Fattige peruvianerne må slutte å mase!

I februar 2008 ble to bønder drept av politifolk som angrep en veisperring under en landsomfattende jordbruksstreik i regionen Ayacucho-regionen. Noen dager seinere erklærte den peruvianske presidenten, Alan García, følgende: «Politiet handlet med fast overbevisning og besluttsomhet, jeg vil rose dem, det er utmerket at de forsvarer Peru […]. Forhåpentlig vil det være en lærepenge for de som offentlig oppmuntrer til streik og uro, slik at de skjønner hva det fører til.»¹

Disse truslene hviler på et lovverk som ble etablert av regjeringen til Alberto Fujimori, og ytterligere innstrammet av Garcías regjering. Lovverket gjør det mulig å kriminalisere sosiale bevegelser, og gir straffefrihet til de væpnede styrkene. I likhet med politiet, har de fullmakt til fritt å bruke våpnene sine mot demonstranter uten å måtte stå rettslig til ansvar for skadde og døde. Definert som «utpressere» risikerer demonstranter inntil 25 års fengsel. Lokalmyndigheter som støtter streikene kan også bli dømt for «utpressing». Hvem som helst kan arresteres uten arrestordre og bli innesperret uten kontakt med omverdenen i ti dager. Politiet kan gjennomføre forhør uten at forsvarer er til stede.

Fujimoris regjering oppmuntret til paramilitære styrker, García skapte et lovverk som legitimerer aktivitetene deres.


ALIANZA POPULAR Revolucionaria Americana (Apra), regjeringssjefens parti, ble dannet på 1920-tallet, og har i tidens løp gjennomgått betydelige ideologiske forandringer. I stedet for antiimperialismen til grunnleggeren, Victor Raúl Haya de la Torre, har man fått Garcías doktrine, som blir kalt doktrinen til «gartnerens hund»: «Den som ikke sulter, men som hindrer de andre i å spise».² Helt siden 2007 har han irettesatt de fattige: «[De] må slutte å mase, det gjør dem til parasitter.»³ Ved å knytte sosiale bevegelser, urbefolkning, naturvernere og venstreorienterte til «gartnerens hund», definerer president García dem som fiender av hans «moderniseringspolitikk».

Denne «moderniseringen» er for en stor del utarbeidet innenfor rammen av de bilaterale forhandlingene som førte fram til frihandelsavtalen TLC, som ble undertegnet med USA 4. desember 2007. Her finner man nyliberalismens klassiske ingredienser: privatisering av natur- og energiressurser, oppretting av konsesjonsparseller i hjertet av Amazonas’ regnskog for å tiltrekke privat kapital, salg av jord i områder der det bor bønder og urfolk, intensivering av gruveindustrien ved hjelp av skattelette, privatisering av vann til landbruket. Til og med havet blir stykket opp og delt ut til private selskaper.

I Peru er privatiseringen av jord der urbefolkningen bor ikke bare et økonomisk problem (som i seg selv er alvorlig nok). Det dreier seg også om angrep på en viss verdensanskuelse. For indianerne representerer jorda ikke bare et produksjonsmiddel som ble tatt fra dem ved starten av den europeiske koloniseringen, men også et sted der «barna våre kan leve» og «være lykkelige». En filosofi der det å forsvare miljøet ganske enkelt er det samme som å forsvare livet.

Dette er grunnlaget for kampen de fører mot dekret 1090 (loven om skog og skogfauna) og 1064 (lovbestemmelser for utnytting av landbruksjord), som godkjenner kommersialiseringen av Amazonas og småsamfunnenes jord. Tolv måneder med grasrotprotester ledet av Den interetniske foreningen for utvikling av den peruvianske skogen (Aidesep), ble fulgt av en regional streik som varte i nesten seksti dager. Et forslag fra en rundebordskonferanse arrangert av Aidesep for å få i stand forhandlinger, ble av regjeringen møtt med unntakstilstand.

En aksjon fra ordensmakten 5. juni i Bagua for å fjerne flere tusen indianere som blokkerte veikryss, endte dramatisk: 24 politimenn og ti sivile ble drept (et ukjent antall mennesker er forsvunnet). President García fordømte «opprørske» elementer, og mante fram forestillingen om en «nøye planlagt aggresjon mot Peru». Implisitt beskylder han den Evo Morales og Hugo Chávez for å ha oppildnet til indianeropprøret. Men regjeringen nekter å opprette en undersøkelseskommisjon, slik urfolksbevegelsen krever. Og av gode grunner. 7. august åpnet den modige kvinnelige advokaten Luz Marleny Rojas Méndez rettslig etterforskning av 16 offiserer, deriblant to generaler, alle medlemmer av den nasjonale politistyrken. Hun anklager dem for uproporsjonal bruk av vold i en situasjon der indianerne «bare forsvarte seg med enkle våpen (spyd) som er i vanlig bruk, og butte objekter som steiner og stokker».⁴


PÅ DET geopolitiske plan spiller Peru en viktig strategisk rolle for de høyreorienterte i så vel USA som Latin-Amerika. Der kan de operere fritt mot venstreregjeringene som truer deres interesser. Derfor er det gitt politisk asyl til Manual Rosales, den tidligere opposisjonskandidaten ved presidentvalget i Venezuela som har vært på flukt siden det ble åpnet for straffeforfølgelse av ham på grunn av underslag. En annen politisk asylant er den tidligere bolivianske ministeren Jorge Torres Obleas, som er ettersøkt av rettsvesenet i hjemlandet for antatt medansvar for at 63 personer ble drept under demonstrasjoner mot president Gonzalo Sánchez de Lozada i El Alto i 2003.

Peruviansk territorium er også blitt et viktig område for de amerikanske væpnede styrkene. Nøye observasjon av deres forflytninger av tropper og marineenheter avslører at mellom 2004 og 2009 har minst 55 350 amerikanske militære entret peruviansk jord.⁵ Snittlengden på oppholdene har økt siden 2006, fra 100 til 277 dager for hver innreise. Styrkene driver etterretningsaktiviteter, «informasjonsstøtte», «trening mot narkoterrorisme». Aktivitetene er konsentrert om soner med store sosiale konflikter, det vil si jungelen og dens utkanter.

Kysten er nå operasjonssenter for USAs 4. stillehavsflåte. Fregatter og andre marineenheter driver trening med tanke på bakke-, undervanns- og luftkrig, i samarbeid med peruvianske styrker. Havnene brukes til forsyninger og rekreasjon for mannskapene.

På toppen av denne strategiske underkastelsen vis-à-vis Washington, kommer det økende militære samarbeidet mellom Peru og Colombia. Det gir seg konkret uttrykk i felles manøvrer i grenseområdene. Disse manøvrene omfatter luftoperasjoner, oppretting av kommunikasjonskanaler og koordineringsprosedyrer, samt trening av offiserer. I løpet av første kvartal i 2009 er det gjennomført fire felles øvelser, nettopp i det området hvor styrkene fra USA opererer.

Den ubetingede støtten fra den peruvianske regjering til amerikanske militærbaser i Colombia og den stadige styrkingen av båndene til president Alvaro Uribe, gjør Peru til en del av det kontinentale forsøkte på å demme opp for venstresidas framgang i Ecuador, Bolivia og Venezuela.


HISTORISK HAR de peruvianske sosiale bevegelsene hatt en enorm evne til å mobilisere og protestere. I 1978 framtvang de fallet til Francisco Morales Bermúdez’ militærdiktatur. I 2000 bidro de til å ende Fujimoris regime. I 1985 var de nære på å bringe Alfonso Barrantes, kandidaten til Det forente venstre (Izquierda Unida), til makten. Da de støttet kampanjen til Ollanta Humala under valget i 2006, gjorde de det mulig for Nasjonalistpartiet å bli det nest største i landet. Den brutale politikken til García virker polariserende, og skaper grunnlag for en offensiv fra disse progressive politiske organisasjonene. Undertrykking er et kraftig våpen, men også farlig: Det kan vende seg mot den som bruker det.