Hva tjener G20 til?

Var det ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp legger grunnlaget for ny start, for en ny verden med mange ulike stemmer?

desember 2008

Det årlige møtet i klubben for rike land ble innført for 34 år siden. Etter hvert har klubben blitt preget av aldring. Kretsen var blitt for snever, for vestlig, for flottenfeiersk. I begynnelsen var Asia bare representert ved Japan, som vanligvis holdt kjeft. Latin-Amerika og Afrika var ikke med. Murer som falt, endret balanse i verden, global landsby, dialog mellom kulturer: Dette førte til at G6-gruppen fra 1975 ble til G7 året etter, da Canada ble med. Så ble det G8 i 1997, med Russland som nytt medlem, og endelig – me-tamorfosen til G20 fra 1999. Det vil si i god før Nicolas Sarkozy begynte å påberope seg æren for enhver planetarisk innovasjon.
Spekulasjons-fondene skjelver trolig når G20 lover å «øke kravene til åpenhet om komplekse finansprodukter.»

Da Brasil, Argentina, Sør-Afrika, India og Kina kom stormende inn, lå det i kortene at G20 skulle endevende en markspist internasjonal orden. Ordet skulle gis til landene i Sør, tida var ute for «Washington-konsensusen». I november 2008 syntes anledningen å være der. Var det kanskje ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp skapte en situasjon som gjorde det mulig med en ny start, å legge et helt nytt grunnlag for en ny verden med mange ulike stemmer?


DET ER ÅPENBART med dette mangfoldet som med så mange andre: Løsrevet fra en sosial bevegelse forskjønnes gamle maktforhold, og erstatter et slitent styre med sprekere medlemmer av samme klubb. Den «nye» kursen som skal følges, annonseres slik av G20-landene: «Arbeidet vårt vil være ledet av en felles overbevisning om hensiktsmessigheten av markedsprinsipper, åpne økonomier og finansmarkeder som styres på en korrekt måte. Dette skaper dynamikk, innovasjon og entrepre-nørskap, som er helt nødvendig for økonomisk vekst, sysselsetting og redusert fattigdom.» Ikke uten en viss frekkhet insisterer kommunikeet på følgende: «Disse prinsippene har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom og gjort en betydelig økning av leve-standarden i verden mulig.» Med andre ord: Den strategien som har vært fulgt i 30 år har vært den beste, og dagens krise – et banalt uhell på ferden? – vil bli løst ved en mer «korrekt» regulering av finansmarkedene. Honnør til Argentinas selvoppofrende hold-ning: Argentina har fremdeles dype sår som viser skadevirkningene av den liberalistiske bibel landet underskrev på G20-møtet.

To måneder etter krakket på Wall Street er det nytteløst å lete i teksten fra G20 etter kritikk av en uegalitær politikk – og finansinstitusjoner – som for eksempel har oppmuntret titalls millioner mennesker til å sette seg i gjeld for å kompensere for forvitrede inntekter. Ikke et ord om skatteparadis, heller. Med mindre disse opplever redselen for en skarpslipt giljotin mot nakken ved disse formuleringene: «[Man vil studere tiltak rettet for] å beskytte verdens finanssystem mot jurisdiksjoner som er lite samarbeidsvilli-ge og lite åpne, og som skaper en risiko for ulovlige finansielle aktiviteter» … Når det gjelder spekulative fond, skjelver disse trolig når G20 lover å «øke kravene til åpenhet om komplekse finansprodukter.» Men hvordan skulle nå G20 kunne peke ut de skyldige når de viktigste av dem fortsetter med å skrive kommunikeene fra G20-møtene?

Selvsagt snekrer man ikke en «ny Bretton Woods» på noen uker. Den opprinnelige Bretton Woods-avtalen fra 1944 ble forberedt i mer enn to år. Men det improviserte ved G20-møtet, kombinert med et vaktskifte i Washington, forklarer ikke alt. For de «20» er av og til i stand til å uttrykke seg klart: «Vi understreker hvor viktig det er å unngå proteksjonisme […] I de kommende tolv månedene vil vi avholde oss fra å lage nye hindringer for investeringer og for handelen med varer og tje-nester […] Vi vil i år anstrenge oss for å skape grunnlag for en sluttføring av Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon (WTO), med et ambisiøst og balansert resultat.» At frihandel og finansiell globalisering får støtte fra regjeringer som represen-terer 65 prosent av verdens befolkning, det tør være en konklusjon som er temmelig selsom – og opplagt midlertidig – om dagens økonomiske stormvær.

Oversatt av L.H.T.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal