Livet etter undergangen

Framtiden har like mye innflytelse på nåtiden som fortiden, sies det. Men hva om det ikke finnes noen framtid? Fredric Jamesons påstand om at det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt, har som bevis på sin egen treffsikkerhet nærmest blitt en klisjé. I februar kommer det ikke mindre enn tre science fiction-filmer på norske kinoer som hver for seg, mer eller mindre bevisst, reflekterer vanskene med å se for seg en framtid etter det rådende verdi- og produksjonsregimet.





BOOK OF ELI er for det meste en ordinær landeveisfilm, men satt i en post-apokalyptisk verden, der planetens biologiske liv møter noen alvorlige overlevelsesutfordringer. Svaret for å komme ut av denne triste tilstanden ligger i et objekt som tittelen antyder, nemlig en bok og ikke hvilken som helst bok, men den med stor B, nemlig Bibelen.

Denzel Washington spiller en mystisk mann med forsyn og nesten overnaturlige slåssegenskaper, Eli, som sier han har fått i oppdrag fra høyere makter å beskytte denne spesielle boka som det visstnok bare finnes ett eksemplar igjen av. De samme høyere maktene har gitt ham beskjed om å frakte den vestover.

Verden som vi kjenner den, er blitt ødelagt i et stort lysglimt (fusjonsbombe?), et punktum for en eller annen verdenskrig, som har utryddet det meste av livet på planeten. De overlevende la umiddelbart skylden (med god grunn?) på denne boka og lignende bøker, og brant alle eksemplarer de kom over. Tretti år seinere vandrer Eli i et øde landskap fullt av landeveisrøvere og kannibaler. Sistnevnte kjennetegnes ved skjelvende hender, creutzfeldt-jakobs er som kjent en uheldig konsekvens av kannibalisme.

Ondingen Carnagie (Gary Oldman), som har klart å bli landsbyhøvding i en liten by med en hemmelig vannkilde, er besatt på ideen om at nettopp denne Boka har noen magiske egenskaper som vil gi ham herredømme over det som er igjen av verden, som en slags profet.

Selv om Book of Eli til tider spiller på denne absurde overinvesteringen i Boka, er det vanskelig å kjøpe ideen om at en spesiell bok skulle være viktig for å lage et opium for folket. En post-apokalyptiske tilstand skulle øyensynlig åpne for det meste av profetiske ambisjoner, der bare fantasien og ikke bibelkritikk setter grensene for hva man kan koke sammen av billig metafysikk.

Dette får filmen til å presentere seg som lite annet enn en unnskyldning for litt Mad Max-action. Men man skal som sagt høre sannheten fra fulle menn og b-filmer. Apokalypsen i Book of Eli har ingen nødvendighet. Det post-apokalyptiske universet – som ikke er særlig fremmedartet, men snarere et tradisjonelt westernunivers – står ikke i sentrum. Det eneste målet for den framsynte Eli og hans likesinnede, er å fortrenge apokalypsen for å bygge opp sivilisasjonen på ny, på samme grunnlag. Altså en tilbakevending til fortiden, med implikasjonen om at apokalypsen bare var et historisk uhell.


MOON ER REGISSERT av Duncan Jones (kanskje bedre kjent som David Bowies sønn, Zowie) som etter å ha avbrutt en doktorgrad i filosofi for å studere film nå er klar med sin første langfilm. Filmen er en lavmælt og relativt tradisjonell science fiction-film, men den klarer noe så sjeldent som å iscenesette en subjektivitets-problematikk. Dette gjorde den til fjorårets overraskelse, og vel så overraskende er det at den blir satt opp på norske kinoer – noe som langt fra er en selvfølge for sjangeren.

Selv om Moon ikke er en direkte post-apokalyptisk film, tematiserer den en slags metaforisk «apokalypse» med den radikale endringen av betingelsene for menneskelig subjektivitet.

I nær framtid har Jordas klimaproblemer blitt løst med ren energi fra fusjonskraft. Heliumet som sørger for kraften, blir hentet fra månens mørke bakside. Utvinningen er automatisert, store heliumlastere tråler måneoverflaten, henter det som trengs og sender det til Jorda. Alt som kreves er en oppsynsmann for å passe på at ingenting skjer med lasterne og reparere dem hvis det kreves.

I denne stillingen møter vi Sam Bell (utmerket spilt av Sam Rockwell) på en månebase som ikke er ulik romskipet Discovery One i 2001 – en romodyssé. Her bor han sammen med den lokale HAL 9000 som går under navnet GERTY, en mobil robot som er stemmesatt av Kevin Spacey med en langt mer nestekjærlig stemme enn HAL, men likefullt med et hint av noe foruroligende som gjør at man konstant venter på et utbrudd av digital rasjonalitetspsykose.

Sam nærmer seg slutten av sin treårskontrakt. Han ser på opptak av videobeskjeder fra kona og datteren på Jorda. Vi får vite at en skade på en kommunikasjonssatellitt har midlertidig stanset direktekommunikasjonen med Jorda. En av helium-lasterne bryter sammen. Idet Sam forsøker å fikse den, får han en hallusinasjon og krasjer. I neste klipp våkner han opp i månebasens sykestue med GERTY som omtenksomt forteller at han har hatt en ulykke og har vært bevisstløs noen dager. Sam blir mistenksom, det er noe som ikke stemmer. Han klarer å snike seg ut til heliumlasteren og finner seg selv der, dvs en klone, ille tilredt.

Til å begynne med krangler begge Sam’ene i en slags dialektisk duell mellom personlighetstrekk, men etterhvert blir erkjennelsen ufortrengelig: De er begge kloner, alle minnene om kona, datteren og livet på Jorda er implanterte, alt er falskt.

Moon
er som nevnt tradisjonell science fiction i slekt med Solaris, med måten den tar opp spørsmålet hva som gjør et biologisk menneske til et sosialt subjekt, supplert med det biopolitiske spørsmålet i Blade Runner om politisk anerkjennelse av kloner. Men den viser også et psykologisk drama om identitet tatt til det ekstrem i dialogen mellom to kloner, uten en original til å fungere som autoritet, der begge desperat forsøker å kategorisere den andre og med det seg selv som positivt forskjellig. Moon er ikke apokalyptisk, snarere kan man lese som en refleksjon over undergangen for mennesket som politisk subjekt i kamp mot samfunnets mektigere vesener.


MANGE KRITIKERE og lesere har vært påpasselige med å påpeke at Cormac McCarthys The Road ikke er science fiction. Ikke at sjangerbetegnelser er særlig viktige, men når The Road nå også er premiereklar i filmversjon viser den science fiction-ideen på sitt reneste.

Cormac McCarthy har strippet bort alt av sivilisasjon, absolutt alt, alt liv, unntatt noe få knapt menneskelige vesener. Som en parallell til fenomenologiens metode med å sette parentes (epokhe) rundt alle dommene om den ytre verden for å komme fram til et fenomens grunnleggende bestanddeler, foretar The Road en aksiologisk, verdimessig, epokhe. Så mye som mulig av den ytre verden fjernes for å isolere de grunnleggende verdiene uten domfelling: Føde og menneskelighet.

Boka er noe av det mørkeste som har blitt skrevet de siste årene. Setningene er korte, konsise. Universet er livløst, men livsgnist og tilløp til humor skinner tidvis igjennom i forholdet mellom faren og sønnen, som etter utslettelsen av alt liv, og morens selvmord, har lagt ut på veien sørover for å unngå «atomvinter» i nord og lete etter et uuttalt håp om å finne rester av sivilisasjon.

I filmen har John Hillcoat klart å overføre den samme syntaksen i fortellingen om faren og sønnens ferd gjennom ild, regn og aske, akkompagnert av den konstante rytmen av fallende trær. Gjennom sult, på flukt fra andre biologiske vesener som jakter på det som er igjen av levende føde, forsøker faren å implantere håpet i sønnen i den stadig forsikringen om at de er bærerne av livsgnisten, av menneskelighet, i en død verden. Sønnen er født etter apokalypsen og kjenner ikke noe annet, og mangler den suicidale melankolien faren har i minnet om en annen verden.

© norske LMD