Russlands nyttige røtter

På tross av den nådeløse krigen han førte i Tsjetsjenia, klarte Vladimir Putin det kunststykket å bli den første lederen for et land uten et muslimsk flertall til å bli invitert til å tale under toppmøtet til Den islamske konferansen (OIC) 10. oktober 2003. For Putin var det en politisk og diplomatisk suksess. Det ble lagt vekt på at Den russiske føderasjon teller mer enn 15 prosent muslimer,¹ og at folkene som har gitt navn til åtte av de 21 selvstendige republikkene i føderasjonen, er muslimer.² På dette grunnlaget fikk Russland observatørstatus i den internasjonale organisasjonen som omfatter 57 muslimske land. Paradoksalt nok skjedde dette takket være Saudi-Arabias og Irans støtte.

Siden den gang har Putin og andre russiske ledere, som utenriksminister Sergej Lavrov, stadig understreket at Russland «til en viss grad er del av den muslimske verden». I et intervju med Al Jazeera 16. oktober 2003 la Putin vekt på at muslimene i Russland er innfødte, i motsetning til muslimene i Vest-Europa. Han hevdet til og med at islam var til stede på russisk jord før kristendommen.³

På denne bakgrunnen krever Russland nå en politisk særstilling i den arabiske og muslimske verden. Moskva ser for seg at Russland, et hovedsakelig europeisk land, har en historisk rolle å spille som mellommann mellom den vestlige og den muslimske verden. Tre viktige grunner kan forklare retningen og rekkevidden til dette kravet, og politikken som er knyttet til det.

FOR DET FØRSTE ønsker de russiske lederne å motvirke de ødeleggende virkningene av krigen i Tsjetsjenia, i Russland så vel som i resten av verden. Målet er å unngå, eller i hvert fall å minske, polariseringen mellom den etnisk russiske majoriteten og muslimene i Russland ved å forsterke de sistnevntes følelse av tilhørighet til landet.

«Vi må forhindre islamofobi,» slo Putin fast i den samme talen. En vanskelig oppgave, når man tenker på klappjakten på alle som kunne mistenkes for å være islamske fundamentalister, og ikke bare i Tsjetsjenia.

«Terrorisme bør ikke knyttes til noen bestemt religion, kultur eller tradisjon,» forsikret han. Før og like etter 11. september 2001 snakket han systematisk om de tsjetsjenske opprørerne som «fundamentalistiske islamske terrorister». Nå heter det «terrorister knyttet til internasjonale kriminelle nettverk av narko- og våpenhandlere». På den måten unngås enhver referanse til islam.

For det andre har jakten på en privilegert posisjon i den arabiske og muslimske sfære til hensikt å styrke det offisielle målet for den russiske utenrikspolitikken: «Å styrke multipolariteten i verden». Med andre ord, å underbygge og utvikle ulike varianter av motstand mot USAs hegemoni og alenegang. Russerne ønsker å dra fordel av den generelle motviljen mot amerikansk utenrikspolitikk i den arabiske og muslimske verden. Allerede Sovjetunionen framsto som en naturlig alliert for anti-imperialistiske og «sosialistiske» arabiske land. Nå søker Russland å styrke de politiske båndene, ikke bare til Iran og Syria, men også til Saudi-Arabia, Egypt og Tyrkia, land som lenge har stått USA nær.

Økonomiske hensyn veier tungt, særlig gjelder dette energisektoren, som har vært selve lokomotivet i Russlands ferd tilbake på den internasjonale scene. Kreml ser på kjernekraft og eksport av kjernekraftverk som et viktig framtidig satsingsområde, ikke minst fordi det vil gi Russland konkurranseevne innenfor høyteknologi, og gjøre landet til noe mer enn en råvareeksportør. Det samme gjelder våpenteknisk spisskompetanse, som er den delen av russisk økonomi som gjør det best.

Det er ikke lenger formelle allianser Kreml er på jakt etter. Samarbeidsorganisasjonen Shanghai Cooperation Organization (SCO), som består av Russland, Kina, Kazakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan, er et eksempel på den type sterke, men ikke tvangspregede, politiske forbindelser Russland søker, uten å stå i direkte opposisjon til USA. Det er verdt å legge merke til at Iran må ta til takke med observatørstatus i denne organisasjonen, trass i landets ønske om fullverdig medlemskap.
Det tredje elementet som forklarer Russlands nye politikk i forhold til den muslimske verden, er den kronglete søken etter identitet som har preget det post-sovjetiske Russland internt så vel som internasjonalt. Den nye politikken er altså ikke et utslag av en situasjonsbestemt politisk opportunisme. I 2005 skrev Sergej Rogov, som er medlem av Det russiske akademi, i det offisielle organet til utenriksdepartementet at «den islamske faktor i russisk politikk er i første rekke et spørsmål om identitet».⁴ Og han la til: «Det er en av grunnene til at Russland ikke kan være en nasjonalstat i den europeiske betydningen av ordet», før han avsluttet: «Våre forbindelser med den islamske verden er direkte knyttet til vår sikkerhet.»

DET GJELDER Å forstå hva dette innebærer. I september 2003 kunne daværende utenriksminister Igor Ivanov slå fast at krigen i Irak var årsak til økningen i antall terroristaksjoner på russisk jord, som ellers i verden. Det var før Beslan-tragedien⁵ og allerede en fryktet konsekvens av denne krigen. Dette forklarer Russlands holdning. Vi husker hvordan Frankrike, Tyskland og Russland rettet samstemt motstand i FNs sikkerhetsråd mot krigen, en motstand som fratok USAs krig i Irak enhver internasjonal legitimitet. Gjennom denne alliansen håpet Moskva den gangen at det skulle skapes en ny internasjonal dialog.

De russiske lederne – med Putin og Medvedev i spissen – synes å være reelt engstelige for at ideen om et «sivilisasjonenes sammenstøt» skal bli en selvoppfyllende profeti. Dersom USA skulle finne på å angripe Iran, er Russland redd for at det ville være en katastrofe for internasjonale relasjoner og føre til kaos i denne store regionen nær Russland, i tidligere sovjetrepublikker og også i Russland selv. Frykten bunner i at et slikt angrep ville komme i tillegg til krigene i Afghanistan og Irak, og på toppen av USAs uforbeholdne støtte til Israels uforsonlige politikk.

Her er en av nøklene til å forstå det komplekse og vanskelige forholdet Russland har til Iran. På den ene sida figurerer Iran som en viktig geopolitisk partner, i tillegg til å være den tredje største kunden til russisk våpeneksport etter Kina og India, og dessuten et utstillingsvindu for eksport av kjernekraftverk. Det iranske lederskapet har alltid avholdt seg fra å uttrykke støtte til det tsjetsjenske opprøret. De to landene har samarbeidet om aktiv støtte til den væpnede opposisjonen mot Taliban i Afghanistan, lenge før USA gjorde det. Man må huske at Talibans Afghanistan er det eneste landet i verden som har anerkjent Tsjetsjenias selvstendighet – for ikke å snakke om hjelpen til de tsjetsjenske opprørsstyrkene.
På den annen side fordømmer Moskva president Ahmadinejads utsagn om Israel, og kaller dem «skammelige». Dessuten utøver Russland et betydelig press på Iran, særlig ved å stemme sammen med USA i Sikkerhetsrådet for økonomiske sanksjoner mot Iran, selv om russerne har sørget for å avgrense dem for å unngå militære tiltak.

Selv om Russland risikerer å forverre forholdet sitt til Iran, vil landet gjerne vise USA og resten av den vestlige verden at det oppfører seg som en ansvarlig aktør i forhold til ikke-spredning av kjernefysiske våpen. Moskva ønsker å få Teheran til å akseptere et modus vivendi med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Ved å være med på begrensede og gradvise sanksjoner, håper Russland å unngå så lenge som mulig skrekkscenariet som åpner seg ved et væpnet angrep på Iran. Det er ingen tvil om at Russland ikke ønsker et Iran med atomvåpen kloss ved den russiske grensen. Men det er like klart at landet ville foretrekke et Iran med atomvåpen framfor å måtte se i øynene de destabiliserende konsekvensene av et amerikansk angrep på Teheran.

DE AMBIVALENTE RUSSISKE holdningene har bidratt til den politiske tilnærmingen til land som Tyrkia og Saudi-Arabia, som er tradisjonelle alliansepartnere med USA. Disse to landene er rivaler til Iran og frykter dermed naturligvis at Iran skal anskaffe seg atomvåpen. Men i likhet med Russland -– og av de samme grunnene – er de imot amerikanske militæraksjoner. De er redde for konsekvensene, så vel innenfor sine egne grenser som i det umiddelbare nabolaget.

Som et resultat av krigen i Irak har Tyrkia sett et de facto selvstendig Kurdistan vokse fram. Dette problemet ville, om ikke annet, bli betydelig forverret av et destabilisert Iran. Russland ser for seg fordeler av forholdet til Tyrkia i en tid da handel og politisk enighet når høyder de ikke har vært i nærheten av de siste århundrene.

Selv om forholdet til Saudi-Arabia er mindre viktig, ser man noe av det samme her. Saudi-Arabia var også imot amerikanernes krig i Irak, på tross av at Saddam Hussein ble sett på som en fiende. (Rett nok får USA ha baser i Saudi-Arabia.) I februar 2007 gjennomførte Putin det første statsbesøk i landet av noen russisk eller sovjetisk leder. Han kom med tilbud om kontrakter for bygging av kjernekraftverk og våpenhandel. Han gikk også inn for en økning i tallet på russiske muslimer som kan få tillatelse til årlig pilegrimsreise til Mekka. Den støtten til de tsjetsjenske opprørerne som ble åpent uttrykt i Riyadh fram til 2002 – uten at man gikk så langt som til å anerkjenne et selvstendig Tsjetsjenia – har nå forstummet.

Oversatt av L.H.T.

1 Dette tallet gjengir dårlig den faktiske situasjonen. Ifølge russiske og vestlige analytikere vil den høye fødselsraten i de muslimske samfunnene og innvandringen fra de uavhengige republikkene i Sentral-Asia føre til en sterk befolkningsvekst fram til 2010. Se Dmitri Shlapentokh, «Islam and Orthodox Russia: From Eurasianism to Islamism», Communist and Post-Communist Studies, nr. 41, 2008, s. 27–47. Andre eksperter (som Murray Feshback, en av de fremste på russisk demografi) mener imidlertid at disse beregningene er tydelig overdrevne og svært vanskelige å bevise innenfor en så kort tidsramme.

2 Foruten Tsjetsjenia dreier det seg om Ingusjetia, Dagestan, Adygia, Kabardino-Balkaria, Karatsjevo-Tsjerkessia, Basjkortostan og Tatarstan. De største og mest befolkede er Tatarstan og Basjkortostan, som har det største antallet muslimer. Mer enn halvparten av tatarene bor utenfor Tatarstan. Moskva-regionen har flere muslimer enn Basjkortostan.

3 Islam begynte å spre seg til området som dagens Russland omfatter, på slutten av 900-tallet, mens det var først i slutten av det påfølgende århundret at den første russiske staten innførte kristendom som offisiell religion.

4 Mezhdunarodnaya Zhizn?, vol. 51, nr. 4, Moskva, 2005.

5 1. september 2004 ble mer enn 1300 barn og voksne tatt som gisler på en skole i den nordossetiske byen Beslan. Etter en aksjon fra russiske sikkerhetsstyrker to dager senere, sprengte terroristene seg og drepte 334 sivile (ifølge de offisielle tallene), av dem var 186 barn.
(…)