Israels diskré Iran-allianse

«En krig mot Iran» kalte enkelte israelske ledere invasjonen av Gaza. Ideen om en radikal islamsk akse mellom Syria og Iran, Hizbollah og Hamas, har vært Israels og Bush-administrasjonens credo. Dette synet gikk Barack Obama bort fra i sin innsettelsestale til fordel for en «ny tilnærming basert på interesse og gjensidig respekt». Vil Obama ta opp tråden fra tiden da det revolusjonære Iran var en viktig alliert for USA og Israel?

«Vårt forhold til Iran var svært nært og rotfestet i våre folk,» sa en av topplederne i det israelske utenriksdepartementet like etter at ayatolla Khomeini var kommet tilbake til landet sitt i 1979. På den tiden framsto Teheran som en naturlig samtalepartner både i Tel Aviv og i Washington. Tretti år senere ser vestlige, og særlig israelske, beslutningstagere på Iran som en trussel. Hva om denne helomvendingen var grunnet på en feilaktig forståelse av den islamske revolusjon?

For landets grunnlegger David Ben Gurion var Israel en del av Europa og ikke Midtøsten. Israel befant seg der ved en «geografisk tilfeldighet». «Vi har ingen bånd til araberne,» erklærte han. «Vårt politiske system, vår kultur, våre forhold er ikke en frukt av denne regionen. Det finnes verken noe politisk slektskap eller internasjonal solidaritet mellom oss.»1

For øvrig ville Ben Gurion overbevise Washington om at Israel representerte en strategisk fordel i Midtøsten. Men den amerikanske president Dwight Eisenhower (1953–1961) foretrakk å ignorere disse pretensjonene i den overbevisning at USA var forsvarte sine interesser bedre uten israelsk hjelp.

Som svar på disse avvisningene utviklet den israelske lederen ideen om «perifere allianser». Gjennom å nærme seg Iran, Tyrkia og Etiopa skulle Israel skape en motvekt mot de arabiske statene. Slik ville han styrke sitt eget lands avskrekkingsevne, redusere dets isolasjon og gjøre det mer attraktivt som et «kort» USA kunne spille ut.

Parallelt med denne doktrinen utviklet Ben Gurion en annen idé, nemlig en «allianse mellom minoriteten». Med å trekke fram ikke bare tyrkerne og perserne, men også jødene, kurderne, druserne, de kristne maronittene i Libanon og alle de andre ikke-arabiske minoritetene, hevdet han at flertallet av befolkningen i Midtøsten ikke var arabisk. Man måtte altså stimulere ønsket om nasjonal selvstendighet og skape allierte øyer i et hav av arabisk nasjonalisme.

DET VAR I DENNE sammenhengen at den «naturlige» alliansen med Iran ble oppsto. I boken Treacherous Alliance ser statsviter Trita Parsi nærmere på de konkrete detaljene i samarbeidet mellom Israel og sjahen, særlig militærhjelpen som ble gitt til de kurdiske opprørerne i Irak mellom 1970 og 1975 for å svekke dette landet. 2 Israel og Iran hadde følelsen av å være «kulturelt overlegen» araberlandene, selv om dette åndsfellesskapet hadde sine grenser. Sjahen, som hersket over et muslimsk land, insisterte på at disse relasjonene måtte behandles diskret, noe som vakte irritasjon i Tel-Aviv.

Hvor overraskende det enn kunne virke, fortsatte tilknytningen etter den iranske revolusjon. Den fikk til og med israelske ledere på høyresiden til å strekke ut en hånd til de nye lederne i Teheran. De begrunnet dette med Ayatolla Khomeinis utenrikspolitiske pragmatisme. Iranerne som var omgitt av fiendtlige arabere – krigen med Irak var begynt i september 1980 – forsto så altfor hvor nødvendig det var med et godt vennskapelig forhold til Israel, og de visste hvilke teknologiske fordeler de kunne få ut av dette vennskapet, særlig i form av våpen. For den tidligere Mossad-sjefen Yossi Alpher var periferiens logikk så «dypt forankret» i israelsk mentalitet at den var blitt «instinktiv»3. I trygg forvissning om dette overtalte staten Israel USA til å levere våpen til Teheran midt på 80-tallet. Dette var opptakten til Irangate-skandalen.4

Menachem Begins og høyresidens valgseier i 1977 hadde gitt hevd til et mer ytterliggående syn enn arbeiderpartietes, nemlig synspunktene til den «revisjonistiske» sionistlederen Vladimir Jabotinsky. Han hadde hevdet i sin famøse artikkel om «Jernmuren»5 fra 19235 at en overenskomst med araberne var umulig. Som Jabotinsky mente Begin at Israel ikke hadde noe annet valg enn å dominere militært – selvsagt med amerikansk støtte. Bare når araberne erkjenner at de har tapt, og «bare når det ikke lenger finnes noe håp om å bli kvitt oss […], først da […] vil de kvitte seg med sine ekstremistiske ledere [og det vil dukke opp moderate som] … aksepterer gjensidige innrømmelser».

Samtidig forsøkte høyresiden å sette ut i live strategien med «allianse mellom minoritetene» i regionen. I 1982 invaderte Ariel Sharon i Libanon for å jage bort PLO og innsette en maronittisk regjering i Beirut. Slik skulle man påføre Syria et knusende nederlag. Strategien var farlig og dårlig tenkt, ettersom den førte til at maronittenes posisjon ble svekket og ga støtet til sjiaenes mobilisering i sør og i Bekaadalen, og dermed opprettelsen av Hizbollah. Minoritetenes oppvåkning slo tilbake mot Israel …

PARALLELT MED AT det libanesiske eventyret mislyktes, ble Israels forhold til periferien – i alle fall til Iran – dårligere. Denne utviklingen skyldtes en feilaktig analyse, som for øvrig også ble delt av USA. I den vestlige verden ble den islamske revolusjonen sett på som et brudd på den vestlige beretningen om en historisk utvikling fra primitivitet til sekulær modernitet. Revolusjonen ble sett på som et avvik, en reaksjon mot moderniteten, som med tiden ville bli korrigert. Man mente revolusjonens ideologiske grunnlag var «hult», og at «pragmatikerne» snart ville få landet tilbake på veien mot materiell utvikling – den eneste valgmuligheten Vesten kunne forestille seg. Tel Aviv og Washington lette derfor febrilsk etter «moderate krefter» og tegn til pragmatisme i Teheran. Og når de iranske lederne viste slike tegn til pragmatisme i utenrikspolitikken, styrket dette synet om at denne «pragmatismen» i det lange løp ville gi seg uttrykk i en allianse med Israel.

I virkeligheten var kravet om en materialistisk «modernitet» etter vestlig oppskrift nettopp det de iranske lederne tok avstand fra. De var opptatt av å vinne fram med et annet begrep om modernitet, som muslimene kunne ta utgangspunkt i for å definere sin politiske og sosiale framtid. Men selv om makthaverne i Teheran gikk fullstendig imot Vestens samfunnssyn og forsøkene på å spre en sekulær, materialistisk og økonomisk liberal kultur i regionen (for mange iranere var det dette synet som var gammeldags og smakte av kolonitid), betydde dette på ingen måte at de ville knuse Israel. Revolusjonen hadde ingen aggressiv regional ambisjon. Den truet ikke Israel eller USA fra et konvensjonelt militært synspunkt.

Etter en kaotisk og absurd krig som hadde vart i åtte år, undertegnet Iran i 1988 en våpenhvileavtale med Irak. I årene 1990–1992 ga særlig to begivenheter gjenlyd i hele regionen: Sovjetunionens sammenbrudd og Saddam Husseins nederlag under den første Golf-krigen (1990–1991). Slik forsvant på samme tid den russiske trusselen mot Iran og den irakiske trusselen mot Israel. Iran og Israel var fra nå av rivaler i regionen, i det øyeblikk da USA etablerte seg som den eneste og ubestridte supermakten.

Tel Aviv fryktet fremfor alt å bli oppfattet som en belastning av USA. Under Golf-krigen i 1990–1991 hadde Washington, til tross for de irakiske rakettene som ble skutt mot Israel, øvet press på landet for at det ikke skulle svare på angrepene. På den annen side kunne utsikten til et iransk overherredømme i regionen ikke unngå å være en trussel for Israels militære overlegenhet og skapte muligheten for en farlig tilnærming mellom Teheran og Washington.

Det var en radikal omvelting da Yitzhak Rabins arbeiderpartiregjering i 1992 besluttet å gi opp periferi-strategien og slutte fred med araberne.
«Iran må utpekes som fiende nummer én,» erklærte Rabins daværende rådgiver, Yossi Alpher, overfor New York Times. Israel og landets allierte i Amerika har siden uopphørlig anklaget Teheran for å forsøke å utvikle kjernefysiske våpen. Shimon Peres advarte verdenssamfunnet om at Iran ville ha atombomben i 1999.

Men en rekke medlemmer av Clinton-administrasjonen og en del representanter for det israelske establishment var skeptiske. Tidligere offiser i den israelske etterretningstjenesten, Shlomo Brom, forklarte for Parsi med en ironisk tone: «Husk at iranerne alltid er fem eller seks år fra å ha bomben. Tiden går, men de er fortsatt fem eller seks år fra å ha bomben.»6 I 2008 er iranerne, ifølge de amerikanske etterretningstjenester, stadig «fem eller seks år fra å ha bomben».

Israel bestemte seg altså for å forhandle med Yasser Arafat, som var sterkt svekket av den første Golf-krigen. Rabin og Peres brukte demoniseringen av Iran til å kanalisere energien til den jødiske lobbyen i USA. Lobbyen begynte nå å konsentrere seg om den dødelige trusselen Iran representerte, i stedet for å angripe de israelske lederne som hadde «satt seg til bords med fienden» og forrådt Jabotinsky.

USA utviklet en parallell strategi, nemlig å få visse arabiske stater til igjen å slutte seg til Vestens linje. Disse landene ble mobilisert mot fienden i «periferien» – barbarer som angrep den vestlige sivilisasajons verdier, institusjoner og friheter, det ville først og fremt si Iran. Denne strategien ble i økende grad anvendt etter George W. Bush’ valgseier i november 2000.

AMERIKANSK MAKT og innflytelse skulle bli redskapet som «varslet undergangen for den iranske revolusjon», slik den framtredende konservative kommentatoren William Kristol uttrykte det i mai 2003. Irans nederlag ville gjøre det mulig å slå to fluer i én smekk. Det ville svekke arabernes og muslimenes moral, samtidig som det svekket den islamske motstanden. Araberne ville bli føyelige og hele Midtøsten ville vippe over som dominobrikker.

Det er derfor ikke overraskende – til tross for samarbeidet mellom Teheran og Washington under krigen i Afghanistan (2002) og i Irak (2003) – at alle iranske forsøk på å komme fram til en «helhetlig avtale» med USA ble forkastet eller kompromittert av framtredende medlemmer av Bush-administrasjonen. Det iranske forslaget i 2003 om å innlede forhandlinger mellom de to landene om alle temaer – det kjernefysiske programmet, støtten til Hamas eller Hizbollah, anerkjennelse av Israel, amerikansk innblanding – var en nyansert reformulering av et tidligere forslag om å etablere et partnerskap og begynne en dialog om alle uenigheter.

Men å forstå episoden i 2003 som et tegn på at Iran «ga etter for presset», at okkupasjonen av Afghanistan og Irak hadde fått Teheran til å tilby å løsne på båndene til motstandsbevegelsen og anerkjenne Israel, er basert på en feilaktig tolkning fra Washingtons side, som hadde lukket seg inne i et dualistisk verdensbilde, der de «moderate» i regionen står mot islamsk «ekstremisme». Denne tolkningen har ført til en polarisering i to blokker. Ved å forsøke å knuse den muslimske verdens motstand mot deres liberale framtidsvisjon framkalte USA og deres europeiske allierte en massemobilisering mot deres prosjekter og en radikalisering av fiendtligheten mot Vesten. Innbilte antipatier kan lett bli helt reelle.

Oversatt av E.N.

1 Sitert av Avi Shlaim i «Israel, The Great Powers and the Middle East Crisis of 1958», Journal of Imperial and Commonwealth History, London, mai 1999.

2 Trita Parsi, Treacherous Alliance. The secret dealings of Israel, Iran, and the U.S., Yale University Press, New Haven, 2007.

3 Trita Parsi, se over, s. 91.

4 Denne skandalen skulle ryste Reagan-administrasjonen på midten av 80-tallet. Den avdekket salget av amerikanske våpen til Iran og finansieringen av Contraen i Nicaragua, begge deler forbudt av Kongressen.

5 Hele teksten kan leses i Sionismes. Textes fondamentaux (Sionismer. Grunnlagstekster), samlet og presentert av Denis Charbit, Albin Michel, Paris, 1998.

6 Trita Parsi, se over, s. 167.