Leder Vekstavvikling

Utopisk, utenkelig eller uønsket?

Finanskrise og klimaendringer har gitt større oppslutning til vekstkritiske bevegelser. De mest radikale av dem går inn for fullstendig avvikling av vekst.

Posted on

Det minner om en kantiansk antinomi. Slik det er umulig å tenke seg at verden ikke har en begynnelse samtidig som det er umulig ikke å tenke seg at det må ha vært noe før begynnelsen, virker det i dag utenkelig med et samfunn som ikke er basert på økonomisk vekst, samtidig som det er åpenbart at Jorda ikke tåler veksten. Eller slik Fredric Jameson formulerer det: «I dag er det lettere å forestille seg verdens ende enn kapitalismens slutt.»

Med finanskrisen som supplement til den varslede miljøkatastrofen, har denne «antinomien» blitt en del av den politiske diskursen, der kritikk av en viss type vekst etterfølges av vage ønsker om «grønn vekst». Denne kommende grønne økonomien skal ikke bare redde planeten, men også sørge for enda mer vekst.

Siden Gro Harlem Brundtland på oppdrag av FN lanserte begrepet «bærekraftig utvikling» i 1987 har det stått som fyndordet for regjeringer og næringsliv verden over. Rapporten Vår felles framtid satte for alvor problemene med den økonomiske veksten på den internasjonale dagsordenen, etter at Roma-klubben allerede i 1972 hadde påpekt at Jordas ressurser er begrensede og dermed at den billige energien som har dopet industrialiseringen en dag vil ta slutt.1Hvor går grensen? MIT’s forskningsrapport om verdens fortsatte vekst, Cappelen, Oslo, 1972. Med begrepet «bærekraftig utvikling» har det aldri vært snakk om en alternativ vekstmodell. I Vår felles framtid slås det fast at «vi trenger er en ny vekstæra, en kraftig vekst som samtidig er sosialt og miljømessig bærekraftig».2Gro Harlem Brundtland / Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Vår felles framtid, Tiden, Oslo, 1987, s. 23. Ideen er kort fortalt at man med teknologisk forbedring og effektivisering vil kunne produsere stadig mer med mindre ressurser.

Problemet er at det finnes en grense for energieffektiviseringen, og dermed for «bærekraftig utvikling» forstått som vekst. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) reduseres energiintensiteten stadig saktere. I IEAs medlemsland minsket den årlig med 2,5 prosent i 1973–1982, 1,5 prosent i 1983–1990, og har ligget på 0,7 prosent siden 1991. Til sammenligning har energibruken steget med to prosent i året siden 1980. 3IEA, «International Total Primary Energy Consumption and Energy Intensity» Kun en marginal endel av energien kommer fra fornybar energi. Og det har også blitt reist spørsmål om de massive investeringene med bruk av fossil energi som er nødvendige for å bygge ut infrastruktur basert på fornybar energi raskt nok, vil kreve økte CO2-utslipp i en lengre overgangsfase. Alternativet er strenge forbud mot bruk av ikke-fornybare ressurser som det er vanskelig å forestille seg at det nåværende produksjons- og verdiregimet er forenlig med. Finnes det noe reelt økonomisk-politisk alternativ til veksttanken?

Ideen om å skape alternativer til det økonomiske vekstbegrepet er verken ny eller fremmed. Den hadde sitt store gjennombrudd på 1970-tallet med den radikale miljøbevegelsen og vekstkritiske organisasjoner som Framtiden i våre hender. Men den har ennå ikke blitt en samlet internasjonal bevegelse, ettersom motivene, ideene og utopiene har vært svært forskjellige (se under). Ideen har også manglet en tydelig artikulert politisk og filosofisk tenkning, men de senere årene har det oppstått en mer samlet teoretisk og politisk bevegelse i Frankrike rundt begrepet décroissance, vekstavvikling eller nedvekst.

I 1979 oversettes den rumensk-amerikanske fysikeren og økonomen Nicholas Georgescu-Roegens The Entropy Law and the Economic Process til fransk som Demain la décroissance. I boka argumenterer Georgescu-Roegen for at økonomifaget henger igjen i en nyklassisk økonomisk tenkning som baserer seg på en utdatert newtonsk mekanikk. Økonomien har ikke tatt innover seg termodynamikkens andre lov som sier at i et lukket system vil energiformene gå fra høyere (anvendelig) til lavere (ikke-anvendelig) kvalitet, altså at ikke-fornybare energiformer vil brukes opp. Georgescu-Roegen har vært viktig i USA for utvikling av økologisk økonomi, blant annet som inspirasjonskilde for økonomer som Herman Daly.

Vekstavviklingbegrepets fremste politiske teoretiker i Frankrike i dag er Serge Latouche, professor emeritus ved Université Paris-Sud XI. Han definerer «vekstavvikling» på følgende vis: «Målsetningen om ’vekstavvikling’ er først og fremst å markere sterk avstand til det vanvittige målet om vekst for vekstens skyld, et mål som ikke har annen drivkraft enn kapitaleiernes tøylesløs jakt på profitt.»4Jean-Marie Harribey, «Økonomisk vekst er folkets nye opium», norske Le Monde diplomatique, august 2004. Ifølge Latouche dreier det seg ikke om å snu opp-ned på veksttanken med å gå inn for nullvekst eller negativ vekst («et selvmotsigende og absurd begrep som viser i hvilken grad veksttanken dominerer vår forestillingsevne»), men å forlate denne tanken i sin helhet, å forlate BNP, kjøpekraft og andre vekstindikatorer som overordnet styringsprinsipp som organiserer samfunnet rundt produksjon og forbruk. Men Latouche går ikke nødvendigvis inn for en revolusjonær omveltning: «Å frigjøre oss fra utvikling, økonomi og vekst […] betyr ikke at vi må gi slipp på alle de sosiale institusjonene økonomien har bemektiget seg (valuta, marked og lønnsprinsipp), men snarere at vi må tilegne oss disse institusjonene og innpasse dem i en ny logikk».5Serge Latouche, «Utopisk? Ja visst», norske Le Monde diplomatique, september 2005.

Latouche mener små endringer på sikt kan lede over til reell vekstavvikling, som å gjøre eksterne sosiale og miljømessige konsekvenser til en utgiftspost i bedrifters regnskap og sterk skattelegging av reklame og transport. Det er mulig slike reformer kan føre til endringene som vekstavviklingstilhengerne ser for seg, men det er vanskelig å forestille seg at det for tiden er noen sannsynlighet for å få politisk gjennomslag for dem, i en verden som bruker stadig mer energi, ressurser og arbeidskraft på å sørge for økt etterspørsel, økt consumer confidence. Dette er også Latouche klar over: «Vekst er en nødvendighet for forbrukerdemokratiene, uten masseforbruket ville ulikhetene være uutholdelige.» Den store utfordringen for Latouche og andre vekstavviklere står overfor, er ikke å få formidlet vekstkritikken, men snarere å hindre at den blir absorbert inn i en stadig mer allmektig varefetisjerende ideologi som med letthet legger den vekstkritiske tanken ut for salg.

© norske LMD

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Leder

0 kr 0
Gå til Toppen