Portrettenes politikk

På årets dokumentarfilmfestival CPH:DOX i København ble det vist en rekke portretter av mennesker. Hva forteller biografien oss? Ser vi den for å finne identifikasjon eller inspirasjon? Lærer vi noe eller dreier det seg bare om en flyktig fascinasjon?

Jeg er på dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i København. En nyere dokumentar viser den franske filmregissøren Jean-Luc Godard gående rundt på sin egen utstilling i 2005 på Centre Pompidou i Paris. Der forteller 78-åringen en journalist følgende historie:

Nordmannen Niels Henrik Abel reiste tidlig på 1800-tallet til Paris for å besøke det franske vitenskapsakademiets president, matematikeren Galois. Ifølge Godard mente Abel den gang å kunne bevise noe om tredjegradsligningene, en formel som skulle kunne løse alle andre ligninger. Akademiets prominente leder hadde fått noen notater overbrakt, men fant det ikke nødvendig å møte en eller annen lutfattig Abel fra provinsen. Abel måtte pengelens gå hele veien tilbake til Norge. Som Godard påpeker, fikk denne senere verdenskjente matematikeren en stor matematikkpris oppkalt etter seg.1

Det er noe sårt over Godard. Utstillingen var glissent besøkt. Vel er han et kjent navn, men kjenner folk ham egentlig, spør Godard seg. Et av kunstverkene i Pompidou-senteret viser en tv-skjerm i en seng voldelige nyhetsopptak fra krigsområder. På rommets andre skjerm vises en kjærlighetsfilm, på en tredje vises en pornofilm. Som Godard lakonisk kommenterer, forstyrrer ikke volden publikum, pornoen får mest oppmerksomhet.

Godard utrykker tanker om politikk, historie og film, eller mer spesifikt om tid og bilder. Han fant filmens verden for 50 år siden: «Jeg forlot min familie og omgivelse, for på et punkt fant jeg en annen. Henri Langlois var som en onkel, Eric RoHmer en eldre bror, og Jacques Rivette som meg. Jeg ble som jeg ble.»


DEN DANSKE dokumentarfilmfestivalen er på høyde med verdens største, IDFA i Amsterdam. Selv om filmutvalget er mindre, har danskene fått til svært mye under ledelse av festivalsjef Tine Fischer . Utover 200 filmer vist i løpet av en drøy uke, kan jeg nevne imponerende seminartemaer som: Hvordan filmmusikk farger vår opplevelse av virkeligheten; anti-estetikk som estetikk; nettdistribusjon av film; gjensidig påvirkning mellom dokumentar og visuell kunst; den filippinske digitale filmrevolusjonen; grensene mellom journalistikk og fiksjon. Festivalsjefen skriver: «Fiksjonen blander seg med det dokumentariske, billedkunsten setter sine spor, og nettet blir en serøs medspiller.»

I år ble vinnerfilmen danske Burma VJ av Anders Østergaard. Filmen har bidrag fra flere burmesere som i fjor våget livsvarig fengsel for forbudte da de filmet munkenes opprør – en sann videoaktivisme. Støttefesten for filmen var en av 16 konserter og fester som CPH:DOX arrangerte i de 10 dagene festivalen varte.

La meg her konsentrere meg om et utvalg biografisk dokumentarfilm. Men først et lite historisk sveip:

Verdens viktigste biografi er vel historien om Jesus fra Nasaret. De fire evangeliene i Det nye testamentet etablerte verdens offisielle versjon – bibelen ble verdens mest solgte. Her har vi biografien om Jesus’ oppvekst, Satans fristelser, hans kamp mot autoritetene, samt hans arrestasjon, forhør, rettssak og henrettelse – dessuten oppstandelsen for de som tror på den epilogen. Malt over på filmlerretet finner vi Jesus Christ Superstar (1973), Last Temptation of Christ (Scorsese, 1998) og Mel Gibsons overfølsomme The Passion of the Christ (2004). Selv foretrekker jeg Monthy Pythons langt mer kritiske og fornøyelige Life of Brian – den er ikke av den forbilledlige eller formanende sorten.

Allerede med Shakespeare kom dramatiserte biografier: Minst 12 av hans stykker er basert på Raphael Holinsheds fyldige historiske kompendium om historiske personlighet på 1000- til 1500-tallet.2 Og allerede før første verdenskrig kom filmbiografiske portretter (Caesar, Columbus, Napoleon). Og før den neste krigen ble Hitler portrettert i Leni Riefenstahls estetiserende dokumentarfilmer. Av den mer kritiske portrettsjangeren finner vi 24-år gamle Orson Welles’ Citizen Kane – om aviskongen William Randolph Hearst, som forsøkte å bestikke produsenten RKO med én million dollar for å få filmen makulert. Filmen floppet da den kom, men har senere blitt kåret til det 20. århundrets beste film ved en rekke anledninger. Interessant nok var Welles tidlig ute med å blande fiksjon og virkelighet. Vi kan i dag smile av Virginia Woolfs advarsel i The New Biography om å blande «det reelle livets sannhet med fiksjonens sannhet. Fantasien kan ikke tjene to herrer samtidig.» Subjektive biografiske fortolkninger er blitt vanlig kost i dag, eksempelvis Woolf-biografien The Hours (2002).

I desember kan man diskutere hvor mye Max Manus avviker fra virkeligheten, om hvor langt dramatiseringer kan strekke seg. Eller den kinoaktuelle biografien om George W. Bushs vei til makten i Oliver Stones film W. Stone har tidligere i biografiske fiksjoner, som JFK (1991), Nixon (1995) og Alexander (2004), tillatt seg litt av hvert for å skape fortellinger. Stone nevner i et intervju om W: «Du kan kanskje hate hans politikk, men se på størrelsen av hans gjerninger, i negativ forstand: Han har brakt vårt land på kanten av en ruin. Det er virkelig Shakespeare i dette – en Julius Caesar.»3 I dette fiksjonsportrettet er dessverre Condoleezza Rice en for irriterende nikkedukke, og Bush junior blir for dum og «god-på-bunnen». Problemet med tragedier er gjerne at vi for fort blir venner med hovedpersonen, selv om han er en djevel (forøvrig ypperlig spilt av Josh Brolin).
Kinoaktuelle Baader-Meinhof er også et biografisk portrett som åpner for sympati og identifisering med terroristene.4 Følelsesmessig er det vanskelig å holde distansen, eller samle nok informasjon til å øyne hva som står på spill etisk og politisk. Ifølge produsenten James Bell sørget filmen for et ganske nøyaktig historisk samsvar i handlingen. Til og med antall kuler som ble avfyrt er korrekt. Som et historisk dokument var det lettere å filme handlingene, enn hva hovedpersonene skulle ha tenkt.


EN AV DE BIOGRAFISKE filmene på CPH:DOX var Agnés’ strender (2008), et selvportrett av nå 80 år gamle Agnés Varda som var med i kretsen rundt Godards og den franske nybølgefilmen – hun ble allerede på 50-tallet kalt dens bestemor. Varda vever sammen klipp fra sine filmer og liv til en småpludrende erindringsmosaikk, som er mest fascinerende som tidsdokument fra miljøet rundt 60-tallets store regissører. Filmen innledes med en rekke speil plassert på en strand. «Hvis du åpnet opp folk, ville du finne landskaper. Hos meg ville du finne strender,» sier hun om seg selv. En typisk kvinnelig regissør? Da jeg i sommer spurte henne under forrige visning i Venezia om det var problematisk å stå fram som kvinnelig regissør blant de viljesterke franske mennene, var svaret: «Jeg følte meg først og fremst som et menneske.»

Et annet kunstnerportrett på CPH:DOX var Derek av Isaac Julien. Filmen om den britiske regissøren Derek Jarman – i Norge mest kjent for fiksjonsfilmen Wittgenstein – viser en sterk personlighet fra Londons tabubelagte undergrunn. I filmen møter vi den etter hvert svært populære regissøren til et lengre hjemmeintervju i 1994, han vet da at han skal dø av AIDS. Vennen Julien er altså regissør, og en annen venn, Tilda Swinton (nå Berlinalens juryleder), vandrer savnende rundt i London mens hennes brevopplesing lyder i bakgrunnen. Utover sorgarbeidet over en venns død, gir filmen også innsikt i en vesentlig periode i det britiske homoseksuelle liv på 70- og 80-tallet.

I hjemlige Danmark forhindret interessant nok Lars von Trier at De Yngre år – eller en del af fortællingen om Lars Trier skulle vises. Der sto jeg på kinoen med avlyst forestilling. En av filmens regissører kommer bort til meg, og forteller at Trier påsto at de ikke hadde rettigheter til hans uttalelser i filmen. Dette portrettet skulle etterfølges av Triers tidligste film Orchidégartneren (1977), hans svært ambisiøse debutfilm som ung. Trier uttaler visstnok i De yngre år at «Alt tyder på, at jeg har været sindssygt pinagtig.» Og mer følger i katalogomtalen av det sensurerte portrettet: «Lars har alltid dyrket den store perverse fortælling,» konstaterer filmforskeren Peter Schepelern. Filmen er nærmest antropologisk studium av «fænomenet Lars». De mange som intervjues etterlater følgende inntrykk: «I historiens ubarmhjertige lys skinner den unge Lars, der både kaldes et godt gammeldags røvhul, snedig, håbløs og grusom, igennem som et anstrengt, og ikke mindst anstrengende, gemyt. Men med en uforsonlig, kunstnerisk ambition.»5 Ble en slik biografisk framstilling altså for mye, selv for Trier?

Fra Japan kan også nevnes Aka Ana av Magnum-fotografen Antoine D’Agata. Filmen dokumenterer så å si kvinners dødsdrift i det japanske nattelivs underverden. Denne pornografiske dagboken består av 120 filmfragmenter av nakne mennesker opptatt D’Agata har filmet på nattlige vandringer i Tokyo, Osaka og andre japanske storbyer. Scener med kvinner i natten, prostituerte, voldsofre, narkomane og strippere. Filmen er brutal. Stadig nye menn «feier over» over kvinner som ruser seg for å holde ut. Samtidig nærer de erotiske scenene en viss masokistisk interesse hos kvinnene. Som publikum blir vi fort kikkere, inn i en verden der regissøren «bruker» mennesker. For hva er egentlig hans intensjon? Ønsker han å dokumentere sin egen opplevelse eller gi en etisk reflektert dokumentasjon?


NOE HELT ANNET, men også svært kroppsnært, er det politiske portrettet videokunstneren Steve McQueen gjør i spillefilmdebuten Hunger – en årets største filmbegivenheter. Filmen handler om IRA-lederen Bobby Sands og sultestreiken han innledet i 1981 – som førte til at han og ni andre døde. Fordi de var politiske fanger, nektet de å bære kriminell fangedrakt – alt de hadde var et grått teppe i de skitne cellene. Filmen er brutal. De nakne fangene kliner avføring oppetter veggene som protestkunst, heller urin ut i fengselskorridoren. Man kan fornemme lukten. McQueens bruk av fysiske sårvonde kroppsbilder er så sterk i denne filmen, at deres rop ofte trer i bakgrunnen som rå lydbilder. Bortsett fra en intens diskusjon om sultestreikens berettigelse mellom Sands og fengselspresten. Den rundt 17 minutters lange gnistrende og kraftfulle irske dialogen mellom skuespillerne Michael Fassbender og Liam Cunningham mangler sidestykke. Du bøyer umerkelig hodet for å la ørene komme nærmere, før diskusjonen fort er forbi. Man minnes hvor hard jernkvinnen Thatcher er, når filmen mot slutten lar hennes stemme nekte å gi etter for terrorister som «igjen tyr til vold, denne gang mot sin egen kropp». Som om ikke vold var hennes metode … Hunger er nå allerede vist i 15 land, når kommer mesterverket opp i Norge?
Et annet politisk ladet portrett i København var Gonzo: The Life and Works of Dr. Hunter S. Thompson (fortalt av Johnny Depp). Dette er en betingelsesløs utbretting av den amerikanske drømmen – om enn på motorsykkel eller syre. Thompson var kjent for å ikke skille mellom fiksjon og journalistisk dokumentasjon. Og han var gjerne med «embedded» blant Hells Angeles, men en av bandens gjengvoldtekter i 1965 var en porsjons for mye, selv for Hunter. Mest skjellsettende for den tidligere amerikanske patrioten var hans opplevelse av i 1968 å se mange venner utsettes for brutal politivold under en demonstrasjon i Chicago. Ifølge hans tidligere kone, gråt han dengang noen av sine eneste tårer, og endret seg for alltid.

Politisk betent er også Eric Bergkrauts hudløse portrett av Anna Politkovskaja. Filmen Letter to Anna tvinger deg til å tenke – selv om dine følelser også her kan farge fortellingen. For ikke bare var Politkovskaja en gudinne for mange, hun var også mange tsjetsjeneres siste håp om å bli hørt. Men hennes avsløringer var for mye for enkelte av de kritiserte. Hun endte ikke på korset, hun ble skutt på trappa utenfor hjemmet sitt. Portrettet viser også barnas tanker om sin tapte mor: «Hun ga meg så mye, bare ved at jeg kunne observere hva hun gjorde,» sier Vera. Men var Anna klar over at barna kunne miste henne tidlig? På spørsmålet om hvorfor hun fremdeles er i live, svarer hun: «Når jeg virkelig tenker meg om, er det et mirakel. Det må være noen som passer på meg.» Likevel utrykker hun redsel: «Vårt folk har en overtro: Du må aldri rope høyt hva du er redd for. Snakker du om en katastrofe, kan det være grunnen til at den hender.» Det kommer fram i filmen at det var Putinvenn og tsjetsjensk president Ramzan Kadyrovs indre krets som sto bak – men man vet ikke om Kadyrov selv var involvert. En journalist fra hennes gamle avis sier redaksjonen ikke turte å publisere stoffet. Men rettsaken mot tre visstnok involverte pågår ennå mens jeg skriver dette.
Selv spurte jeg Politkovskaja etter et foredrag i Oslo om hun ikke var redd for å bli drept fordi hun var så pågående? Hun så meg rett i øynene, hevet øyenbrynene og sa alvorlig: «Jeg kan bare ikke la være.» Jeg stilte ikke flere spørsmål.

Russlands kritiske samvittighet er nå skjørere enn før. Andre «dissidenter» som Garry Kasparovs opposisjonsparti Det andre Russland får merke dette tydelig.


PORTRETTET ER BLITT et dominerende utrykk i bøker og film. Vi mediefores daglig med portretter av «avvikere» og kjempende hverdagsmennesker. Biografier motiveres av mange interesser og sjangre. De nevnte kunstnerportrettene med Godard, Varda, Jarman, Trier og D’Agata handler hovedsakelig om estetiske og kreative strategier, der det personlige også kan være politisk. Men portrettene av Manus eller Bush, eller i en større grad i portrettene av Bobby Sands, Anna Politkovskaja eller Ulrike Meinhof i Baader-Meinhof, er hevet opp på et samfunnsplan som trekker inn de historisk og politiske maktforholdene.

Å minnes de døde, kan fordre moralsk atferd av oss levende. Vi kan identifisere oss med andres prøvelser og verdsette deres livsløp, men hvor langt kunstnere eller politiske personers personligheter og skjebner påvirker oss varierer. Eksempelvis vil den noe sårede og filosofiske Godard, eller Jarman, for alltid bare ha en liten krets med sensibilitet eller kunnskap nok til virkelig å se hva de ønsker å formidle. Men felles for de portretterte – om de er selvopptatte eller altruistiske – er at de alle, i likhet med barnet søker anerkjennelse, de ønsker å bli sett og forstått.

© norske LMD. truls@dokumentar.no





1Abel er kanskje mest kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og rotutdragning.

2Se Nigel Hamilton, Biography ? A Brief History, Harvard University Press, 2007.

3Sight & Sound, desember 2008.

4Se «De kvinnelige terroristene», Ny Tid, 30. oktober.

5Se www.cphdox.dk

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Møtet med en ny verden

Default thumbnail
Neste sak

Rettferdighet eller forsoning

Andre saker om Dokumentar

Opp av asken

Gjenoppstandelsen til den en gang konkursrammede byen Stockton i California er en prosess det sikkert er

Konspiranoia nå igjen?

HBO-dokumentaren Kill Chain presenterer muligheten for at valgresultatene i flere amerikanske valgkretser kan ha blitt fordreid

Utvidelse av offersonen

I skjulte og fjerne soner blir naturens framtid ofret nesten uten reaksjoner fra verdenssamfunnet. Nye dokumentarer

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.