Uavsluttet opprør i Aten

For å forstå hva som skjedde, begynner vi med å oppsøke åstedet, der hvor gnisten til det hele ble tent. Gata heter Misolongiou, og er en liten gågate midt i bydelen Exarchia i Aten. En håndfull barer, noen trær, et mindre antall ungdommer som sitter i små grupper og drikker øl, noen rett på gata. De drikker ikke boksøl eller av pilsglass, men av halvlitersflasker som de har plukket opp hos kjøpmannen på hjørnet. «Det er billigere.» Husveggene er dekket av plakater, litt tagging, og enda flere plakater. Overalt henger bildet av en unggutt med engleaktig blikk. Det dreier seg om Alexis Grigoropoulos, den 15 år gamle gutten som ble drept av en politibetjent 6. desember 2008.¹

«Det var her det skjedde,» sier en gruppe ungdommer og peker på en svart marmorplate. «Det er nesten to år siden nå.» Den kvelden og i dagene som fulgte, deltok de i demonstrasjonene som i flere tilfeller endte med fullt opprør? «Selvfølgelig gjorde vi det!» lyder det unisont. «Det var en sterk opplevelse! Vi følte sorg over Alexis, men samtidig var vi også fulle av raseri. Vi hadde lyst til å knuse alt vi kom over!» Spørsmålet vårt er egentlig litt malplassert, for alle deltok de ville dagene i desember 2008, og nettene preget av brannstiftelse, knuste butikkvinduer og tåregass. (…)