Uavsluttet opprør i Aten

6. desember 2008 eksploderte greske ungdommer i sinne etter at en tenåring ble drept av to politimenn i bydelen Exarchia. To år senere har finanskrisen forverret situasjonen i landet ytterligere, samtidig som venstresiden har kommet til makten. Sinnet som fikk ungdommene til å strømme ut i gatene er fremdeles til stede.

For å forstå hva som skjedde, begynner vi med å oppsøke åstedet, der hvor gnisten til det hele ble tent. Gata heter Misolongiou, og er en liten gågate midt i bydelen Exarchia i Aten. En håndfull barer, noen trær, et mindre antall ungdommer som sitter i små grupper og drikker øl, noen rett på gata. De drikker ikke boksøl eller av pilsglass, men av halvlitersflasker som de har plukket opp hos kjøpmannen på hjørnet. «Det er billigere.» Husveggene er dekket av plakater, litt tagging, og enda flere plakater. Overalt henger bildet av en unggutt med engleaktig blikk. Det dreier seg om Alexis Grigoropoulos, den 15 år gamle gutten som ble drept av en politibetjent 6. desember 2008.1

«Det var her det skjedde,» sier en gruppe ungdommer og peker på en svart marmorplate. «Det er nesten to år siden nå.» Den kvelden og i dagene som fulgte, deltok de i demonstrasjonene som i flere tilfeller endte med fullt opprør? «Selvfølgelig gjorde vi det!» lyder det unisont. «Det var en sterk opplevelse! Vi følte sorg over Alexis, men samtidig var vi også fulle av raseri. Vi hadde lyst til å knuse alt vi kom over!» Spørsmålet vårt er egentlig litt malplassert, for alle deltok de ville dagene i desember 2008, og nettene preget av brannstiftelse, knuste butikkvinduer og tåregass.

Mye har blitt skrevet om Exarchia. Tilholdssted for anarkister, treffpunkt for narkomane, fristed for byens pøbler, er bare noen av karakteristikkene av bydelen. Vi forventet å finne livsfarlige gater fulle av svartkledd ungdom og junkier. Det vi kom til, var et nettverk av sjarmerende smågater, med restauranter, barer, bokhandlere og små verksteder. Naturlig nok mange studenter fra universitetet like i nærheten, men også lærere, intellektuelle, kunstnere, folk tilhørende venstresida … samt et stort antall politifolk – kraftig bygde menn utstyrt med leggbeskyttere, hjelmer, pistoler, køller og gassmasker som henger klare i beltet.

«Jeg er veldig glad i Exarchia,» sier Christos Papoutsis (Sosialist-partiet), minister for beskyttelse av borgerne.2 «Men dessverre, om vi ikke hadde hatt mye politi her, ville folk i bydelen gjøre opprør, knuse ruter, kaste molotovcocktails, og så videre.» Dette blir raskt dementert. «For noe sprøyt! Ingen her ønsker å ødelegge butikkene,» korrigerer Petros, som bor i området. «Purken er her for å omringe strøket og forsikre borgerskapet om at ’pøblene’ er under oppsyn.» En viktig detalj i Atens geografi: Kolonaki, det mest eksklusive strøket i sentrale bydeler, ligger bare én gate unna de «farlige samfunnsklassene» i Exarchia. I desember 2008 krysset de denne gata – Asklipiou – og luksusforretningene i Kolonaki ble demonstrantenes målskive. I dag er Asklipiou full av politi.

HVA ER IGJEN av den utrolige energien som gresk ungdom ga uttrykk for under protestene for to år siden? «Nesten ingenting, men samtidig mye,» svarer Vangelis fra den antiautoritære bevegelsen Antiexousiastiki Kinisi (AK), en av de mange anarkistgrupperingene i Hellas. Han forteller om «flere kollektivt drevne hageprosjekt, og okkupasjon av et titalls leiegårder» i Aten. Vangelis og kameratene hans står for driften av Themistokleous nr. 66 i Exarchia, en bygård som huser en bar, et lokale hvor det gis språkundervisning for innvandrere, og et rom hvor det holdes foredrag om anarkisme. To gater lenger borte har innbyggerne overtatt en tidligere parkeringsplass og gjort den om til en liten botanisk hage, med en selvdreven kafé.

Junkiene er borte. I årevis holdt de til på den lille plassen midt i kvartalet, før beboerne tvangsflyttet dem, delvis med hardhendt hjelp av anarkistgrupper. Nå henger de i Tositsa-gaten, 300 meter unna, mellom Polyteknisk fakultet (Polytechneio) og Arkeologisk museum. Plassen er nå blitt fast holdepunkt for ulike foreninger og strøkets natteliv. Er det alt man har oppnådd? «Dette har gitt oss håp om at våre utopier lar seg realisere!» er Vangelis snar med å legge til.

Over inngangen til juridisk og økonomisk fakultet ved universitetet noen hundre meter unna, henger svære bannere med påskriften: «Nei til nedprioritering av våre vitnemål!» De ulike studentforeningenes folk sitter ved hver sin stand og verver nye studenter. Alexis Lycoudis tilhører EAAK (Eniaia Anexartiti Aristeri Kinisi, Det uavhengige venstres fellesbevegelse), de venstreekstremes forbund. I 2008 ropte han «snut, svin, mordere» i gatene, overnattet på det okkuperte fakultetet og deltok på alle generalforsamlingene. Han ble til og med portrettintervjuet av Le Monde, som beskrev ham som «representativ for alle disse greske ungdommene i demonstrasjonstogene».3 Hvordan har det gått med ham?

«I januar 2009 følte vi oss ganske deprimerte. Forsøkene på å styrte regjeringen hadde mislykkes. Men vi fikk snart hendene fulle. Studenter vi aldri hadde sett før meldte seg inn i forbundet. Folk begynte å delta i nabolag-kollektiv. Desember 2008 bidro virkelig til å øke den politiske bevisstheten blant unge.» Dette førte også til opprettelsen av et nytt parti, Antarsya (Antikapitalistiki Aristeri Synergasia gia tin Anatropi, Det antikapitalistiske venstre for samarbeid og styrting av systemet),4 en sammenslutning av et titalls ulike venstreradikale grupper, blant annet trotskistene. Antarsya ble etablert for å kunne gi gateopprøret et politisk utløp. Ved parlamentsvalget ti måneder senere fikk partiet 0,4 prosent av stemmene. Det eldre Syriza (Synaspismos tiz Rizikis Aristeras, Den radikale venstrealliansen), som utgjør den andre koalisjonen for det radikale venstre, gikk tilbake. Med 4,6 prosent mistet de ett sete i parlamentet. «Det kommer til å ta tid,» innrømmer Alexis. «Men vi tar ett skritt av gangen.»

SÅ KOM FINANSKRISEN. Hele 2010 har vært preget av lønnsmottakere i streik og store demonstrasjoner. Ungdommen i Exarchia har naturligvis alle deltatt i protestene. Her er nemlig alle overbevist om at «samarbeidsavtalen» mellom statsminister Georgios Papandreou, Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU bare «er enda et av kapitalistenes påfunn for å la arbeidsklassen betale en gjeld den ikke er ansvarlig for,» slik den arbeidsledige arkitekten Christina (26) forklarer. Riktignok har ikke alle demonstrasjonene hatt like stor oppslutning. Et unntak var fant sted 5. mai i år. «Jeg har aldri sett så mange folk i gatene, det var helt utrolig!» sier Xenia, professor i sosialpsykologi ved Panteion-universitetet. «En gjeng begynte å rope: ’Brenn ned den fordømte nasjonalforsamlingen!’ Folk tok etter, og snart ropte alle det samme. Det er litt flau å si det, men jeg ropte det jeg også!» Hennes venninne Maria, avdelingsdirektør i finansdepartementet, legger til: «Hadde ikke tre personer blitt drept, tror jeg at vi hadde inntatt parlamentet.» Disse dødsfallene – tre bankansatte døde av røykforgiftning da kontoret deres ble satt i brann – ble et kraftig skudd for baugen for protestene. At politiet aldri fant de tre «hettekledde» som sto bak dødsbrannen, ga fritt spillerom for de villeste spekulasjoner om statlig manipulering. Slike teorier er daglig kost i Hellas. Samme kveld tordnet den kjente politiske kommentatoren Yannis Pretenderis på tv-kanalen Mega: «Der ser man hva som skjer når man roper ’Ned med parlamentet’!»

Men om ungdommen i Exarchia har deltatt i nesten alle demonstrasjonstogene, er de likevel representative for sin generasjon? Det er langt fra sikkert. For om man virkelig vil ta pulsen på gresk ungdom av i dag, bør man bevege seg ut av dette gettolignende strøket. Exarchia fungerer som en magnet på medier som er ute etter sterke bilder, men er ikke typisk for Hellas. Selv om bydelens politisk engasjerte ungdommer og anarkistiske grupper kan spille en viktig rolle for generell politisk bevisstgjøring.

HVER KVELD FYLLES BARENE i de populære strøkene Psiri, Monastiraki og Gazi, noen få hundre meter nordvest for Akropolis, av en broket samling unge fra forstadene. Giorgos, Hara, Panos, Elena, Efthinia, Michalis, Peter og Lalin var «alle sammen ute i gatene i desember 2008». På bordet foran dem står små glass med rakomelo, varm sprit blandet med honning. Diskusjonen går livlig. «Alle fra min skole var ute i gatene, så jeg også ble med,» forteller Panos. Efthinia demonstrerte «bare to dager», i likhet med de fleste av vennene hennes. «For å vise at vi eksisterer. Men det førte ikke til noe!» Panos er student og tjener 3,50 euro i timen som kelner. Han er forbannet: «Alt er like jævlig som før! Jeg vet at jeg ikke vil få jobb. I Hellas har to familier sittet ved makten i godt over femti år.5 Kan slikt kalles demokrati?» Sidekameraten hans legger til: «Jeg hater foreldrene og besteforeldrene mine for å ha stemt på de folka!» Alle disse ungdommene mener at avtalen «er altfor innviklet!». Uten å ha gjort noe reelt forsøk på å forstå innholdet, er de fullt overbevist om at redningspakken «ikke vil bidra til å forandre på den organiserte korrupsjonen som Pasok og ND har stått for i årevis».6

I år har ingen av dem deltatt i demonstrasjoner. «Gata har blitt for farlig,» sier Lalin unnskyldende. «Dessuten er jeg imot vold.» Efthinia legger til: «Fagforeningene er uansett underlagt Pasok!» Ingen av dem er medlem i en politisk organisasjon. «Vi hører på musikk og er sammen med venner, det holder for oss!»

Vi beveger oss noen kilometer lenger nord,7 til bydelen Kipseli og gata Fokionos Negri, hvor turister er et heller sjeldent syn. Kafeene og tavernaene ligger tett i tett. Her samles strøkets beboere, de fleste tilhørende middelklassen, lavere funksjonærer eller næringsdrivende, samt barna deres. Elena, Dimitris, Panos, Nina, Dzina, Eleni og kameratene deres tar seg en øl («bare én, for det er så dyrt») mens de følger slutten av en fotballkamp. I kveld spiller Panathinaikós mot Panionios, byens to største fotballag. Bare de færreste deltok under demonstrasjonene i 2008. «Alexis døde ved et uhell, hvorfor skulle jeg gå ut og protestere?» spør Dimitris. «Flere politiske partier brukte dødsfallet som påskudd til å angripe regjeringen,» hevder Panos. «Jeg hadde ikke lyst til å spille deres spill.» Bare Elena innrømmer at hun var med. «Men bare én dag. Da jeg så hvor voldelige bråkmakerne ble, trakk jeg meg ut.» Ingen av dem har deltatt i årets protester mot budsjettkuttene. «Regjeringen og EU har blitt enige om disse tiltakene, hva kan vel vi gjøre fra eller til?» spør de maktesløse. Noen av dem tilføyer: «Uansett så har vi alle skyld i denne gjelden. Nå er vi pent nødt til å betale.» Med blikket stivt festet på tv-skjermen (Panathinaikós har nettopp vunnet matchen med 2-1), er Dzina overbevist om at «mediene går regjeringens ærend». Samtalen dreier til slutt inn på temaet innvandrere. «Det er altfor mange av dem. Regjeringen bør kaste dem ut av landet!»

«Det stemmer at et flertall av de unge fra 2008 ikke har deltatt i protestene i 2010,» bekrefter Rania Astrinaki, som underviser i sosialantropologi ved Panteion-universitetet. «I 2008 deltok de massivt i demonstrasjonene, også i voldsutøvelsen, og de kom fra alle samfunnslag. Selv om vi i dag ikke kan si hva som var deres egentlige drivkraft.» Og i framtiden? Kan det tenkes at ungdommen og vanlige lønnsmottakere kan gå til felles revolt? Rent teoretisk synes flere betingelser å ligge til rette for det. Sett fra ungdommens side, er problemene fra 2008 fortsatt i høyeste grad til stede, deres situasjon har snarere blitt verre. Vitnemålene deres er lite verdt, ferdigutdannede finner sjelden eller aldri en skikkelig jobb etter studiene, prisene stiger, politiet opptrer fortsatt like aggressivt. Med en nylig opprettet minstelønn for unge på 592 euro i måneden, får de mindre utbetalt enn deres foreldre, som også rammes av sparetiltakene. Siden i sommer har nemlig de fleste begynt å føle konsekvensene av disse tiltakene på kroppen.

GULE MERKELAPPER med den samme teksten er klistret opp overalt, på tomme butikkvinduer og på dørene til leiegårdene: ENOIKIAZETAI (Til leie). Feriepengene (en ekstra månedslønn) som offentlig ansatte pleier å få i juli, har ikke blitt utbetalt i år. Prisøkningen, blant annet på bensin, som nå koster over 1,50 euro literen, gjør folk redde og usikre. Innen privat sektor har flere bedrifter kastet inn håndkleet, mens andre revurderer inngåtte kollektivavtaler. «Det er ingen tvil, 2011 kommer til å bli et svært tøft år for Hellas,» bekrefter Savas Robolis, professor i økonomi og forskningsdirektør ved Institutt for arbeidsforskning tilknyttet GSEE (Greske arbeideres sentralforbund), fagorganisasjonen for privat sektor. «Ved utgangen av 2011 vil antall faktisk arbeidsledige være 1 million, altså 20 prosent av den yrkesaktive befolkningen, mot 15,5 prosent i 2009.» Ingen har heller noen tro på en rettferdig anvendelse av de skatteskjerpende tiltakene regjeringen har innført – fulgt opp av en bombardering av budskap som «vi har alle vår del av skylden», altså skyldige i svindel, klientelisme, korrupsjon, og gjeldsbyrden.

«Ikke nok med at skattesystemet er like korrupt som før. Det finnes også nære bånd mellom politikkens høyeste sfærer og et knippe familier som har tjent seg styrtrike på å jobbe hånd i hånd med staten på felt som rederivirksomhet, telekommunikasjon, og energi,» hevder forfatteren Takis Theodoropoulos. «Disse familiene blir aldri utsatt for skattekontroll. De går heller etter en småsparer som prøver å legge til side 3000 euro, som kan komme godt med som fakelaki8 til legen i fall man trenger et større inngrep.»

Imidlertid ligger det flere større hindre i veien for en gradvis utvikling mot fullt folkeopprør. For det første eier mange grekere fremdeles, i tillegg til deres egen bolig, også en utleiebolig eller en tomt. Eiendom som iallfall ennå en tid kan fungere som en buffer mot virkningene av krisen. På det politiske plan er de venstreradikale gruppene så splittet at det er umulig å få etablert en bevegelse av betydning. Til venstre for sosialistpartiet Pasok finnes det hele seksti ulike politiske partier! «Selv om den sosiale misnøyen stiger, finnes det ikke noe partiapparat som kan gi protestene et politisk uttrykk,» sier Manos Skoufoglou oppgitt. Den tidligere arkitekturstudenten ved Polytechneio er selv medlem av OKDE-Spartakos (Det internasjonale kommunistforbund i Hellas), den greske avdelingen av 4. Internasjonale. «I oktober 2009 stemte jeg på Syriza,» forteller Marina, en teaterpianist med anarkistiske idealer. «Men nå er jeg skuffet. De gjør ikke annet enn å krangle. Jeg er drittlei hele greia.»

HOS FAGFORBUNDENE er det lite initiativ å spore. Gresk fagbevegelse er konsentrert rundt to store forbund: GSEE i privat sektor, og Adedy (Fellesunionen for offentlig ansatte) i offentlig sektor. Begge ledes av folk fra Pasok og krever på ingen måte at avtalen med EU skal skrinlegges. De hevder derimot at de forsøker å tvinge regjeringen og IMF til å lempe på vilkårene i sparepolitikken, gjennom demonstrasjoner og generalstreiker.

Et annet særtrekk i gresk politikk er et kommunistparti som fortsatt står sterkt.9 KKE (Hellas’ kommunistiske parti) fikk 7,5 prosent ved siste parlamentsvalg. Partiet er konsekvent imot enhver allianse med andre venstrepartier. «Det ville være et kriminelt forræderi mot arbeiderbevegelsen om vi skulle inngå samarbeid med GSEE og Adedy. Særlig nå da de gjør alt de kan for å få arbeidere til å godta regjeringens barbariske tiltak gjennom å framstille dem som urettferdige, men nødvendige,» forklarer generalsekretær i KKE, Aleka Papariga.10 Under de store demonstrasjonene vokter alle seg vel for å menge seg med de andre. Når GSEE og Adedy oppfordrer folk til å møte fram på Omonia-plassen, velger KKE Syntagma-plassen, mens de venstreradikale gruppene samler seg på Patission-avenyen, ikke så langt unna anarkistene.

Anarkistmiljøet, det nest største i Europa etter Spania, er en annen viktig faktor i det greske politiske puslespillet. «Opptøyene i 2008, hvor anarkistene ledet an under voldsutøvelsen, ga bevegelsen et kraftig oppsving. På landsbasis økte antall tilhengere fra 5000 til 10 000,» forteller Yannis Androulidakis fra den anarkistiske fagforeningen Rossi. Anarkistenes slagord lyder: «Svar statens vold med vold» og de har en forbløffende sterk oppslutning i hele befolkningen.11 Men deres tilstedeværelse er et tveegget sverd: mens enkelte kunne ført folkeopprøret fram til full revolt, er andre, på grunn av sin hemningsløse voldsutøvelse, med på å jage vekk demonstrantene. Som Lalin og hans kamerater i Psiri vil mange unge ikke lenger delta i demonstrasjoner «fordi vi er redde for koukoulofori (de «hettekledde» som knuser vinduer og kaster molotovcocktails), og tåregassen politiet bruker mot dem».

TO ÅR ETTER desemberopptøyene fins det ulike syn på hvilken form framtidige demonstrasjoner vil få i Hellas. Økonomen Kostas Vergopoulos mener at «den sosiale situasjonen er eksplosiv, [og at] det bare skal én liten uforutsett hendelse til for at hele landet skal settes i brann!» Han kaller også IMFs redningspakke «en ond sirkel, for om man reduserer folks inntekter, går forbruket ned, det igjen fører til at flere bedrifter må stenge, det skapes dermed mer arbeidsledighet og bidrar til ytterligere kutt i lønningene». Forfatteren Takis Theodoropoulos frykter derimot «tilløp til ukontrollert vold, en alles kamp mot alle». En frykt som også pianisten Marina deler. «Jeg er virkelig redd for at fascismen vil vokse fram igjen. I bydelen Agios Pandeleimona, ikke langt unna Exarchia, møtes hver kveld høyreekstremistiske grupper som går løs på innvandrere i gatene.»

Foreløpig fylles Atens gater nesten hver dag av frustrerte lønnsmottakere, uten at det lykkes å gi et samlet uttrykk for de mange kravene som legges fram fra ulike hold: Langttransportarbeidere, bønder, unge leger som ikke får lønnen sin, funksjonærer i sportsministeriet, ansatte i konkursrammede forlag. Samtidig har regjeringen utplassert ekstra politimannskaper rundt nasjonalforsamlingen og i sentrum av den greske hovedstaden, som er forvandlet til en beleiret festning. Sophia, en student i Exarchia, analyserer situasjonen slik: «Papandreou vet at folk misliker sparetiltakene sterkt. Han ønsker å skremme dem, ta fra dem lysten til å demonstrere.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Se Valia Kaimaki, «Bankene får penger, vi får kuler», Le Monde diplomatique, januar 2009.

2 Politiet sorterer under dette ministeriet, som tidligere het Ministeriet for offentlig ro og orden. Da sosialistene overtok regjeringsmakten i oktober 2009, erklærte de at de ved å skifte navn på ministeriet ønsket å forsone publikum med politiet. Neste tiltak ble opprettelsen av Dias, mobile antiopprørsstyrker, bestående av enheter på omlag tjue betjenter ? to og to på en motorsykkel (én kjører sykkelen, den andre slår) ? som patruljerer sentrumsgatene uten stans.

3 Elise Vincent, «Un autre Alexis» (En annen Alexis), Le Monde, 18. desember 2008

4 ?Antarsya? betyr for øvrig revolt, ulydighet eller opprør.

5 På høyresiden har familien Karamanlis styrt Nea Demokratia (ND) siden 1955. På venstresiden har tre generasjoner Papandreou sittet ved makten i de siste 70 år.

6 PASOK: PAnellinio SOsialistiko Kinima, Panhellenske sosialistiske bevegelse. ND: Nea Demokratia, Ny Demokrati.

7 Aten er en enorm by, med et flatemål fire ganger større enn Paris. Nesten halvparten av landets befolkning bor her, 5 millioner mennesker av totalt 11 millioner.

8 Det store problemet i gresk helsesystem. Det er vanlig at en pasient gir en «liten konvolutt» fylt med sedler til legen eller kirurgen hvis man ønsker å få skikkelig behandling.

9 Partiets relative suksess har sin årsak i dets ærerike fortid under motstandskampen mot nazistene, de mange tusen ofrene under borgerkrigen (1946?1949), og den heltemodige opposisjonen mot militærjuntaen. Partiets radikale holdninger ? mot korrupte parlamentsmedlemmer, for utmeldelse av EU og eurosamarbeidet ? vekker begeistring hos deler av ungdommen.

10 Papariga svarer svært sjelden på forespørsler om intervju, men hun gikk eksepsjonelt med på å besvare noen av spørsmålene våre skriftlig.

11 Noe som for eksempel framgikk av støttekonserten som ble holdt for en av dem (Simo Seisidi, som ble fengslet etter å ha kastet molotovcocktail mot en politibuss) i Aten 26. september, hvor 5000 personer møtte fram.