Uro i fransk koloni

I Noumea, «den hvite by», kommer rikdommen tydelig til syne. Det sies at Ny-Caledonia er det stedet i verden der man finner flest Porsche Cayenne per innbygger, og ventelista hos forhandleren er lang. Byen flommer over av luksusbutikker. Lystbåtene kjemper om plassen i havnene, og det er vanskelig å få seg bolig, selv luksusboliger. At levekostnadene er så høye, skyldes muligens at territoriet er et ettertraktet sted for et stort antall pensjonerte høyere funksjonærer fra det franske fastlandet.

I likhet med andre pensjonister som bor eller etablerer seg i de oversjøiske franske områdene, nyter de godt av et midlertidig pensjonstillegg («indemnité temporaire de retrait, ITR), som gir dem 75 prosent mer i pensjon. Det sies derfor at Noumea er det området i Frankrike med flest pensjonerte generaler og oberster i forhold til folketallet, selv om de bare tilbringer tre eller fire måneder i året der. Skattemyndighetene har nylig begynt å bekymre seg over situasjonen, men det er slett ikke sikkert at det vil bli satt i verk tiltak for å gjøre noe med den.

I utkanten av Noumea – som har et innbyggertall på litt under 100 000 – finner det som lokalbefolkningen kaller «squats»: provisoriske boliger bygd av busker og kvister, uten vann og strøm. I disse bor det et titalls tusen mennesker, de fleste kanaker, wallisiere [personer som kommer fra de polynesiske øyene Wallis og Futuna]. Hvis de har et arbeid, er de ofte arbeidere i bedrifter i byen, eller for kvinnene, hushjelper hos velstående familier.

Men ikke alle hvite i Noumea er rike. Det fins også disse «små» hvite, ankommet for kortere eller lengre tid siden, som har midlertidige jobber av ulike slag, ofte i servicenæringer eller landbruket. Noen av dem nedstammer fra straffanger – deriblant kabyler fra Algerie, som ble deportert etter oppstanden i 1871.1 Men mange av dem har kommet nyligere, tiltrukket av sola og utsiktene til eksotiske opplevelser. De er gjerne unge og velutdannete, og danner en lett tilgjengelig arbeidsstyrke uten for store lønnskrav. De tar gjerne strøjobber, og har få skrupler med å arbeide svart. Disse nyankomne bidrar til å senke et lønnsnivå som allerede er lavt. Minstelønna her er lavere enn minstelønna (smic) i Frankrike.

I ET OMRÅDE DER voldgiftsnemnder ikke fins – franske arbeidsrettsbestemmelser gjelder ikke her – oppfordrer den lokale delen av den franske arbeidsgiverorganisasjonen (Medef) bedriftene til å straffe arbeidere streiker for å forsvare sine rettigheter. På den måten skaper de nye konflikter. Blokaden av transportfirmaet Carsud (tilhører Veolia-gruppen) som ble satt i verk i begynnelsen av 2008, og den brutale nedkjempingen av den, er de siste indikasjonene på et anspent sosialt klima. Oppførselen til politiet under sammenstøtene som fant sted 17. januar foran selskapets lokaler, ble gransket av inspeksjonsmyndighetene for politisaker (IGPN).2 Likevel er det demonstrantene som har havnet på tiltalebenken.

I april ble Gérard Jodar dømt til ett års fengsel, hvorav seks måneder ubetinget. Han er president i fagforeningen for kanaker og utbyttede arbeidere, USTKE. Det er en organisasjon som går inn for løsrivelse fra Frankrike, noe det faktisk er flertall for på øyene. En av medarbeiderne hans fikk 18 måneder, tolv av disse ubetinget. Et tjuetall av de øvrige medlemmene fikk fengselsstraffer på mellom tre og seks måneder, i tillegg til tap av sivile rettigheter i tre år. I Frankrike ville så strenge straffer aldri blitt idømt for tilsvarende handlinger. Under en ankebehandling i september ble de ubetingede dommene redusert til tre måneder for Jodar, og til mellom en og fire for arbeidskameratene hans. Men de 24 militante arbeiderne ble dømt til å betale 16 millioner francs CFP (omtrent én million norske kroner) til staten.

Et annet følsomt felt er utnyttingen av mineralrikdommene og innvirkningene av den på miljøet. Som et resultat av politisk-juridisk smartness gjelder Kyoto-protokollen ikke for Ny-Caledonia.3 Dermed kan øya smykke seg med en sørgelig rekord: Ny-Caledonia slår USA i CO2-utslipp per innbygger. Årsaken ligger i nikkelindustrien. Øya inneholder 30 prosent av verdens nikkelreserver. Konfliktene knyttet til denne industrien øker i omfang. For eksempel slåss den lille naturvernorganisasjonen Méé Rhaari mot nikkelprodusenten Ballande som kom fra Bordeaux for 170 år siden.

Ett resultat av en nikkelutvinning som i det minste virker skjødesløs: 3. januar i år ble 21 000 tonn jord full av nikkel, kobolt og krom dumpet i en lagune i nærheten av Houaïlou i den nordlige provinsen, med de konsekvensene man kan forestille seg for dyre- og plantelivet ved korallrevene. Byggingen av «Goro-rørledningen» (etter navnet på bedriften Goro Nickel, et datterselskap under brasilianske Valé) har vært stoppet i mange måneder. Den skal gjøre det mulig å pumpe flere titalls tusen liter vann som er brukt i nikkelproduksjonen, ut i sjøen i nærheten av et rev som nylig ble klassifisert som en del av Verdensarven. Prosjektet har møtt motstand fra naturverngrupper, Senatet, USTKE og kanakene som bor i området. I slutten av september ble det undertegnet en avtale med de sistnevnte som gjorde det mulig å gjenoppta arbeidet. Naturvernorganisasjoner som ikke er blitt konsultert, har gitt tydelig uttrykk for sin misnøye.

MEN FORUTEN DISSE konfrontasjonene er det øyas uavhengighet som er det store spørsmålet. Ny-Caledonia har status som et «samfunn med særstilling», knyttet til Frankrike. Det er ventet at folket skal få ta stilling til øyas endelige status i 2014. Saken opptar alle. I mai 2008, en periode rik på jubileer, mottok Ny-Caledonia to besøk med bare noen dagers mellomrom: Den tidligere franske sosialistiske statsministeren Michel Rocard kom, det samme gjorde statssekretæren med ansvar for de oversjøiske besittelsene, Yves Jégo, som nettopp var utnevnt til denne jobben.
Den første, som griper enhver mulighet til å minne om hvordan han bidro til å få slutt på konfliktene i 1988, etter Ouvea-myrderiene, holdt en tale for unge mennesker i Noumea som vakte en viss oppmerksomhet. Først etablerte han en slags kolonisatørenes hitliste: «Frankrike har gjort ting jeg skammer meg over … Men Frankrike har også bygd veier, skoler og sykehus. Engelskmennene var bare opptatt av å gjøre forretninger, og etterlot seg elendighet da de dro sin vei. Belgierne har uten tvil vært de verste. Se bare på Rwanda og tidligere Kongo i dag.»
Han forsøkte også å relativisere uavhengighetens velsignelser: «Kaledonia er allerede uavhengig. Det gamle begrepet gir ikke lenger noen mening. Fra Clovis’ tid har uavhengighet betydd egen myntenhet, hær, rettsvesen. Se på Frankrike. Landet har blitt sterkere ved innføringen av felles valuta for flere land, og ved å knytte sitt militærapparat til andre. Frankrike har blitt styrket av å gi fra seg uavhengighet.»4 Han fikk et knusende svar fra Jacques Nyiteij, som sitter i ledelsen til Arbeiderpartiet, et radikalt uavhengighetsparti, startet etter initiativ fra USTKE: «Den verden De forsvarer, monsieur Rocard, er ikke lenger i krise. Den er dødsdømt. Hvilke av dens nåværende goder er det du vil by oss? Framskritt? Vekst? Materiell produksjon og masseforbruk? Vesten vil tjene på det. Men hva er igjen til oss? Kreften på Mururoa og klankriger for at de multinasjonale selskapene skal kunne dele Goro-nikkelen seg imellom, og utnytte fiskeressursene? […] Hold opp med å tenke for oss. La oss finne vår egen vei inn i verdenshistorien. Med vår egen økologiske bevissthet, vår egen oppfatning om lykken og det gode liv, om menneskets plass blant sine brødre og hvordan det skal tilfredsstille sine grunnleggende behov.»

Statssekretær Jégos ytringer var bedre egnet til å skape enighet, og mer forutsigbare enn Rocards, og dermed mindre tilbøyelige til å skape tumulter.5 Han la ut om de framskrittene som var oppnådd, og de som skulle komme takket være «den foreliggende konsensus». Han satte opp mot hverandre de «fornuftige» folkene i Den nasjonale frigjøringsfronten av kanaker og sosialister (FLNKS) og enkelte fagforeninger på den ene siden, og «ekstremistene» i USTKE og Arbeiderpartiet på den andre. De siste anså han for å være uansvarlige. Han hyllet også skattelettelsen som gjorde det mulig å løse boligkrisen. I likhet med Rocard uttrykte Jégo glede over Matignon-avtalen fra 1988 og forlengelsen av den i 1998 i Noumea, og han markerte tydelig at han foretrakk en selvstendighet for Ny-Caledonia innenfor rammen av Den franske republikk.

Oppfatningene til de som erklærer seg som «lojalister», og de som krever uavhengighet, står steilt mot hverandre. De første understreker at «det fins to legitimiteter: Den til kanakene og den til de som flyttet til øya for mange år siden». Dette synet deles av mange franske sosialister (ikke minst av Rocard), og lederne i FNLKS – som brukte en liknende formulering i forarbeidene til Noumea-avtalen. Oppfatningen har også flertall blant de hvite innvandrervelgerne, og blant velgerne fra Polynesia og Asia. På motsatt side hevder de som ønsker uavhengighet at situasjonen på Ny-Caledonia er «som en husokkupasjon: De to partene har de samme rettighetene, det er innlysende. Men de eneste som har virkelig legitimitet, er eierne. I Kanaky [navnet på hele arkipelet, som omfatter en hel del øyer og øygrupper i tillegg til Ny-Caledonia] har eierne vært kanakene i fire tusen år, selv om deres husokkupanter har ankommet i løpet av de siste 150 år – og mange av dem ble tvunget hit. Det er forøvrig grunnen til at FNs generalforsamling siden 1986 har hatt Ny-Caledonia på lista over områder som skal avkoloniseres.»

OVERFØRINGEN AV beslutningsmyndighet som var forutsatt i Noumea-avtalen, trekker ut i tid. Er det for å vise at man ikke klarer seg uten Frankrike? Frankrike ser heller ikke ut å være særlig lysten på å kvitte seg med området og respektere FN-resolusjonen: Forsvarsminister Hervé Morin har nettopp signert en avtale med Australia som gir australske marinefartøyer tillatelse til å bruke Ny-Caledonia. Et annet tegn: Frankrikes reduksjon i militærutgifter skåner for en stor del «Diamanten», dit kommandosentralen for de franske styrkene i Stillehavet skal flyttes fra Polynesia. Betydelige investeringer står for døra.

De kommende valgene, som starter med provinsvalgene i begynnelsen av 2009, vil uten tvil kaste nytt lys over en usikker framtid. Alle, høyresida så vel som de «institusjonelle» uavhengighetsforkjemperne, ser med et skjevt blikk på den økende innflytelsen til USTKE og Arbeiderpartiet. Dette partiet stilte til valg for første gang i mars 2008. Selv med kandidater i bare 14 av 32 kommuner, fikk partiet valgt inn 33 representanter. Det reiser spørsmål ved den framtidige politiske kursen og den utviklingsmodellen Ny-Caledonia ser for seg. Det er spørsmål «Diamanten» ikke kan vri seg unna i det lange løp.

Oversatt av L.T.

1Opprøret som blir kalt «kabylkommunen», var det største siden kolonialiseringen av Algerie. Det bredte seg over tre fjerdedeler av landet før det ble blodig slått ned av den franske hæren.

2Videoer som viser politiets nedlatende, og selv rasistiske, holdninger mot kanak-arbeiderne, bruk av tåregassgranater, fastlåsing av folk til stolper med håndjern, og stabling av fanger oppå hverandre.

3I 1997 var Kyoto-protokollen et viktig framskritt, «det internasjonale samfunnet» anerkjente for første gang alvoret i drivhusgass-problematikken.

4Les Nouvelles Calédoniennes, Nouméa, 27. mai 2008.

5I tillegg vekket besøket fra hans forgjenger, Christian Estrosi, i oktober 2007 dårlige minner på øya. Etrosi ble forsinket til møtet med de folkevalgte på grunn av undervannsdykking.
(…)