Krigens mange feller



Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger om dagen. Det at USA, Frankrike og Storbritannia tok initiativ til en resolusjon i Sikkerhetsrådet som godkjenner maktbruk mot regimet i Libya, er ikke i seg selv grunn nok til å avvise den kontant. En ubevæpnet folkebevegelse som står overfor et skrekkregime, har noen ganger ikke noe annet valg enn å vende seg til et verdenspoliti, hvor lite anbefalelsesverdig det enn er. Konsentrert om sin egen ulykke vil den ikke avvise hjelp fra dette verdenspolitiet bare fordi sistnevnte ignorerer nødropene fra andre ofre, for eksempel palestinske. Man er sågar tilbøyelig til å glemme at dette verdenspolitiet er mer kjent for å undertrykke enn for å strekke ut en hjelpende hånd.

Men det som logisk nok har fungert som kompass for libyske opprørere i en ekstremt farlig situasjon, kan heller ikke i seg selv legitimere at vestlige makter nok en gang går til krig på arabisk jord. Intervensjonen, som er anført av NATO-land, er et uakseptabelt middel for å oppnå et ønskelig mål (avsette Muammar Gaddafi). Om dette middelet er blitt selvfølgelig, og hver enkelt oppfordres til å velge mellom vestlige bombeangrep eller nedslakting av libyske opprørere – så er det kun fordi andre alternativer er skjøvet til side, for eksempel at FN-ledede, egyptiske eller pan-arabiske styrker kjempet side om side med de libyske opprørerne.

De vestlige styrkenes rulleblad gjør det umulig å feste lit til de godhjertede motivene de pynter seg med i dag. Og hvem innbiller seg at noen som helst stat vil ofre ressurser og militærstyrker for å oppnå demokratiske mål? Nyere historie viser klart og tydelig at selv om kriger som innledes med slike påskudd kan oppnå noen gnistrende og svært medieomtalte suksesser i første omgang, så er de påfølgende etappene mer kaotiske, mer risikable og mer underkommuniserte. Kamphandlingene pågår fortsatt i Somalia, Afghanistan og Irak, selv om det er flere år siden Mogadishu, Kabul og Bagdad «falt».


OPPRØRERNE I LIBYA skulle gjerne ha veltet det despotiske regimet selv, slik deres tunisiske og egyptiske naboer gjorde. Den fransk-britisk-amerikanske intervensjonen truer med å sette dem i takknemlighetsgjeld til stormakter som aldri har brydd seg om deres frihet. Men ansvaret for at situasjonen i Libya er så annerledes, ligger først og fremst hos Gaddafi. Uten det brutale raseriet til regimet hans, som i løpet av førti år har gått fra anti-imperialistisk diktatur til provestlig despotisme, og uten talene der Gaddafi kaller alle sine motstandere for «Al-Qaida-agenter» og «rotter som er kjøpt og betalt av utenlandske etterretningstjenester», så ville det libyske opprørets skjebne kun ha vært avhengig av det libys-ke folket selv.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973, som godkjenner bombing av Libya, vil kanskje hindre at den dårlig utrustede opprørsbevegelsen knuses. Resolusjonen har ikke desto mindre en bismak av hykleri. For Gaddafis tropper blir ikke bombet fordi han er den verste av alle diktatorer, eller den mest blodtørstige, for den saks skyld. Grunnen er at han sto svakere enn andre, han manglet atomvåpen og mektige venner som kunne beskytte ham mot et militært angrep eller forsvare ham i internasjonale fora. Intervensjonen mot ham bekrefter at folkeretten ikke bygger på klare prinsipper som alltid og overalt vil medføre sanksjoner dersom de brytes.

Det samme gjelder for diplomatisk hvitvasking som for hvitvasking av penger: Et minutts rettskaffenhet visker ut tiår med forbrytelser. Den franske presidenten bomber nå sin tidligere forretningspartner, som han inviterte på besøk så sent som i 2007, til tross for at alle visste hvordan Gaddafis regime var. Heldigvis lot Sarkozy være å tilby Gaddafi «hjelp fra våre sikkerhetsstyrker», et tilbud Tunisias president Zine El-Abidine Ben Ali fikk i januar. Silvio Berlusconi, en «nær venn» av den libyske diktatoren som har besøkt Roma elleve ganger, har motvillig sluttet seg til den ærbare koalisjonen.

Et flertall av herskerne som nå utfordres av demokratiske bevegelser, er medlemmer av Den arabiske liga. Ligaen sluttet seg til FN-resolusjonen, hvorpå den uttrykte påtatt bestyrtelse så fort de første amerikanske missilene ble avfyrt. Russland og Kina hadde på sin side makt til å stoppe Sikkerhetsrådets resolusjon eller endre den for å redusere omfanget av angrepet eller risikoen for opptrapping. Hadde de gjort det, ville de ikke ha trengt å «beklage» maktbruken i ettertid. Et ytterligere bevis på hvor rettskaffent «det internasjonale samfunn» opptrer i denne saken, er at resolusjon 1973 anklager Libya for «vilkårlige arrestasjoner, forsvinninger, tortur og summariske henrettelser», noe som selvsagt aldri har forekommet verken på Guantanamo, i Tsjetsjenia eller i Kina …


«BESKYTTELSE AV SIVILE» er ikke bare et ufravikelig krav. Det innebærer også at man, i en periode med væpnet konflikt, bomber mili-tære mål, det vil si soldater (ofte sivile som er mobilisert til å bære uniform), som gjerne befinner seg midt blant uvæpnede befolkninger. Kontrollen av en «flyforbudsone» innebærer for øvrig at flyene som skal patruljere denne sonen, risikerer å bli skutt ned og pilotene tatt til fange, noe som igjen rettferdiggjør at bakkestyrker forsøker å frigjøre dem. Man kan pusse så mye man vil på vokabularet, men krig kan ikke i skjønnmales i det uendelige.

Til syvende og sist tilhører krigen dem som tar beslutningen om den og utfører den, ikke dem som anbefaler den i håp om at den skal bli kortvarig og lykkelig. Man kan sitte på trygg avstand og utarbeide perfekte planer for en krig uten hat og uten «tabber», men den militærmakten som skal gjennomføre krigen, gjør det ut fra sine vurderinger, sine metoder og betingelser. Med andre ord er både likene av libyske soldater skutt under tilbaketrekning og jublende folkemasser i Benghazi en konsekvens av FNs resolusjon 1973.

Progressive krefter verden over er delt i spørsmålet om Libya-intervensjonen, avhengig av hvorvidt man vektlegger solidaritet med et under-trykt folk eller motstand mot vestlig krigføring. De to kriteriene er nødvendige, men man kan ikke alltid kreve at begge skal oppfylles samtidig. Når man tvinges til å velge, må man også avgjøre i hvor stor grad et «anti-imperialistisk» ry gir en makthaver lov til å påføre sitt eget folk store lidelser dag etter dag.

I Gaddafis tilfelle er tausheten fra flere venstreregjeringer i Latin-Amerika (Venezuela, Cuba, Nicaragua, Bolivia) om undertrykkingen han har beordret, like nedslående som hans motstand mot «Vesten» er ren fasade. Gaddafi fordømmer «det kolonialistiske komplottet» som han mener seg offer for, men først etter å ha forsikret de tidligere kolonimaktene om at: «Vi fører alle den samme kampen mot terrorisme. Våre etterret-ningstjenester samarbeider. Vi har hjulpet dere mye de siste årene.»

Med støtte fra Hugo Chavez, Daniel Ortega og Fidel Castro hevder den libyske diktatoren at angrepet mot ham bunner i et ønske om å «kont-rollere oljen». Men oljeressursene i Libya utvinnes allerede av blant andre amerikanske Occidental Petroleum (Oxy), britiske BP og italienske ENI (se artikkel av Jean-Pierre Sereni side 4). For bare noen uker siden roste for øvrig Det internasjonale pengefondet (IMF) «de gode makroøkono-miske resultatene i Libya og landets framskritt for å styrke privat sektor».2 Gaddafis venn Ben Ali, fikk et lignende kompliment i november 2008, men da avlevert personlig av IMFs generaldirektør, Dominique Strauss-Kahn, som kom rett fra, ja nettopp, Tripoli.3

Gaddafis antikvariske revolusjonære og antiimperialistiske patina, som er blitt restaurert i Caracas og Havana, gikk også Anthony Giddens hus forbi. Teoretikeren bak Tony Blairs «tredje vei» erklærte i 2007 at Libya snart ville bli «Nord-Afrikas svar på Norge: velstående, egalitært og fram-tidsrettet».4 Ser man på den særdeles varierte listen over folk som har latt seg lure av Gaddafi, er det vanskelig å tro at den libyske diktatoren er så gal som det hevdes.


VENSTREREGJERINGER I LATIN-AMERIKA
har tatt feil av Gaddafi av flere grunner. De har ønsket å se ham som en fiende av deres fiende (USA), men det burde ikke i seg selv ha gjort ham til deres venn. Mangelfull kjennskap til Nord-Afrika – Chavez har sagt at han informerte seg om situa-sjonen i Tunisia ved å ringe Gaddafi – har fått dem til å gjøre akkurat det motsatte av «medienes massive løgnkampanje» (Castros ord). Også fordi denne kampanjen vakte personlige minner, selv om relevansen i visse tilfeller kan diskuteres. «Jeg vet ikke hvorfor det som skjer og har skjedd der nede,» har den venezuelanske presidenten sagt, «men det minner meg om Hugo Chavez 11. april.» 11. april 2002 forsøkte et statskupp støttet av mediene gjennom manipulert informasjon å velte Chavez’ folkevalgte styre.

Andre faktorer har også bidratt til denne feilaktige analysen av situasjonen i Libya: Et tolkningsapparat utviklet gjennom tiår med væpnet innblanding og brutal undertrykking fra USAs side i Latin-Amerika; det faktum at Libya har hjulpet Venezuela med å få innpass i Afrika; de to sta-tenes rolle i Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC); Venezuelas geopolitiske ambisjoner om å styrke de diplomatiske båndene mellom land i Sør.

I tillegg mener president Chavez åpenbart at Venezuelas nære diplomatiske forbindelser til andre stater impliserer at han må ha et nært per-sonlig forhold til disse statenes ledere: «Jeg var en venn av kong Fahd i Saudi-Arabia, jeg er en venn av kong Abdallah, som var her i Caracas […] Jeg er venn med emiren av Qatar og presidenten i Syria, som også har vært her. Jeg er venn med Bouteflika.» Da regimet til Gadaffi («min venn i så lang tid») gikk til angrep på det libyske folket, fikk dette vennskapet Chavez til å gå i feil retning. Chavez kastet bort anledningen til å framstille de folkelige opprørene på det afrikanske kontinent som småbrødrene til venstrebevegelsene i Latin-Amerika.

Utover disse villfarelsene er diplomatiet, i alle land, uten tvil det feltet som best viser svakhetene ved en enslig maktutøvelse basert på ugjennomsiktige avgjørelser, løsrevet fra enhver parlamentarisk kontroll og offentlig debatt. Når dette diplomatiet i tillegg, som nå i Sikkerhetsrå-det, setter sin ære i å forsvare demokratiet gjennom krigføring, er kontrasten temmelig forbløffende.

Etter å ha brukt opp, ikke uten suksess, de antivestlige geopolitiske argumentene samt det progressive argumentet om forsvar av naturres-surser, tok det ikke lang tid før Gaddafi spilte ut religionskortet. 20. mars uttalte han: «De kristne stormaktene har igangsatt sin andre korstogskrig mot de muslimske folkene, med det libyske folk i spissen, og målet er å slette islam [fra kartet].» 13 dager tidligere hadde Gaddafi imidlertid sammenlignet sin undertrykking med den 1400 palestinere ble ofre for: «Selv israelerne i Gaza måtte ty til stridsvogner for å bekjempe slike ekst-remister. Slik er det her også.» Dette bidro neppe til å øke den libyske diktatorens popularitet i den arabiske verden.


DENNE SISTE HELOMVENDINGEN har i det minste ett positivt trekk. Den minner om hvor politisk skadelig det er å gjenta, med motsatte fortegn, det nykonservative snakket om korstog og imperier. Den arabiske opprørsbølgen, som har bestått av både sekulære og religiøse krefter og som har møtt både sekulær og religiøs motstand, innvarsler kanskje slutten på en ideologi som framstiller seg som antiimperialistisk, men som bare er antivestlig. Og som i sitt hat til «Vesten» blander sammen det verste den har stått for – militært press, forakt for «innfødte», religionskri-ger – og det beste den har bidratt med, opplysningsfilosofien og sosiale rettigheter.

Knapt to år etter revolusjonen i Iran i 1979 beskrev den radikale syriske tenkeren Sadik Jalal al-Azm det han kalte «orientalisme i revers»: Den forkaster sekulær nasjonalisme og revolusjonær kommunisme og oppfordrer til kamp mot Vesten gjennom en tilbakevending til religiøs au-tentisitet.

De viktigste postulatene til denne «kulturalistiske» analysen, som midtøsteneksperten Gilbert Achcar har oppsummert og satt et kritisk søke-lys på, er som følger: «Graden av frigjøring i Orienten bør ikke og kan ikke måles ut fra ’vestlige’ verdier og kriterier som demokrati, sekularitet og kvinnefrigjøring. Den muslimske Orienten kan ikke begripes med den vestlige vitenskapens epistemologiske instrumenter. Ingen analogi til vestli-ge fenomener er relevant. Den faktoren som beveger de muslimske massene, er kulturell, det vil si religiøs, og denne faktoren er viktigere enn økonomiske og sosiale faktorer som betinger den politiske dynamikken i Vesten. De muslimske landenes eneste vei til renessanse går gjennom islam. Og bevegelsene som krever en ’tilbakevending’ til islam er ikke reaksjonære eller tilbakeskuende slik de oppfattes som av det vestlige blik-ket, men tvert imot progressive fordi de motsetter seg Vestens kulturelle dominans.»

En slik fundamentalistisk tilnærming til politikk har kanskje ikke sagt sitt siste ord. Men siden sjokkbølgen startet i Tunisia, merker man at den er mindre relevant for arabiske befolkninger som ikke lenger godtar at man enten er «for eller mot Vesten». Det viser de ved både å gjøre opprør mot en USA-alliert (Egypt) og en av USAs fiender (Syria). Langt ifra å betrakte forsvar av individuelle friheter, trosfrihet, politisk demokrati, faglige rettigheter og feminisme som «vestlige» påfunn forkledd som frigjørende universalisme, krever arabiske befolkninger disse rettighetene selv. Slik avviser de autoritære styresett, sosial urettferdighet og politistatsregimer som infantiliserer sin befolkning. Og alt dette – som får en til å tenke på andre store revolusjonære bevegelser, og som dag for dag fører til sosiale og demokratiske seire som man mange andre steder nesten har glemt hvordan føles – gjør de med en glødende iver. På samme tid later «Vesten» til å være splittet mellom frykten for nedgangstider og manglende tro på et råtnende politisk system der politikerne er identiske og alltid tjener de samme interessene.

Ingenting tilsier at gløden og motet i den arabiske verden vil fortsette å vinne fram like enkelt. Men det arabiske folket har allerede vist oss uutforskede muligheter. Artikkel 20 i Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 sier, for eksempel, at rådet «er beredt til å sørge for at [libyske] aktiva som er frosset [med hjemmel i en foregående resolusjon], på et senere tidspunkt, så raskt som mulig, stilles til rådighet for folket i den libyske arabiske Jamahiriya og brukt til dets beste.» Så det er altså mulig å fryse formuer og gi dem tilbake til innbyggerne i et land! La oss satse på at denne lær-dommen går inn: Stater har makt til å tilfredsstille sine folk. De siste månedene har den arabiske verden minnet oss om en annen, like universell lærdom: Folk har makt til å betvinge stater.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1
Intervju i Journal du dimanche, Paris, 6. mars 2011.

2 «Le FMI tresse des lauriers à Kadhafi» (IMF fletter laurbærkranser til Gaddafi), Le Canard enchaîné, 9. mars 2011.

3 «Strauss-Kahn ? ou le génie de FMI ? soutient Ben Ali!» (Strauss-Kahn ? eller IMFs geni ? støtter Ben Ali!), www.dailymotion.com

4 Anthony Giddens, «My chat with the colonel», The Guardian, London, 9. mars 2007.

5 Chávez: «Nos oponemos rotundamente a las pretensiones intervencionistas en Libia», 25. februar 2011, www.aporrea.org

6 Intervju med Gaddafi på France 24, 7. mars 2011, www.dailymotion.com.

7 Gilbert Achcar, «L?orientalisme à rebours: de certaines tendances de l?orientalisme français après 1979» (Omvendt orientalisme: om noen tendenser innen fransk orientalisme etter 1979), Mouvements, nr. 54, 2/2008, La Découverte, Paris.