Russland reiser seg

Spørsmålet om hvem som har ansvaret for konflikten i Kaukasus plaget oss ikke lenge. Mindre enn en uke etter det georgiske angrepet, mente to allvitende franske kommentatorer at det var «foreldet». En innflytelsesrik nykonservativ amerikaner hadde slått an tonen. Å få vite hvem begynte «er ikke viktig», skjærte Robert Kagan gjennom, for «hvis Mikhail Saakasjvili ikke hadde falt for Putins felle denne gang, ville noe annet ha fått konflikten til å bryte ut på et senere tidspunkt».1 En hypotese kaller på en annen: Hvis initiativ til en væpnet operasjon på dagen for OLs åpningsseremoni, hadde kommet fra en annen enn den språkbegavede unge Saakasjvili, med vitnemål fra New Yorks Columbia Law School, ville de vestlige hovedstedene og mediene da svelget sin indignasjon over en så symboltung handling?

Når rollene som gode og onde er delt ut på forhånd, er det lettere å følge med på handlingen. De gode, som Georgia, har en plikt til å forsvare deres territoriale integritet mot separatistenes knep, som naboene deres har utpønsket. De onde, som Serbia, må la minoritetene i landet få selvbestemmelse – og hvis de nekter, vil de bli bombet av NATO. Den moralske fortellingen er desto mer oppbyggelig når den snille proamerikanske presidenten velger å forsvare sitt lands territoriale integritet med å sende 2000 soldater til … Irak.\

16. august henviste Bush med en alvorlig mine til «FNs sikkerhetsråds resolusjoner» så vel som «uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten» til Georgia, hvis «grenser respekteres på samme måte som andre nasjoners». Hvilket vil si at kun USA har rett til å handle på egenhånd når de mener (eller hevder) at deres sikkerhet er truet. I virkeligheten følger hendelsesforløpet en langt enklere logikk: Washington spiller Georgia (og omvendt) opp mot Russland; Moskva bruker Sør-Ossetia, og Abkhasia, til å «straffe» Georgia.


ALLEREDE I 1992 forsøkte to Pentagon-rapporter å advare om at Russland som da lå i ruiner, igjen kunne reise seg og bli en stormakt. For å fasttømre en gang for alle det amerikanske hegemoniet – som ble skapt samme året med USAs seier i Golfkrigen og Sovjetblokkens kollaps – er det ifølge disse rapportene viktig å «overbevise eventuelle rivaler om at de ikke trenger å ha noen forhåpninger om å spille en større rolle». Og hvis Washington ikke klare å overtale dem, skulle de «frarådes». Hovedmålet for dette budskapet? Russland, «den eneste stormakten i verden som kan ødelegge USA».2

Kan man dermed bebreide de russiske lederne for å ha oppfattet den vestlige støtten til «fargerevolusjonene» i Ukraina og Georgia, NATO-medlemskap til tidligere allierte i Warszawa-pakten og en snart forestående utplassering av amerikanske missiler på polsk jord, som elementer i denne gamle strategien for å svekke landet deres, uansett hvilket styresett det har og hvilken politikk det fører? «Russland er blitt en stormakt, og det er bekymringsverdig,» har selv den franske utenriksministeren, Bernard Kouchner, vedgått.3

Mannen som i 1980 utformet Washingtons svært dristige afghanske strategi (militær støtte til islamister for å bekjempe kommunister …), Zbigniew Brzezinski, har gitt en detaljert beskrivelse av den amerikanske planens andre side: «Georgia vil gi oss tilgang til olje og snart også gass, fra Aserbajdsjan, Kaspihavet og Sentral-Asia. Landet er dermed et vesentlig strategisk trumfkort for oss.»4 Brzezinski kan på ingen måte mistenkes for å være vinglete: Selv når Russland lå i smerter på Jeltsins tid, ville han jage Russland vekk fra Kaukasus og Sentral-Asia for å sikre Vestens energiforsyninger.5

Siden har det gått bedre for Russland, og mindre bra for USA, og oljen er blitt dyrere. Som offer for provokasjonene til landets president, kommer Georgia til å lide under sjokket av disse tre endringene.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Henholdsvis Bernard-Henri Lévy og André Glucksmann i Libération (14. august 2008), og Robert Kagan i Washington Post (11. august 2008).

2 Paul-Marie de la Gorce, «Washington et la maîtrise du monde» (Washington og beherskelsen av verden), franske Le Monde diplomatique, april 1992.

3 Intervju i Journal du dimanche, Paris, 17. august 2008.

4 Bloomberg News, 12. august 2008.

5 Zbigniew Brzezinski, The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, Basic Books, New York, 1997.