Israels diskré Iran-allianse

«En krig mot Iran» kalte enkelte israelske ledere invasjonen av Gaza. Ideen om en radikal islamsk akse mellom Syria og Iran, Hizbollah og Hamas, har vært Israels og Bush-administrasjonens credo. Dette synet gikk Barack Obama bort fra i sin innsettelsestale til fordel for en «ny tilnærming basert på interesse og gjensidig respekt». Vil Obama ta opp tråden fra tiden da det revolusjonære Iran var en viktig alliert for USA og Israel?

«Vårt forhold til Iran var svært nært og rotfestet i våre folk,» sa en av topplederne i det israelske utenriksdepartementet like etter at ayatolla Khomeini var kommet tilbake til landet sitt i 1979. På den tiden framsto Teheran som en naturlig samtalepartner både i Tel Aviv og i Washington. Tretti år senere ser vestlige, og særlig israelske, beslutningstagere på Iran som en trussel. Hva om denne helomvendingen var grunnet på en feilaktig forståelse av den islamske revolusjon?

For landets grunnlegger David Ben Gurion var Israel en del av Europa og ikke Midtøsten. Israel befant seg der ved en «geografisk tilfeldighet». «Vi har ingen bånd til araberne,» erklærte han. «Vårt politiske system, vår kultur, våre forhold er ikke en frukt av denne regionen. Det finnes verken noe politisk slektskap eller internasjonal solidaritet mellom oss.»¹ (…)