Ståhei for Stor-Hanoi

På det himmelblå kontoret henger futuristiske plantegninger, fotografier av ferdige prosjekter og en high tech videoprojektor side om side. Arkitekt Hoang Huu Phe setter store krefter inn på å få gjennomslag for at Hanoi bør satse på byutvikling i stor skala. «Enkelte i regjeringen betrakter fortsatt denne byen som en administrativ enhet. Heldigvis er dette gammeldagse synet på retur. Vi må bygge opp en attraktiv og teknologisk hovedstad med internasjonale ambisjoner. Amerikanerne klarte jo å skape Las Vegas midt ute i ørkenen!»

Phe er ingen hvemsomhelst. Han er sjef for forskning og utvikling i Vinaconex, det største statlige byggeselskapet i Vietnam. Vinaconex er et typisk eksempel på virksomhetene som har blomstret opp etter kommunismen. Phe sier at han ikke er redd for en eiendomsboble: «Spekulasjon er noe vi skal dra nytte av som en underjordisk drivkraft. Vår viljestyrke skal beskytte denne byen mot laissez-faire-kapitalisme, som ender i den kosmopolitismen vi ser i Bangkok eller Manila, som man kan kalle vestliggjøring. Jeg prøver å bruke markedsmekanismene for å virkeliggjøre drømmene mine.»¹

Sommeren 2009 rangerte nettmagasinet Smart Travel Asia Hanoi som den sjette beste shoppingbyen på kontinentet, etter Hongkong og Singapore, men foran Bali, Shanghai, Tokyo, Beijing og Seoul. Vietnam er altså i vinden. I 2008 ble det investert over 28 milliarder dollar i eiendomsprosjekter her, og halvparten var direkte utenlandsinvesteringer.² I de store byene har tomteprisene skutt i været. Er dette det postkommunistiske, krigsherjede Vietnam, landet som ifølge Noam Chomsky har «lidd en skjebne uten sidestykke i europeisk historie siden Svartedauden», landet som trengte «et århundre på å komme seg igjen, om det i det hele tatt lar seg gjøre»?³

I AUGUST 2008 kom statsminister Nguyên Tân Dung med en erklæring som overrasket mange, men som likevel er ganske typisk for ettpartistater: Hovedstaden skulle utvides til å omfatte provinsen Hà Tây vest for Hanoi, samt noen tilstøtende kommuner. Over natten ble Hanois areal tredoblet, til hele 3300 km2. Laurent Pandolfi fra det fransk-vietnamesiske senteret for byutvikling IMV (Institut des métiers de la ville) i Hanoi, sier at «selv om denne avgjørelsen kom veldig raskt og var høyst politisk, er den ikke helt ulogisk. Den føyer seg inn i en strategi for metropolisering, og forhåpentlig vil den følges opp av store infrastrukturprosjekter, som den planlagte metroen.» I farten ga regjeringen et amerikansk-koreansk selskap i oppdrag å utarbeide en ny reguleringsplan. Tidsfristen var særdeles kort, og er ifølge enkelte helt umulig å overholde.

Hva betyr så all ståheien om «Stor-Hanoi»? For å forstå det må vi gå et par tiår tilbake i tid. 1986 innførte Vietnam økonomiske reformer (doi moi, «fornyelse») for å åpne økonomien, etter mønster fra Kina. I 1990 anerkjente Kommunistpartiets politbyrå familien som «en selvstendig økonomisk enhet for produksjon og virksomhet». Dette innebar at individuelle familier kunne få disponere jord. Dette var begynnelsen på avkollektiviseringen. I 1993 vedtok Nasjonalforsamlingen en lov som gir privatpersoner bruksrett til jord, med fornybare langtidskontrakter (i utgangspunktet 15 år) som kan leies ut, selges, gå i arv og så videre. En slik bruksrett er likevel ikke helt det samme som klassisk eiendomsrett: Staten beholder sin forkjøpsrett, i teorien for å hindre at det urbane borgerskapet legger beslag på jorda. I tillegg eier Partiet, hæren og kommunistiske masseorganisasjoner (Fedrelandsfronten, fagforeninger) fortsatt store landeiendommer.

I 1993 var markedsverdien på landeiendom lav. Men i løpet av 15 år firedoblet Vietnam sin eksport, og 10 000 utenlandske selskaper etablerte seg i landet. Dette forvandlet de gamle rismarkene til gullgruver. Historiske tradisjoner, som for eksempel tildeling av komfortable kolonivillaer til familier som utmerket seg under krigen mot USA, eller at militæret disponerer gigantiske landeiendommer, sto i veien for de merkantile ambisjonene. Utbyggerne krevde etter hvert flere og større tomter enn den overbefolkede byen kunne tilby.

Tilhengerne av et «Stor-Hanoi», deriblant Hoang Huu Phe, mener at utviklingen av hovedstadsregionen må skje gjennom etablering av satellittbyer. Dette vil åpne opp enklavene i fjellområdene i vest samtidig som befolkningstettheten i hovedstaden reduseres. Hovedstaden knyttes opp mot transnasjonale handelsstrømmer samtidig som den utstyres med moderne boligområder. Sistnevnte kan oppsummeres med ett ord: Splendora. Det er navnet på en moderne, urban bydel som er under utvikling nord i An Khanh i den tidligere provinsen Hà Tây. Via Splendora skal det legges en strategisk motorvei, som skal ende opp i den planlagte teknopolen Hòa Lac, tre mil fra Hanoi sentrum. Der skal det bygges et vietnamesisk Silicon Valley. Hanois nasjonale universitet skal flyttes dit og utvides med et stort universitetsområde. Og bransjer med høy teknologisk merverdi, gjerne «grønn» sådan, skal etablere seg her.
Det er tid for innhøsting. Bøndene slår ris rundt motorveien som er under bygging. Barn gjeter bøfler med små stokker. Hester og geiter ferdes mellom betongblokkene. På store skilt presenteres de planlagte utbyggingsprosjektene, det ene mer avansert enn det andre: Splendora er ett, et annet er det singaporeinspirerte Tricon Towers, tre hypermoderne 44 etasjers tårn med 732 leiligheter og tilhørende svømmebassenger og boblebad.⁴ Foreløpig har ingen våget å røre steinene på landsbyenes gravplasser. De virker malplasserte, strødd som flekker av sorg utover de grønne markene. Disse steinene representerer den tradisjonelle vietnamesiske nasjonens sjel, rismarkenes sjel, men også den kroniske fattigdom.

DE TREDIMENSJONALE reklamefilmene fra eiendomsselskapene presenterer derimot store komplekser, grøntområder og innsjøer. Raske innfartsårer skal sørge for smidig trafikk til og fra et blandet bomiljø bestående av skyskrapere, mindre blokker og eneboliger side om side. Over skjermene flimrer scener fra fredfylte handleturer på gigantiske kjøpesentre, langt fra tumultene i sentrum eller bygdepreget i forstedene. «Men ser du noen barnehager, skoler eller sanitæranlegg i disse filmene?» spør geografen Pham Van Cu fra det nasjonale universitetet i Hanoi.⁵ «Hvor er vanlige folk, hvor er den økonomiske aktiviteten? I disse prosjektene er det investorenes interesser som teller. Staten tømmes for ressurser, tjenester blir privatisert, og vanlige folk blir avhengige av tjenesteleverandørene. I dette tjenestesamfunnet betaler de rike penger til hverandre: De er bare de som tjener på det.»

Og disse middels til svært eksklusive prosjektene retter seg ganske riktig mot en velstående samfunnsgruppe, nemlig de ti prosent av husholdningene som legger beslag på tretti prosent av landets nasjonalinntekt. De som gjerne går søndagstur rundt den store Vestsjøen, langs den 17 kilometer lange promenaden. Utbyggerne regner med at denne gruppen ønsker å flytte ut av sentrum og inn i mer romslige leiligheter i rolige «amerikanske» forsteder.

Problemet er bare at mellom disse boligkompleksene, motorveiene og industriområdene blir jordbruksområder sperret inne, uten tilgang til vann. I tillegg blir den nye bebyggelsen gjerne reist på høytliggende jordvoller, noe som øker risikoen for oversvømmelse i landsbyene nedenfor. Og det regner mye på denne tettbefolkede sletten med leirgrunn som ligger i monsunområdet. Byggeforskriftene for byområder pålegger utbyggerne å sørge for god drenering. Men hvem skal kontrollere det, når staten fraskriver seg alt ansvar og overfører landsplanleggingsmyndighet til investorene? Investorer bygger veier, og som belønning gir staten dem de tilstøtende områdene. Staten gir til og med selskapene i oppgave å ekspropriere jord i disse områdene.

Det skjedde i Hòa Muc, en landsby som ligger litt nærmere Hanoi sentrum og derfor ble raskere rammet av den administrative nyinndelingen. Da dette gamle jordbruksdistriktet ble omregulert til byområde i 1997, skjøt verdien på jorda i været. Tre år senere startet myndighetene byggingen av boligkomplekset Nuong Chin/Trung Hoa via selskapet Vinaconex. «Hòa Muc var en av de mange vietnamesiske landsbyene som kombinerte jordbruk og håndverk. Her drev de med teglstein,» forteller den kanadiske sosiologen Danièle Labbé. «Da staten bestemte seg for å bygge Nuong Chin/Trung Hoa, ble landsbybeboerne fratatt jordbruksland og fikk bare beholde huset sitt og en liten jordlapp til å dyrke på. Via folkekomiteen [kommunen] og masseorganisasjonene framforhandlet staten et erstatningsbeløp for eksproprieringene. Folk visste at landsbybeboere i andre omregulerte områder hadde blitt dårlig behandlet da de gjorde motstand, så de ga etter. Fra 2003 overlot staten eksproprieringen direkte til den private utbyggeren. Det er gitt løfter om jobb eller omskolering, men de er sjelden holdt. I Hòa Muc var den økonomiske kompensasjonen anstendig, selv om den lå langt under markedsverdien på jorda. Men andre steder har konfliktene hardnet til, og situasjonen er låst.»

FOLKEKOMITEEN I HANOI, som opprinnelig var en bykomité, må nå forholde seg til rurale områder og problemstillinger som den har liten erfaring med. De sosiale fallgruvene er mange. «Det er ikke lett å gå over fra å være land til å bli by, spesielt når det skjer raskt, uten tilvenning,» understreker Danièle Labbé. «Det er veldig vanskelig å få seg ny jobb. Og her snakker vi om en landsby som ligger fire kilometer fra sentrum, som har vært knyttet til sentrum i århundrer. Hvordan skal det da gå med de landsbyene som ligger lenger ut i periferien?»

Destabiliseringen av «byområdene» i periferien forsterkes av faren for en oppløsning av Hanois handelssentrum. Utviklingen av handelsvirksomheten her bygde på en stadig utveksling med et tett belte av landbruk, håndverk og industri rundt byen – i alle fall siden 1600-tallet.⁶ Denne tradisjonelle organiseringen ble avbrutt under den kommunistiske perioden og krigen, men ble gjenopprettet på slutten av 1980-tallet, slik at byen kunne reise seg igjen.

«Bydelen med de 36 gater og laug» er karakteristisk for denne lungefunksjonen som sørger for at byen får tilført livsnødvendige varer fra landsbygda. Bydelen er verdenskjent for sin livlige handelsvirksomhet. I virvaret av dype bygninger med en endeløs rekke av indre gårdsrom og skjulte etasjer, tyter varene ut fra husfasadene som i sin tur er prydet av snirkler, søyler og farger. Hver gate har sin spesialitet. Kaffe og tilhørende brennerier, kontormateriell, tradisjonell farmasi der krydder – dufter av kanel, anis og ingefær – blandes med medisinske ingredienser. I andre gater lukter det brukte klær eller for den saks skyld nysmeltet stål.
Innimellom butikkene ligger spisestedene. De utallige «støvrestaurantene» inngår i en sørøstasiatisk omgangsform der man liker å spise utendørs, midt i alt bråket og trengselen. Hanoi-beboerne setter seg gjerne på miniatyrkrakker for å komme nærmest mulig bakken. Gatene syder av liv til enhver tid. Her er det bare å ta seg til rette. Grensen mellom fortau og gate er rent formell. De fortsatt ganske få bilene kjemper med tusenvis av mopeder om hver meter av veibanen.

Framveksten av små, familiedrevne servicebedrifter eller butikker klarer å kompensere for tilbakegangen i antall funksjonærer og bønder. En undersøkelse blant flere tusen husholdninger slo nylig fast at «den uformelle sektoren sysselsetter flest i Hanoi (30 prosent av den totale sysselsettingen) […]. Den opererer som en enklaveøkonomi, relativt avskåret fra de vanlige handelskanalene.»⁷

DET KAN FOR eksempel være den eldre gateselgersken som tripper raskt av gårde for ikke å gi etter under den tunge børa. Eller de to kvinnene som sykler majestetisk forbi, lastet med stjernefrukt og søtannona. Eller det kan være 26 år gamle Man. Han er mopedtaxisjåfør, et nødvendig yrke i en by med mangelfull offentlig transport. Han jobber ti timer om dagen i et svært forurenset arbeidsmiljø. Trafikken er også farlig, ettersom sjåførene i Hanoi ofte har sin ytterst personlige fortolkning av trafikkreglene.

I pausen tar Man et dypt drag av pipa si, et vakkert, håndlaget eksemplar, omtrent en halv meter lang. Pungen med dårlig tobakk koster bare 3000 dong.⁸ Men som på alt annet har også prisen på tobakk økt. «Jeg har fortsatt råd til to måltider om dagen, men jeg må passe på. Kjæresten min er manikyrist, og hun er heller ikke rik. Jeg har ikke penger til bryllup, så jeg røyker mindre, drikker mindre. Men det kommer til å ta mange år å få spart sammen nok penger.» I hovedstaden er den gjennomsnittlige månedslønna 1,5 millioner dong (i underkant av 500 kroner).

Men ifølge Man er det ikke inflasjonen som er hovedproblemet, selv om den gjør at prisen på basisvarer øker. Boligsituasjonen er verre. Selv bor han i et krypinn på ti kvadratmeter som han betaler nesten 1 million dong for i måneden (325 kroner), inkludert vann og strøm. Ettersom han kommer fra landsbygda, kan han ikke håpe på noe bedre. Alt er tatt av innfødte Hanoi-folk.

Lon har det samme problemet. Hun bøyer hodet skamfullt mens hun forteller at den sosiale situasjonen hennes står i skarp kontrast til karriereambisjonene. Hun er i ferd med å avslutte en doktorgrad i sosiologi, men er fortsatt nødt til å bo i kollektiv, med dusj og toalett på gangen. «Jeg har studert i ti år, og jeg driver med forskning på et prestisjetungt institutt, men ingen leiligheter blir ledige. Tvert imot. De siste to årene har det vært umulig å finne noe. Universitetsbyene er overfylte. Det er uholdbart at ikke regjeringen støtter studentene mer.»

Nguyen Thi Thieng, underdirektør ved demografiavdelingen på Det nasjonale økonomiuniversitetet, forteller at «studier viser veldig tydelig at migrantene i dag bosetter seg i utkantbydelene, mens de helt fram til 2007 slo seg ned i sentrumsområdene Ba Dình og Hoàn Kiêm. De har ikke lenger tilgang til bolig i bydelene de jobber i.» Ironisk nok er det en del tidligere bønder som er blitt fratatt jorda si, som nå tjener penger på boligutleie. Sosiolog Danièle Labbé gir et eksempel: «På den lille jordlappen de har igjen, har innbyggerne i Hòa Muc bygd enkle boliger som de leier ut til studenter og arbeidere som ikke har råd til å bo i sentrum. Dette er et kjempestort marked.»

For etterspørselen øker, samtidig som eiendomsselskapenes utbyggingsprosjekter legger beslag på tomtene og presser prisene opp. Og det stopper ikke med det. Ifølge en folketelling fra april 2009 har hovedstadsregionen nå nesten 6,5 millioner innbyggere – like mange som i hele nabolandet Laos. Selv om gjennomsnittsfamilien har stabilisert seg på fire personer,⁹ regner demografene med en årlig befolkningsøkning på rundt én million innbyggere de neste årene, hovedsakelig i byene.
«Vietnam har gjort enorme framskritt innen fattigdomsreduksjon. Det går rett og slett raskest i verden, enda raskere enn i Kina!» sa en entusiastisk Martin Rama, sjefsøkonom i Verdensbanken, på en konferanse i Hanoi i september 2009.¹⁰ «I 1993 levde 58 prosent under fattigdomsgrensen, i 2006 var det bare 16 prosent, og nå er tallet enda lavere.» Nguyen Nga, som nå driver et galleri etter å ha jobbet med bistand og utvikling i tjue år, er mer kritisk: «For å forstå hva som foregår i Hanoi, må man huske hvor stor nøden var på 1980-tallet. Når jeg så barna, tenkte jeg at sulten lærte dem om ulikhet, at den ble en del av dem. Og det er det som har skjedd. I dag er disse barna tjue år, og de har aldri lært noe annet enn at hver og en må klare seg selv. De vil ha sin del av de materielle godene, men følsomheten deres er skrumpet inn, det er ikke noe igjen av drømmene deres.»

I SLUTTEN AV september starter høsten i Hanoi. Det er den store bryllupsårstiden, fordi månen, et symbol på fruktbarhet, er på sitt klareste og mest skinnende på denne tiden av året. Det er vanlig å gi bekjente små, runde kaker formet som himmeldisken fra Nebra. Skikken er eldgammel, men det sies at i dag, i år 4646 i den tradisjonelle kalenderen, har hotell Sheraton de mest ettertraktede kakene. Klarer amerikanerne endelig, 35 år etter krigen, å vinne vietnamesernes hearts and minds? Tiden med ideologiske splittelser er i alle fall over for lengst. Nasjonalismen, som har kvittet seg med sin kommunistiske ballast, vender tilbake til de mest tradisjonelle kilder. Historikeren Nguyên The Anh sier det slik: «På en måte er landet brakt tilbake til tiden før den franske koloniseringen. Spesielt når det gjelder styringsstrukturer. Den herskende klassen kan sammenlignes med en selverklært autoritet, uten konfutsianske dyder. Folket på sin side gjenopptar gamle former for gudsdyrkelse.»

Et eksempel på det er en gruppe arbeidere fra landet som i flere uker har jobbet med å restaurere et tempel fra 1600-tallet. Midt i hovedstadens evinnelige skitt og bråk har deres provisoriske leir fått et midtpunkt: tempelets ånd, en folkehelt som er gjort til helgen. Generasjoner av okkupanter har latt statuen være intakt. Ved foten ligger haugevis av blomster, frukt, matretter og røkelsespinner.

(…)