble satt sammen med forbundets egne spillere. Publikum var overbegeistret, selv om det fantes gnisninger spillerne imellom. Under fotball-VM i 1982 prøvde El Moudjahid og noen andre aviser å puste liv i den ulmende nasjonalismen. De kritiserte Mekhloufi, den tidligere FLN-spilleren som nå var landslagstrener, for å ha rekruttert og favorisert «franskmennene». Mekhloufi brøt et tabu da han svarte at hans kriterium hadde vært å velge spillere etter dyktighet. «Helt fram til 1978 fungerte vår landslagsfotball etter arkaiske prinsipper. Spillerne trente i lunsjpausen, med en sandwich i hånden. Vi frigjorde tid for dem. Mekhloufi glemte likefullt ikke sine vaner fra tiden som internasjonal fransk spiller og fulgte nøye med på prestasjonene til spillerne i serien på den andre siden av Middelhavet.

Lens-spilleren Chérif Oudjani – sønn av den tidligere proffspilleren Ahmed Oudjani, som også var å finne i FLN-lagets rekker i 1959 – skåret vinnermålet som hentet Africa Cup hjem til Algerie og spilte på det franske landslaget fram til han fylte 18 år. «Det var snakk om at jeg skulle fortsette hos «de blå» [kallenavnet på Frankrikes fotballandslag]. Men det fantes andre kandidater som var sterkere enn meg. Så ble jeg kontaktet av det algeriske landslaget.» Som en fotballspiller med mulighet for dobbel nasjonalitet, kunne Oudjani konstatere: «Vi var mindre likt fordi vi ikke var født i Algerie. Det var ikke snakk om rivalitet, men det var en slags forlegenhet mellom oss og de andre spillerne. Ikke mellom oss og publikum. Likevel hadde jeg alltid et høflig forhold til de andre på laget.»

Spilleren Moustapha Dahleb var selve lokomotivet på Paris Saint-Germain (PSG) på 70-tallet. Han er født i Algerie og kom til Frankrike ni måneder gammel, og hadde vel aldri forestilt seg at han en dag skulle fortelle faren at han var tatt ut til det franske landslaget. Som liten drømte han om bedriftene til Larbi Ben Barek, fransk fotballs første stjernespiller fra Maghreb. Senere fortsatte drømmen med spillerne som gikk over til FLN. «Det var de første muslimene i fransk fotball. For oss hadde utopien blitt realitet. Til tross for at vi hadde en annen bakgrunn, skjønte vi at vi kunne lykkes.» Stjernen i den franske serien forteller han hadde det som fisken i vannet på det algeriske laget. Jeg brant for nasjonen. For en utvandret i dag hadde det vært verre.»
De tidligere FLN-spillerne kjenner ikke lenger igjen fotballen. «Klubbene er overtatt av korrupsjon. Penger er den nye guden. Summene som staten avsetter til fotball blir underslått av klubbledere og funksjonærer.» I dette miljøet er det «ingen som betaler skatt lenger». Innsatsen på grunnplanet neglisjeres. «Man tenker bare på landslaget. Men dette bør jo springe ut fra unge spillere fra klubbene. Det er nødvendig å se framover og bygge flere baner, heller enn å underslå penger. Det blir ikke investert nok i ungdommen. Lederne våre har ikke vært oppmerksomme på den betydning denne idretten har i et land som vårt. Hadde ikke Brasil hatt fotballen, hadde det vært sosialt opprør i landet hvert tiende år. I Algerie har ikke styresmaktene skjønt at fotball holder folk i ro.»

Og omvendt: i Frankrike kan Dahlebs konstatere at forstadsungdommens grenseløse fotballengasjement ikke løser deres gettoproblem. «Når en unggutt er ferdig med kampen, står han overfor konkrete problemer. Sport og musikk har vært en viktig drivkraft, men nå må man gå et skritt lenger.» Enda en utredning om tiltak for forstedene har ikke endret på noe. «Det fins en avgrunn mellom dem og resten av landet. Boligmangel og arbeidsledighet oppleves som svært ydmykende. Sport er flott, det. Det kan utløse noe positivt. Hvis bare de hadde hatt det litt bedre med seg selv.»

En holdning man også finner igjen under kampene. «Utviklingen er helt forferdelig. Man skulle nesten trodd nasjonens ære sto på spill!» Etter utbruddene av rasisme og infiltrering av tribunene av høyreekstremister, mener den tidligere PSG-angriperen at alle står igjen som tapere. «Helt fram til 1985 hadde jeg aldri opplevd noe slikt. De ansvarlige burde for lengst ha forbudt slike folk adgang til stadion. Ved det minste tilløp til rasistisk overtramp kunne spillerne forlatt banen i samlet tropp. Man har latt fotballen bli holdt som gissel. Jeg har aldri sett påtalemyndigheten ta ut tiltale mot noen. Mens en mor som har stjålet for å gi barnet sitt mat blir rettsforfulgt!
Chérif Oudjani, som i dag er trener, mener at «fotballen gjenspeiler samfunnet». Ordet «integrert» får ham til å hoppe i stolen. «Jeg aner ikke hva det betyr. Jeg har alltid hatt respekt for loven. Gjennom tidene har vi alltid blitt plaget med spørsmålet: ‘Føler du deg mer algerisk enn fransk?’ Som å bli bedt om å velge mellom moren sin og faren sin. Jeg er født her!» Foran vennskapskampen mellom Frankrike og Algerie 6. oktober 2001 ble dette spørsmålet gjenstand for en utrolig iscenesettelse via mediene. Det var det første offisielle møtet mellom de to landene siden uavhengighetskrigen og man håpet på en forsoning – samtidig som man fryktet for hvordan forstedene ville reagere. Attentatpsykosen rådet, knappe tre uker etter 11. september. Og last but not least rettet man den samme oppfordringen til Zinedine Zidane som til all ungdom med innvandrerbakgrunn, nemlig å erkjenne at han var fransk. Mannen som pressen, universitetsfolk og reklamemakere i fellesskap hadde hyllet som et ikon for integrasjonen etter VM i 1998, kom nemlig med en uheldig bemerkning til Le Monde dagen før kampen: «For første gang i mitt liv blir jeg ikke skuffet om Frankrike taper.» Til radioen RTL uttalte han: «Jeg håper det blir en flott kamp, for oss franskmenn, og for oss algeriere.» Protestene kom omgående. I Le Figaro skrev Ivan Rioufol: «Vi skulle gjerne sett at Zinedine Zidane, som ikke legger skjul på sin kjærlighet til Algerie og røttene sine, kunne si klart ifra at han er fransk, og bare fransk.»

Irritasjonen var så sterk at historikeren Yvan Gastaut analyserte den rådende sinnstilstanden slik: «I stedet for å stå for åpenhet og vennskap, fører denne kampen heller på en lumsk måte til utstøting. Her skulle de vær så god velge fedreland, enten Frankrike eller landet til foreldrene, Algerie. I det republikanske ideals navn, et ideal som var blitt så stivbeint at det blokkerte alt.» Forhåndsomtalen av det som sto på spill i denne kampen ble til de grader en test at det hele endte med fiasko. Marseillaisen ble pepet ut – det var for å støtte det svakeste laget, forklarte supporterne. I det 76. spilleminutt, mens Frankrike leder 4-1, strømmet et hundretalls ungdommer fredelig ut på banen. De fleste ville bare «protestere mot den ujevne stillingen», en håndfull av dem kom med provoserende utrop som «Leve Bin Laden!» Yvan Gastaut, lederen av foreningen «We Are Football»,2 analyserer det slik: «Det var en totalt idiotisk handling, fullstendig tanketomt. Unggutter som ville komme på tv og litt nærmere inn på spillerne. En så meningsløs handling at den ga vann på mølla til integrasjonsmotstandere og de som mener Frankrike er en nasjon i forfall.»

I DESEMBER 2006 ble Zinedine Zidane mottatt i Algerie som om han var en statsleder. Den unge fotballpensjonisten kom for å forsikre seg om at pengene som var samlet inn under en solidaritetskamp virkelig hadde havnet hos ofrene for jordskjelvkatastrofen like før. De tidligere FLN-spillerne var til stede da han ble dekorert av president Abdelaziz Bouteflika. Slik lød reaksjonen til Amar Rouaï: «Personlig liker jeg den karen godt. Men man har kanskje gjort litt for mye stas på ham. Jeg skulle gjerne sett at presidenten hadde dekorert Zitouni også.»

Mekhloufi uttalte: «Zidane er en kjernekar. Røttene hans kalte ham tilbake. Han kjente FLN-laget gjennom faren sin. Han har forblitt en unggutt fra forstaden. Han har forstått at han måtte gi tilbake noe av det fotballen har gitt ham.» Treneren Chérif Oudjani har bare vært tilbake i Algerie to ganger siden finaleseieren i Afrika-mesterskapet. Etter tragedien på 90-tallet ønsker han, han som er fransk fotballspiller med kraftig Lens-dialekt [i Nord-Frankrike, ved Lille], at hjemlandet til hans avdøde far på nytt finner veien å gå framover.

Oversatt av M.B.