Pakistans nye strategi

26. april satte den pakistanske hæren i gang omfattende militæ-r-operasjoner mot Taliban-styrkene i Swat-dalen i grenseområdet nordvest i Pakistan. Paramilitære og vanlige tropper bruker stridsvogner, artilleri, bombekastere, kamphelikoptre og angrepsfly mot Talibans stillinger og mobile enheter. Hver dag hevder militære talsmenn at flere titalls Taliban-soldater har mistet livet i kamp, samtidig som de nedjusterer antallet sivile og militære tap på pakistansk side. Internasjonale bistandsorganisasjoner advarer mot en humanitær krise. Allerede har én million flyktninger strømmet ut av de krigsrammede områdene. Dette er den største massemigrasjonen i Pakistans historie.

KYNIKERE BEMERKER at den lenge utsatte militæraksjonen ble satt i gang mens Pakistans president Asif Zardari var på et offentlig statsbesøk i Washington, der han forhandlet med Obama-administrasjonen om økonomisk hjelp og politisk støtte til sitt beleirede regime. Den amerikanske regjeringen lovte 1,9 milliarder dollar til kontraterrorisme, økonomisk og humanitær bistand, og ytterligere 600 millioner dollar til militære behov de kommende to årene.

Washington vil innføre en ny strategi for området, og har presset Pakistans regjering og hær til å sette i gang kraftige militære aksjoner mot Taliban. Kritikere har også minnet om at hver gang general Pervez Musharraf – som styrte Pakistan fra 1999 til 2008 – kom til Washington for å forhandle om økonomisk og militær assistanse, passet han på å gi noen «smuler» til amerikanerne: en nyfanget Al-Qaida-aktivist eller en mindre militæraksjon mot Taliban i et fjerntliggende stammeområde.

Washington var spesielt lite fornøyd da Zardari-regjeringen 28. februar mot alle løfter undertegnet en «fredsavtale» med Taliban i Swat-dalen, en avtale som ble godkjent av det pakistanske parlamentet i mars. Slik både pakistanske og internasjonale kritikere har varslet om, førte imidlertid denne fredsavtalen bare til at Taliban fikk nok mot til å gå inn i de nærliggende distriktene Buner og Dir, skaffe seg nye rekrutter og erobre nye områder. De gikk svært raskt fram i områder som ligger knapt hundre kilometer fra den pakistanske hovedstaden Islamabad og den strategiske Karakorum-motorveien, som knytter Pakistan til Kina via den gamle Silkeveien. Så raskt at både pakistanere og internasjonale aktører fryktet for at regjeringen kom til å falle, og landet bli kastet ut i en omfattende borgerkrig som ville gjøre det usikkert hvem som fikk kontrollen over landets strategiske kjernevåpen.

USAs president Barack Obama, utenriksminister Hilary Clinton, USAs forsvarssjef admiral Mike Mullen, sjefen for Den amerikanske sentralkommandoen (Centcom) general David Petraeus, forsvarsminister Robert Gates og andre sentrale skikkelser i Senatet og Kongressen, har gjort to ting klinkende klart for Zardari og Afghanistans president Hamid Karzai. For det første er det nye regler når man gjør forhandlinger med USA. For å få økonomisk og politisk støtte fra USA, må resultatene formelt gjøres rede for, felles mål skal settes opp og framgangen i krigen mot Al-Qaida/Taliban i Afghanistan og Pakistan skal overvåkes. For det andre forsøkte amerikanerne å presse litt sunn fornuft inn i de to lederne, som begge to har fått et frynsete rykte på grunn av korrupsjon og dårlig styring: Få orden på sakene i hjemlandet, sørg for et godt styre for folket ditt, og framfor alt, foren krefter med opposisjonen i hjemlandet og dine internasjonale venner og naboer i en omsvøpsløs kamp mot den felles Al-Qaida/Taliban-fienden som truer med å kaste hele regionen ut i galskap, anarki og krig. Det som begynte med Al-Qaida/Talibans krig mot USA 11. september, har siden blitt Afghanistans og Pakistans hjemmefront.

DET ER HEVET over enhver tvil at den pakistanske erkjennelsen har tatt farlig lang tid. Den «frie pressen» i Pakistan må særlig ta ansvaret for å ha villedet folket og skapt en enorm sympatibølge for Taliban og en fiendtlig innstilling mot Zardari-regjeringen, som vil slåss mot Taliban. De slagkraftige elektroniske mediene er fortsatt unge, og har først blitt relativt modne i løpet av det siste tiåret. Meningsytringene der er ofte selvgode og følelsesladede overdrivelser. Motstand for motstandens skyld er et nobelt kall fordi alt regjeringen gjør er galt, hyklersk eller malplassert per definisjon (dette er selvfølgelig en flott kommersiell oppskrift). Disse medienes religiøse og nasjonalistiske tankesett ble utformet av islamiseringskampanjer på 80- og 90-tallet, som overlesset lærebøkene med ideer om «islamsk jihad i det indisk-okkuperte Kashmir» og hatteorier om forholdet mellom muslimer og hinduer. Alt dette krøp sakte inn i den dagligdagse snakkemåten. Anti-amerikanisme ble formet av urettferdig amerikansk politikk mot muslimer rent generelt og pakistanere spesielt, særlig etter 1989, da USA nådde sine mål i kampen mot Sovjetunionen i Afghanistan og «overlot Pakistan til sin skjebne». Deretter gjorde USA Pakistan til «den staten i verden som var mest utsatt for sanksjoner», fordi pakistanerne fortsatte kjernevåpenprogrammet sitt. Og helt til slutt kom Irak-krigene og palestinske intifadaer inn i hvert enkelt hjem takket være CNN og satellitt-TV.

Denne «frie pressen» skapte en bølge av sympati og støtte for terroristene i Den røde moské (de ble framstilt som en slags middelalder-helter, fordi de utfordret USA og den pakistanske hæren) i hjertet av Islamabad i 2007. Dette fikk hæren og regjeringen til å gå særdeles varsomt fram. Den «frie pressen» gjorde også krigen mot terrorisme til «Amerikas krig» ved å spre den feilaktige ideen om at Al-Qaida og Taliban ville forsvinne i løse lufta, hvis USA forlot området. Den skapte til og med støtte for alle de farlige fredsavtalene mellom Taliban og regjeringen eller hæren, særlig den siste i Swat 28. februar. Slik gjorde den det mulig for Taliban å utnytte det politiske tomrommet og den folkelige støtten til å innta store deler av nordvestområdet i Pakistan.

Heldigvis har tre nylige hendelser hjulpet til med å få tidevannet til å snu. Først den offentlige piskingen av ei ung jente i Swat tidlig i mars, som ble vist på alle landets TV-kanaler, og Talibans forsvar av denne mishandlingen som en «islamsk handling» da de møtte motstand fra folket og til og med religiøse ulema (presteskap) i resten av landet. Dette førte til en bølge av avsky mot dem og viste at deres såkalte Sharia bare er en snever og barbarisk trosbekjennelse maskert som islam. For det andre har Talibans talsmenn rakket ned på alt som er hellig for mediene og sivilsamfunnet. De sier at Pakistans grunnlov, lovgivning, sivilsamfunn, demokrati, valgsystem og personlige og institusjonelle frihet er anti-islamsk. Talibans trusler om å kneble media og straffe de som arbeider innen media har også fylt journalistene med raseri og frykt. Ti journalister har mistet livet i stammeområdene bare det siste året, enten drept av Taliban eller i skuddvekslinger mellom Taliban og den pakistanske hæren. For det tredje kommer det en flom av flyktninger fra de Taliban-kontrollerte delene av de Føderale administrerte stammeområdene (FATA) og i nordvest. Også de er fulle av raseri og frykt, noe mediene ikke kan ignorere. Dette raseriet er rettet mot regjeringen og hæren fordi de først ble forlatt i hendene på Taliban, og deretter fordi det ikke ble lagt gode nok planer for å beskytte dem når den pakistanske hæren satte inn sine angrep.

OM DETTE ER oppgjørets time for Pakistan, både på hjemmefronten og i utlandet, om dette er landets eksistensielle timeout, hva er så de viktigste sakene på dagsordenen?

For det første er det helt klart at opposisjonen, regjeringen, hæren og media må være på samme bølgelengde. Dette målet vil i stor grad nås dersom det største opposisjonspartiet, Pakistans muslimske liga, som ledes av forhenværende statsminister Nawaz Sharif, slutter seg til den føderale koalisjonsregjeringen og går med på å dele ansvaret for å gjennomføre krigen mot Al-Qaida/Taliban. Dette har foreløpig ikke skjedd. Sharif vil absolutt innføre enkelte grunnlovstillegg som vil svekke Zardaris makt og sikre nye lokalvalg. Amerikanerne legger press på Sharif for at han skal slutte seg til en enhetsregjering, men han har det ikke akkurat travelt. Han har foreslått en konferanse med alle partier til stede, der alle saker skal legges på bordet. Dette kommer imidlertid bare til å føre til mer uenighet, og ikke konsensus, for enkelte små religiøse antiamerikanske partier motsetter seg all form for militær intervensjon mot Taliban.

For det andre må USA legge press på Hamid Karzai for å stanse de verbale angrepene mot Pakistan og gjør sitt beste for å innlemme moderate pro-pakistanske pashtunere i sitt politiske system. Da trenger ikke Pakistan å føle seg truet av Afghanistan.

For det tredje må India avklare alt utestående med Pakistan på en velvillig måte, slik at pakistanernes frykt for og mistillit til India kan dø hen og de kan sette fokus på den indre Taliban-fienden. India har imidlertid ikke gjort situasjonen særlig bedre ved å sette strenge krav til fred, blant annet garantier om at ingen terrorister skal kunne komme seg fra Pakistan til India. Ettersom Pakistan er et offer for disse terroristene, er det imidlertid ikke mulig for dem å gi slike garantier. Derfor er den pakistanske hæren fremdeles motvillig til å flytte tropper fra den østlige grensen mot India til den nye krigsskueplassen i den nordvestlige grensen mot Afghanistan. Det vil heller ikke fra hærens side bli snakk om en ny måte å gripe an den langvarige trusselen fra India på. Nettopp det er en forutsetning for en ny måte å tenke på, der det er indre, og ikke ytre, sikkerhetsspørsmål som er den største trusselen for den pakistanske staten. Forhåpentligvis vil den nye indiske kongressparti-styrte regjeringen endre sitt standpunkt og gå tilbake til å bygge betingelsesløs fred med Pakistan.

For det fjerde, og det er det viktigste, må problemene knyttet til flyktningsstrømmen ordnes mens krigen pågår. Pakistans statsminister Yousaf Raza Gilani sier at Swat-operasjonen er en kamp for «Pakistans overlevelse». Pakistan kan imidlertid fremdeles tape denne kampen på grunn av den økende humanitære krisen i flyktningleirene i nordvestområdet.

Da de lokale styresmaktene ba folk i de krigsrammede områdene om å forlate sine hjem for å gi den pakistanske hæren en mulighet til å angripe Taliban uten alt for mange følgeskader (collateral damage), var ikke lokalbefolkningen sene om å pakke. Innlosjeringen av denne befolkningen i flyktningleirene er imidlertid i ferd med å bli til et traume myndighetene ikke hadde forutsett. Leirene ble satt opp i hui og hast litt her og litt der, og de første rapportene er ikke særlig oppmuntrende. Omtrent 500 000 mennesker har nylig forlatt krigsområdene, og de slutter seg nå til de 500 000 som flyktet fra konfliktområdene tidligere og som har blitt plassert på forskjellige steder i provinsen, også i de forlatte flyktningleirene som ble brukt av afghanske flyktninger før i tiden. Alt i alt én million flyktninger. De lokale myndighetene mener dette kommer til å øke til 1,5 millioner etter hvert som krigen trekker i langdrag.

Den føderale regjeringen har bare gitt én milliard rupi (tilsvarende ti millioner euro) til de lokale myndighetene så langt. Med andre ord ingenting. Det er imidlertid organisering og ekspertise som er de største mangelvarene. Myndighetene har ikke lært noen av det som skjedde etter jordskjelvet i Azad Kashmir og deler av nordvestområdet i 2005. Heller ingenting av å ha tatt imot afghanske flyktninger i over tretti år. Situasjonen er ekstremt vanskelig for de første som ankommer leirene i Swabi og Mardan, og synet av deres lidelser er gripende. De kommer opprinnelig fra kalde områder, og har vanskelig for å holde ut heten. Leirene er satt opp på åpne jorder, og det er bare teltduker som beskytter mot sommersola. Det finnes ikke rent drikkevann, og det er nettopp det flyktningene trenger mot den sviende varmen de ikke er vant til. Særlig barna rammes hardt av de nye leveforholdene, men det finnes ingen mulighet for medisinsk hjelp i disse leirene. Selve registreringen av flyktningene er også problematisk. Fordi hver enkelt familie må få en spesialtillatelse før legehjelp kan skaffes, står flere hundre personer i kø foran én mann som registrerer dem og deler ut tillatelser. Så langt er det bare 200 000 som er registrert. Dette medfører i seg selv lidelse. Alt dette kunne ha vært unngått. Planen om å sette i gang militæroperasjoner burde ha inneholdt detaljerte planer om hvordan man skulle ta seg av flyktningene. Det gjorde den ikke.

DEN SÅKALTE «nasjonale konsensusen» mot Taliban er heldigvis stor nok nå til at Pakistan kan utarbeide en helhetlig politikk for krigføringen. Men problemene i flyktningleirene vil ikke bare styrke Taliban, men også tære på denne nasjonale konsensusen. De politiske partiene og sivile organisasjonene har så vidt startet på utfordringen. Og det internasjonale samfunnet har for mye å gjøre til å hjelpe Pakistan ut av det politiske rotet og menneskelige tragedien myndighetene selv har skapt. De neste tre månedene vil være kritiske, sa Pakistans hærsjef general Ashfaq Kayani, til landets ledende politikere nylig.