Leder

Tenke det utenkelige

De gigantiske redningsoperasjonene rettet mot verdens banker viser at alt er mulig. Så hvor er venstresiden?

Posted on

Plutselig ble alt mulig. En massiv statlig intervensjon i finanssektoren. Glemt er forpliktelsene i den europeiske stabilitetspakten. Sentralbankene har måttet kapitulere i møte med akutte omveltninger. Skatteparadis har blitt svartelistet. Alt ble mulig, fordi det gjaldt å redde bankene.

I tretti år har selv den minste idé om en hvilket som helst endring av grunnlaget for den liberalistiske samfunnsordenen -– for eksempelvis å bedre livsvilkårene til størsteparten av befolkningen – blitt møtt med samme type svar: Du vet at Berlinmuren har falt? Alt det der er arkaisk; Globalisering er vår lov; Statskassene er tomme; Markedet vil ikke akseptere det.

Og i tretti år har samfunnet blitt «reformert», men i en helt annen retning. Det har funnet sted en konservativ revolusjon, der de største og saftigste fellesgodene har blitt stykket opp og gitt til finanssektoren. Offentlige tjenester har blitt privatisert og forvandlet til «verdiskapende» pengemaskiner for aksjonærene. Det har funnet sted en liberalisering av aksjemarkedet som har angrepet lønnsmottakerne og den sosiale beskyttelsen, tvunget titalls millioner mennesker til å forgjelde seg for å opprettholde kjøpekraften, å «investere» (på børsen, i forsikringer) for å sørge for utdannelse, sykeforsikring, pensjon.

Denne lønnsdeflasjonen og utvaskingen av det sosiale vernet skapte og har siden styrket den grenseløse finansspekulasjonen. Først konstrueres risikoen, så oppfordres vi til å sikre oss mot den. Spekulasjonsboblen stakk av med boligboblen som den forvandlet til verdipapir-investeringer. Utstanselig ble den blåst opp av markedstenkningens ideologiske helium. Og etter hvert endret holdningene seg, folk ble mer individuelle, mer kyniske, mindre solidariske. Krakket i 2008 har ikke først og fremst tekniske årsaker. Det lar seg ikke lappe sammen av noen lindrende «moral» eller av at man får bukt med «misbruket». Det er et helt system som står i knestående.


RUNDT DETTE SYSTEMET beskjeftiger de som håper å få det på beina igjen – gipse det, smøre på litt lakk – for at det i morgen skal påføre samfunnet nye berg-og-dalbaneturer. Legene, som later som de er indignerte over liberalismens (in)konsekvenser, er de samme som delte ut all afrodisien – budsjettmessig, rettslig, skattemessig, ideologisk – som sørget for at de kunne sløse uten å holde telling. Disse legene burde erklære seg diskvalifiserte, men de vet at en helt hær av politikere og journalister vil gjøre alt de kan for å hvitvaske dem.

Listen er lang: Gordon Brown, tidligere britisk finansminister, hvis første gjerning var å gjøre Bank of England «selvstendig»; José Manuel Barroso, leder en Europakommisjon som er besatt på ideen om «konkurranse»; Nicolas Sarkozy, opphavsmannen bak «skattetaket» for næringslivet, søndagsarbeid, privatisering av det franske postvesenet. De anstrenger seg alle for å «refundere» kapitalismen.

Deres frekkhet viser seg i et underlig fravær. For hvor er venstresiden? Den offisielle venstresiden som har ledsaget liberalismen – avregulert finanssektoren i USA under William Clinton, fjernet lønnsjustering etter konsumprisindeks i Frankrike under François Mitterrand før Lionel Jospin og Dominique Strauss-Kahn slapp lønningene løs, brukt øksa på trygdeutbetalingene til arbeidsledige i Tyskland under Gerhard Schr...der – har tydeligvis ikke andre ambisjoner enn å vende om siden for en «krise» den er medskyldig i.

Ok, men den andre venstresiden? Kan den i et slikt øyeblikk nøye seg med å blåse støv av sine mest beskjedne – nyttige, men bluferdig – prosjekter om Tobin-skatt, økt minstelønn, en «ny Bretton Woods», vindkraftverk? Under Keynes-tiårene tenkte den liberalistiske høyresiden det utenkelige og brukte en stor krise til å påtvinge sine ideer. Allerede i 1949 forklarte den intellektuelle gudfaren til Ronald Reagan og Margaret Thatcher, Friedrich Hayek, planen: «Den viktigste konklusjonen en konsekvent liberalist må trekke av sosialistenes suksess, er deres mot til å være utopiske som […] hver dag gjør mulig det som nylig virket urealiserbart.»

Så hvem vil foreslå å rette kritikken mot hjertet av systemet, mot frihandelen?1 «Utopisk»? Men i dag er alt mulig når det kommer til bankene …

Oversatt av R.N. Se også side 12–13 for mer om finanskrisen.

1I august 1993 forklarte den ultraliberalistiske Nobelprisvinneren Gary Becker: «Retten til arbeid og beskyttelse av miljøet har gått for langt i de fleste industrialiserte landene. Frihandel vil stoppe enkelte av disse eksessene ved å forplikte hver enkelte til å være konkurransedyktig i forhold til import fra framadstigende land.»

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver