Slutten for Tamiltigrene?

I slutten av februar meldte den srilankiske hæren at de hadde inntatt den siste byen Tamiltigrene (LTTE) kontrollerte, Puthukudiyiruppu. Men fortsatt er flere tusen sivile fanget mellom to krigførende parter som ikke skyr noen midler. Regjeringshæren håper den militære suksessen den siste tiden vil gi nådestøtet til tamilenes kamp for en selvstendig stat på Sri Lanka, men glemmer at tamilenes minoritetskamp ikke begrenser seg til Tamiltigrene.

I midten av februar 2009 ble området som Tamiltigrene (LTTE) kontrollerer, redusert til en liten «kystlomme» på 250 km2 rundt den lille byen Puthukkudiyiruppu nord på Sri Lanka. Befolkningen som lever sammentrengt her, anslås å telle mellom 100 000 (regjeringens tall) og 250 000 mennesker (tall fra Røde Kors). Mellom første og femte februar mistet LTTE kontrollen over de viktigste basene sine nordøst på Sri Lanka: Kilinochchi, setet for organisasjonens parallelladministrasjon; Elephant Pass som var porten til Jaffna-halvøya; Mullaitivu og Chalai, de to havnene som var utgangspunkt for operasjonene til organisasjonens forsyningsskip og angrepsfartøy; rullebanene som var bygget i jungelen for å gjøre det mulig å styrke flyvåpenet; bunkerne som organisasjonens leder Velupillai Prabhakaran styrte sine operasjoner fra.


HVORDAN KUNNE DEN srilankiske regjeringshæren klare å ta tigrenes viktigste bastioner så raskt? Og på et tidspunkt da organisasjonen, som er beryktet for å være en av verdens mest effektive, hadde holdt den sjakkmatt gjennom et kvart århundre? Forklaringene er mange. De fleste har sitt utspring i årene 2004–2005, da Vinayagamurthi Mura-litharan, eller oberst Karuna, som var tigrenes leder i den østlige provinsen, brøt med organisasjonen. Mahinda Raja-pakse vant presidentvalget 17. november, godt hjulpet av de tamilske velgerne som holdt seg hjemme etter råd fra LTTE. Til og med konsekvensene av tsunamien i desember 2004 er en del av forklaringen. De tamilske strategene sto uten råd fra sin «ideolog» Anton Balasingham, som døde i London i desember 2006, og de undervurderte virkningene av disse forandringene. De brøt våpenhvilen2 og tok sjansen på en konfrontasjon som skulle kom til å skade dem.

De måtte også håndtere at styrkene deres ikke lenger vokste etter Karunas brudd med organisasjonen. Siden 2004 hadde han nektet å sende nye rekrutter til bastionen som tigrenes historiske leder, Vellupilai Prabhakran, holdt i nord. I tillegg fortsatte unge tamiler, menn som kvinner, å reise fra landet på tross av LTTEs forsøk på å presse dem til bli. Til sammen gjorde det økende misforholdet mellom deres styrker (som ble liggende på mellom ti og femten tusen soldater) og regjeringstroppenes styrker (som steg fra 100 000 til 160 000 stridende) at regjeringen til litt etter litt ble i stand til å gjenerobre området mellom 2006 og 2008.

Dessuten var opplæringen, bevæpningen og ledelsen av troppene fra Colombo blitt forbedret. Strategien som gikk ut på å kontrollere kysten for ødelegge LTTEs forsyningslinjer viste seg å gi gevinst: Sju fartøyer som transporterte våpen ble tilintetgjort i 2008, og dermed ble basene som Tamiltigrene hadde på østkysten, nøytralisert. De rakk ikke å opprette noen egentlig flystyrke for angrep og transport, som var hensikten med prosjektet de hadde satt i gang.

Båndene mellom militæret og myndighetene ble tettere gjennom utnevnelsen av ny forsvarsminister: Den pensjonerte offiseren som var vendt tilbake etter mange år i USA heter Gotabhaya Rajapakse og er presidentens bror. Hærens etterretningssystem dro dessuten fordel av informasjon fra Karuna og hans nærmeste, og var godt orientert om hvor LTTE-troppene holdt til og hvordan de var organisert. Colombo mottok også diskret støtte fra India i form av etterretning (særlig maritimt) og opplæring (særlig piloter og radaroperatører), og skaffet seg sofistikert israelsk og amerikansk utstyr.

Dette militære grunnlaget ble supplert med politiske elementer. Virkningsfull propaganda gjorde at president Rajapakses politiske linje om kamp på liv og død fikk massiv oppslutning i det singalesiske flertallet. Opposisjonen kunne fortsatt ikke høres, mens det nasjonalistiske singalesiske partiet Folkets frigjøringsfront (Janatha Vimukhti Perumana, JVP) ytterst på venstre fløy, sluttet opp om makten. Regjeringens dyktige politiske manipulering av avhopperne fra LTTE skaffet Karuna og andre tidligere aktivister lokale myndighetsposisjoner, uten at de nødvendigvis var representative.

På internasjonalt nivå førte EU i mai 2006 LTTE opp på sin liste over terrororganisasjoner, noe som ble fulgt opp av at skandinaviske observatører som skulle overvåke våpenhvilen etter hvert trakk seg tilbake, etter krav fra tamilorganisasjonen. I tillegg traff alle de vestlige landene som hadde støttet våpenhvilen, ulike tiltak for å motarbeide tigrenes transnasjonale virksomheter (pengeinnsamling og -overføring, våpenhandel).

Og til slutt mistet separatistene støtten hos den ene etter den andre av de regionale utøvende myndighetene i delstaten Tamil Nadu i Sør-India. Dette ga fritt leide for en svært fiendtlig innstilt regjering i New Dehli, som har vært ledet av Kongresspartiet siden 2004. Så lenge våpenhvilen varte hadde Tigrene arbeidet hardt for å framstå som ansvarlige samtalepartnere i all sin kommunikasjon, men dette bildet gikk nå tapt.
Til gjengjeld fortsatte den tamilske diasporaen å støtte separatistbevegelsen, både økonomisk og politisk. Etter tsunamien hadde Tamilsk rehabiliteringsorganisasjon (TRO), som kontrolleres av LTTE, kanalisert store summer, på tross av at regjeringene i landene som huser denne diasporaen (som Canada, Storbritannia og Frankrike) ønsket å sette en stopper for utpressingen. Aktivistene fulgte en strategi med å infiltrere i lokalforsamlinger i sine respektive mottaksland, ved for eksempel å stille som kandidater ved kommunevalg eller opprette kulturforeninger og idrettsklubber.


PÅ SRI LANKA SITTER mellom 100 000 og 250 000 mennesker fanget i «lommen» ved Puthukkudiyiruppu. Situa-sjo-nen deres er dramatisk, slik Hu-man Rights Watch forutså det i to rapporter i desember 2008.3

Denne befolkningen er separatistorganisasjonens gisler. Den hindrer dem i å forlate sonen, rekrutterer soldater og arbeidskraft derfra og bruker dem som menneskelig skjold: LTTEs kvinner og menn bærer ikke lenger uniform for lettere å gli inn blant de sivile. For øynene på dem gjennomfører regjeringshæren stadig flere luftangrep og angrep med bombekastere. Hæren frykter også infiltrasjon fra de militante og derfor blir de som greier å flykte, systematisk ført til sorteringsleire der de verken unnslipper å bli angitt eller torturert – noe som ikke oppmuntrer lokalbefolkningen til å slutte seg til Tamiltigrene.
Befolkningen som lever under disse vanskelige forholdene (regntiden er nettopp over), består av innbyggere som overlevde tsunamien i 2004, som rammet denne sonen spesielt hardt. Dette er mennesker som er blitt forflyttet, fordi de av fri vilje eller ved tvang fulgte Tigrene i 1995 da Jaffna-halvøya ble evakuert, og siden i 2008 da LTTE trakk seg tilbake til Puthukkudiyiruppu-området. De fordrevne holder til i boligområder som er bygget de siste årene og regjeringsstyrkene mistenker dem selvfølgelig for å støtte Tigrene.

Hæren bekrefter at en sikkerhetssone har blitt etablert. Men det skytes på sivile mål og ikke en gang sykehus spares. Konvoiene til Det internasjonale Røde Kors klarer bare med store vanskeligheter å evakuere de sårede via sjøveien eller ved å krysse frontene.

Hvordan dette dramaet vil utvikle seg kommer for en stor del an på framtiden. Landene som hadde støttet våpenhvilen økonomisk og politisk,4 ba de krigførende partene om å la de sivile reise og de militante fra LTTE om å overgi seg, noe de avslo. Den srilankiske regjeringen krever på sin side at Tigrene overgir seg betingelsesløst.

Tigrene, som utvilsomt teller et titalls tusen menn og kvinner spredt blant sivilbefolkningen, forbereder seg på en nådeløs kamp eller på å gå under jorden igjen. Man kan frykte at slaget om kontrollen over «lommen» ved Puthukkudiyiruppu vil bli spesielt blodig, at hærens vold vil gjøre gapet mellom makten og den tamilske minoriteten enda dypere, at den vil styrke mobiliseringen av indiske tamiler og tamiler i landflyktighet, og at den vil sverte bildet av Sri Lanka i utlandet – ettersom utenlandske journalister og observatører ikke slipper til i disse områdene, blir alle beregninger like sannsynlige. Det nærmer seg valget til nasjonalforsamlingen i India i mai neste år, noe som gir de politiske lederne og befolkningen i Tamil Nadu mulighet til å vise sin støtte til øyas tamiler og legge press på regjeringen i New Dehli.
Selv om LTTE er slått, gjenstår det fremdeles for regjeringen å vinne freden. En tøff oppgave. Tigrene har ryddet de fleste uavhengige tamilske samtalepartnere av veien, med unntak av Veerasingham Anandasangaree, som er leder for Tamil United Liberation Front (TULF), som i 2006 fikk Unescos pris for å fremme toleranse og ikke-vold. De andre, blant dem Karuna, har mistet anseelse hos mange tamiler på grunn av samarbeidet med de væpnede styrkene og regjeringen. Og de folkevalgte fra Tamil National Alliance (TNA) har lagt seg alt for tett opp til LTTEs posisjoner til å kunne ta avstand fra dem nå.

En fullstendig seier til Colombo risikerer å forsterke arrogansen til de ultranasjonalistiske singaleserne, som også ville bruke den til å unngå enhver politisk innrømmelse. Det er langt fra sikkert at de uklare løftene til president Rajapakse kan motstå dette presset.

De alvorlige angrepene på menneskerettighetene fra væpnede grupper som myndighetene tolerer og endog oppmuntrer, minner om de verste øyeblikkene i perioden 1983–1994.5 I januar i år, like etter de første militære seirene, ble for eksempel studioene til den viktigste private fjernsynskanalen (Sirasa TV) endevendt. Journalisten og sjefsredaktøren for avisen Sunday Leader, Lasantha Wickramatunge, som beskyldte brødrene for korrupsjon og maktmisbruk, ble drept ved høylys dag.


KAN MAN LEVE med en føderal løsning, som tilfredsstiller kravene til minoritetene både i nord og øst, slik det ble foreslått under president Chandrika Kumaratunga (1994–2005)? Kravet om et «Eelam» («stat») som omfatter de tamilspråklige områdene i nord og øst har knapt noen sjanse for å bli hørt lenger. Kan det vike plassen for et selvstyre som gir både den nordlige provinsen (der den store majoriteten er tamiler) og den østlige provinsen (der det bor både muslimer, tamilske hinduer og kristne, og singalesiske buddhister) status som autonome regioner, med en spesiell representasjon i sentralinstitusjonene som sikrer minoritetenes rettigheter? Vil ikke enhver form for maktfordeling potensielt undergrave det autoritære presidentsystemet?

Uten en politisk løsning kan en gjenopptakelse av separatistkampen ikke utelukkes. Så lenge Prabhakaran fortsatt er aktiv, kan geriljaen gjenoppta sin aktivitet. Men om han skulle bli borte, ville det likevel ikke frata Tigrene potensialet deres. 30. januar 2009 fikk faktisk Selvarajah Pathmanathan (alias KP) fullmakt til å representere organisasjonen i utlandet. For KP er mannen bak LTTEs økonomiske makt.

Han ble født inn i en familie med krigertradisjoner nord på Jaffna-halvøya i 1955. På begynnelsen av 80-tallet sluttet han seg til Tamiltigrene i Madras, der han fikk ansvar for å skaffe våpen fra den indiske mafiaen. Etter en lang periode i landflyktighet etter voldsomhetene i 1983, spredte han virksomhetene sine til alle land der det fantes en tamilsk diaspora og opprettet organisasjoner der, systemer for innsamling av penger, siden våpen- og ammunisjonsforsyninger. Han knyttet forbindelser til de store internasjo-nale våpenhandlerne, særlig i Ukraina og Kambodsja. Han har operert under forskjellige navn og blitt arrestert og satt fri igjen flere ganger, sist i september 2007 i Thailand, hvor han ofte har oppholdt seg. Han kom igjen fram i lyset etter dødsfallene til de to politiske talsmennene for LTTE, Anton Balashingham (1938–2006) og Suppayya Paramu Tamilselvam (1967-–2007).

Fra regjeringshold stiller man spørsmål ved framtiden til de om lag to hundre tusen unge soldatene og reservistene som er vervet de siste årene. Å demobilisere dem risikerer å øke arbeidsløsheten i en økonomi som er ute av balanse, både på grunn av en konflikt som har dradd i langdrag og på grunn av verdenskrisen. Det kan også gi næring til utvikling av væpnede mafiabander som det alt er en tendens til.

På den andre siden kan disse unge settes til nyttig arbeid med gjenoppbygging av de konfliktherjede regionene, men det vil bare være fornuftig hvis det også settes i gang et forsoningsarbeid. Kan man håpe at den buddhistiske majoriteten – etter prøvelsen med en konflikt som har forårsaket en grunnleggende følelse av utrygghet – kan vende ryggen til ropene fra et mindretall av fundamentalistiske munker og finne tilbake til den medlidenhetens, toleransens og fornuftens vei som Buddha lærte? Kan man håpe at det tamilske samfunnet, både på Sri Lanka og i landflyktighet, er i stand til å trekke lærdom av den fastlåste situasjonen det er blitt trukket inn i av en organisasjon som har preket oppofrelse uten tanke på livet?

Oversatt av K.E.V.


Fotnoter:
1 Se Eric Mayer, «Meklingsforsøkenes havari», norske Le Monde diplomatique, april 2007.

2 Våpenhvileavtalen som ble inngått i februar 2002, som Norge sto fadder til, ble offisielt brutt i januar 2008, men LTTE ga den nådestøtet ved å myrde utenriksministeren Lakshman Kadirgamar i august 2005.

3 http://www.hrw.org/en/reports/2008/12/15/trapped-and-mistreated.

http://www.hrw.org/en/reports/2008/12/22/besieged-displaced-and-detained.

4 EU, USA, Japan og Norge.

5 Etter volden som væpnede bander utøvde mot sivile tamiler i juli 1983, terrorisert de paramilitære terroren sivile singalesere som ble mistenkt for å ha sympatisert med JVP fra 1987 til 1990, og siden mot sivile tamiler i den østlige provinsen: Tusener av mennesker, fra alle samfunnsgrupper på øyen, ble ofre for organiserte forsvinninger og omfattende massakre.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Haaretz' ensomme kamp

Default thumbnail
Neste sak

Sidste endestation for Argentina?

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0