Tysklands grønne liberalisme

Hamburgs mest attraktive bydel er også den mest miljøvennlige. Det legger du ikke nødvendigvis merke til under det ruvende Marco Polo Tower, en 16-etasjes prestisjebygning som med sin avantgardistiske arkitektur mest ligner en skjev stabel med loffskiver. Her går leiligheter for 3,7 millioner euro (28 millioner kroner). Bygningen ved siden av bærer heller ikke spesielt preg av forkjærlighet for naturen. Her har Unilever nylig flyttet inn i sitt nye hovedkontor. De 25 000 kvadratmeterne som det multinasjonale dagligvare- og kosmetikkonsernet disponerer er det største flatearealet noensinne utstyrt med sparepærer. «Hele bygningen er utformet etter svært strenge miljøforskrifter,» sier resepsjonisten stolt. Atriet i første etasje er utstyrt med «den aller nyeste teknologien for varmegjenvinning,» forklarer han og peker opp mot det veldige glasstaket, høyt der oppe.

Marco Polo Tower og Unilevers nye hovedkontor er de to viktigste kronjuvelene til HafenCity, Hamburgs nye forretningsstrøk, 15 mål med kontorer og luksusleiligheter bygd inn i de røde mursteinspakkhusene i Speicherstadt, det tidligere havneområdet ved Elben. Byggearbeidene skal være avsluttet innen utgangen av 2025, da skal denne nordeuropeiske utgaven av Dubai huse 40 000 arbeidsplasser og 12 000 beboere av den «kreative sorten» som utviklerne kaller dem. Elbphilarmonie, det prestisjefylte nye konserthuset som byen Hamburg har bevilget 351 millioner euro til, står for den kulturelle delen av prosjektet.

Her rager kranene ennå mot himmelen. Men i de ferdigbygde partiene et stykke unna summer det av småprat mens kontorpersonalet gumler i seg thailandske småretter ute på terrassen eller nipper til en middelmådig vin i en rådyr lounge bar. Men man skal vokte seg vel for å for-håndsdømme. Selv om denne utbyggingen, «det største byutviklingsprosjektet i Europa», inngår i den etter hvert velkjente prosessen hvor banker og finansverdenens golden boys inntar tidligere havneområder, slik som i Docklands i London, behøver det ikke bety at den strider mot ideen om bærekraftig utvikling. Den er tvert imot et tegn på at de vinner fram. «Varmepumper, lavforurensende bygningsmaterialer, grøntområder, gågater og sykkelstier – bydelen blir banebrytende bærekraftig,» sier Harald Müller begeistret på brasseriet Carl’s med en tallerken marinert sild foran seg. Silda er kanskje «ikke like raffinert, men mer smaksrik» enn husets andre spesialitet, risotto Arborio med trøfler fra Périgord. Den 53 år gamle ingeniøren, som både bor og jobber i HafenCity, legger ikke skjul på at han har stemt på De Grønne helt siden 1997. Det var ikke Die Grünen som tok initiativet til prosjektet, forteller han, men «de har støttet det trofast» og «uten dem hadde bydelen neppe fått et så miljøvennlig preg».


DEN GRØNNE MIRAKLET


Hamburg, årets «europeiske miljøhovedstad», er helt klart en by full av grønne initiativer. Miljøpartiet har i sittet i delstatsregjeringen, i 1997–2001 sammen med Sosialdemokratene (SPD) og i 2008–2010 sammen med Kristelig-demokratene (CDU). Ingen andre steder er deres bidrag til politikken i hansabyen synligere enn i HafenCity. Selv gatenavnene har de satt sitt preg på. De krevde nemlig lik kjønnsfordeling på navnene. «Ja, dette er nok en bydel for høyinntektsgrupper, men arkitekturen er veldig kreativ, så jeg synes den er et flott bidrag til byen,» sier en entusiastisk Katharina Fegebank, partisekretær for De Grønne i Hamburg. Også hennes partifelle Anja Hajduk, som satt i Forbundsdagen i 2002–2008, er enig i at prosjektet «er en stor suksess, selv om prisnivået er skyhøyt». «Det som var viktig for oss da vi satt i regjering, var å få garantier for at området skulle være tilgjengelig for alle byens innbyggere, at de kunne komme hit og benytte friarealene. I Unilevers bygg fikk vi, for eksempel, gjennomslag for at første etasje skal være tilgjengelig for publikum.»

Et koselig og energibesparende bofellesskap for millionærer: Er dette et tidlig utslag av den grønne revolusjonen som for tiden feier over Tyskland? Avisredaktørene spekulerer allerede på en grønn forbundskansler ved valget i 2013. Die Grünen har da også opplevd en spektakulær framgang de siste månedene, i «en blanding av blitzkrieg og Den lange marsjen», for å sitere en populær vittighet blant partiets kritikere. I første rekke gjennom et fyrverkeri av meningsmålinger som gjennom hele 2010 fulgte De Grønnes stigende popularitet. I desember 2009 sa 19 prosent av berlinerne at de ville stemt på partiet, ti måneder senere hadde denne andelen steget til 30 prosent. Pressen snakker begeistret om «det grøn-ne mirakel» (Der Spiegel), at «De Grønne er mer populære enn noen gang» (Die Zeit), om «trivselpartiet» (Stern), og at «De Grønne drømmer allerede om kanslermakt» (Die Welt). Die Grünen får også mye oppmerksomhet fordi de fyller tomrommet etter at den tidligere favoritten i tysk politikk, det liberale koalisjonspartiet FDP, er i fritt fall på grunn avsløringer om at medieyndlingen Karl-Theodor zu Guttenberg, Merkels kortvarige forsvarsminister, skal ha levert en doktoravhandling full av avskrift.

Det grønne mirakel har også vist seg i valgurnene. 27. mars i år fikk miljøpartiet en oppslutning på hele 24,2 prosent i det konservative Baden-Württemberg, det rikeste og tettest befolkede av de tyske Länder. De fikk over dobbelt så mange stemmer som i forrige valg (11,7 prosent i 2006), og ble dermed nest største partiet etter CDU. De gikk så vidt forbi sine tidligere allierte i SPD og inntok lederrollen i en koalisjon som ikke lenger var rødgrønn, men grønnrød. For første gang i tysk historie ble en grønn politiker ministerpresident i en delstat. Winfried Kretschmann, en tynn og heller stiv 60-åring med skobørstesveis, som synger i kirkekor på søndager, ble plutselig en nasjonal stjerne. I det ene tv-programmet etter det andre ble han omtalt som «det store håpet» og «årets politiske sensasjon».

Siden en hendelses betydning ofte måles ut fra dens innvirkning på aksjekursene, bør det bemerkes at dagen etter De Grønnes valgseier opplevde E.ON og RWE (de to største leverandørene av kjernekraft i Tyskland) en svak nedgang, i likhet med Daimler, BMW og Volkswagen. …koDAX, indeks for de ti største grønne investeringsselskapene, steg derimot med hele åtte prosentpoeng. Likevel ingen direkte revolusjon, for de mindre miljøvennlige selskapene var tilbake på normalt nivå på neste børsnotering. På valgkvelden var Kretschmann nøye med å uttale seg betryggende: «Vi skal ta de lovede skrittene inn i det borgerlige samfunn.»


FUKUSHIMA-EFFEKTEN


For tjue år siden hadde ikke en slik forsikring vært overflødig. Den gang var De Grønne del av det radikale venstre i et Vest-Tyskland som var instinktivt fiendtlig innstilt til alt som smakte av kommunisme. Tidlig på 80-tallet var CDU nær ved å kreve oppløsing av det unge miljøpartiet, etter anklager om sympati med væpnet kamp og konstitusjonsfiendtlige ideer. Det «borgerlige samfunn» rynket på nesen av disse grüne Chaoten (grønne vandalene) som hevdet å kjempe for sosial rettferd og miljøvern. I dag er tonen en helt annen. Den nye lederen i Baden-Württemberg sier han «verken står til høyre eller venstre». Dessuten har han et godt forhold til Erwin Teufel, CDUs lokale frontfigur, og deler hans «moderate og sentrumsorienterte» ståsted. Hamburg, som er første tyske region med en svartgrønn koalisjon (i Tyskland symboliserer svart høyresiden), viser at en slik tilnærming ikke lenger er utenkelig. Selv forbundskansler Angela Merkel har innrømmet at hun ikke utelukker en allianse med De Grønne etter neste forbundsdagsvalg i 2013.

Dette løsslupne scenariet kan bli en realitet allerede i oktober i år, under den styrkeprøven lokalvalget i Berlin trolig vil bli. Løftet fram av strå-lende meningsmålinger, har listetoppen Renate Künast, parlamentarisk leder for De Grønne i Forbundsdagen, allerede begynt å se seg selv i ordførerstolen. Hun utelukker ingen samarbeidspartnere – det være seg sentrum, venstre eller høyresiden. Utfallet er helt åpent. Eberhard Diepgen, CDUs tidligere ordfører i Berlin, tripper allerede av utålmodighet når han snakker om den nye favoritten: «Vi har nok til felles med De Grønne til et politisk samarbeid.»2 «Den grønne feberen har spredd seg til de konservatives leir. Bedriftsledere og rikfolk smiler innsmigrende til Die Grünen,» harselerte dagsavisen Süddeutsche Zeitung (5. november 2010).

Fukushima-effekten, som mange nevner, har utvilsomt bidratt til miljøpartiets framgang. Nå kan de endelig få utbytte for sin motstand mot en atomindustri som tyskere flest er imot. Den planlagte avviklingen av atomkraftverkene er utvilsomt deres fortjeneste. Men de radioaktive utslippene i Japan forklarer ikke hvordan en protestbevegelse ble til et «liberalt sykkelparti», slik Jutta Ditfurth beskriver det. I den krasse boka Krieg, Atom, Armut (2011) uttrykker Ditfurth, som var med på å opprette partiet hun forlot i 1991, overraskelse over hennes tidligere kameraters tydeligvis uimotståelige tiltrekningskraft: «Enkelte kommentatorer uttaler seg som om de har tilbrakt 25 år på en annen planet. De sier: ’la De Grønne få prøve seg, la oss se hva de gjør om de får makten.’ Det er en forbløffende holdning, for De Grønne har sittet i regjering en rekke ganger.» Listen er lang: sju år i forbundsregjeringen til Gerhard Schr…der (1998–2005), elleve år i delstatsregjeringen i Nordrhein-Westfalen (1995–2005, 2010–), ti år i Hessen (1985–1987, 1991–1999), ni år i Schleswig-Holstein (1996–2005), seks år i Hamburg (1997–2001, 2008–2010), fire år i Niedersachsen (1990–1994), fire år i Sachsen-Anhalt (1994–1998), fire år i Bremen (2007–), to år i Saarland (2009–) og to år i Berlin (1989–1990, 2001–2002). «Til sammen 59 års erfaring fra regjeringssamarbeid,» konkluderer Ditfurth. «Det er trolig av egeninteresse at media later som om De Grønne er uerfarne debutanter, og holder pusten for å se hvordan de vil klare seg når de kommer i posisjon, som om det hele var uutholdelig spennende. […] Mens de 59 årene med erfaring aldri har blitt gjenstand for en skikkelig kritisk analyse.»


«EN BALANSERT ØKONOMISK POLITIKK»


I Hamburg har velgerne gjort sin egen analyse. I februar i år straffet de den sittende majoriteten (bare 21,9 prosent til CDU, og 11,2 prosent til De Grønne) og ga overveldende flertall (48,3 prosent) til SPD som kjemper i motvind overalt ellers. Utover promenaden i HafenCity må det innrømmes at miljøpartiet ikke hadde spesielt imponerende resultater å vise til. I koalisjonsavtalen de inngikk med CDU i 2008 ble det lovet trikk, skrinlegging av planene om et kullkraftverk, og en ambisiøs skolereform med felles grunnskole «for alle». Ingen av disse tre valgløftene ble holdt. Trikkeplanene forsvant med budsjettkuttene som fulgte etter finanskrisen i 2008. Utbyggingen av kullkraftverket ble opprettholdt gjennom en rettsavgjørelse, mens skolereformen ble nedstemt i en folkeavstemning i juli 2010. Det var for øvrig på grunn av intern uenighet etter dette nederlaget at den svartgrønne koalisjonen gikk i oppløsning, to år før valgperioden var omme.

I etterkant kan De Grønne iallfall skryte av å ha etterlatt et behagelig minne blant høyresidens lokale partipamper. Gregor Jaecke, CDUs leder i Hamburg, blir nesten ekstatisk i sin omtale av Die Grünen. «Å ha grønne verdier betyr å være glad i livet, og det er noe vi også står for. Vi er begge opptatt av morgendagen. Vi er det som kristne, og har dermed respekt for livet, og de er det i mer moderne forstand, med fokus på bærekraftig utvikling. Derfor anerkjenner De Grønne, i langt større grad enn SPD, behovet for en mer balansert økonomisk politikk.» Koalisjonsavtalen i 2008 vitner om denne «kjærligheten til livet», uttrykt i budsjettrammenes litt mindre lyriske vendinger. Da finanskrisen var et faktum noen måneder senere, ble De Grønne og Kristelig-demokratene øyeblikkelig enige om å kutte offentlige utgifter. Samtidig sprøytet de halvannen milliard euro inn i det glupske gapet til storbanken HSH Nordbank, ga krisehjelp til shippingfirmaet Hapag-Lloyd og gjorde alt for å blidgjøre investorene. «Tilliten til systemet måtte gjenopprettes. Det forsto De Grønne fullt ut,» sier Jaecke bifallende.

De var vel uenig på noen områder? Hva med sikkerhetspolitikken? Man kan vanskelig forestille seg at et «ungt» og «sexy» parti som De Grønne har samme innstilling til ordenspolitiet som den eldre garde i CDU. Feil igjen. «Spørsmålet om innenriks sikkerhet lå på våre konservative partneres bord, men det bød ikke på noe problem,» forsikrer partisekretær Fegebank. «Vi hadde et temmelig strengt syn på offentlig ro og orden, men etter å ha vurdert forslagene, fant De Grønne at de var fullt ut akseptable,» bekrefter hennes motpart i CDU. Gregor Jaecke innrømmer derfor villig, riktignok med en viss bitterhet i stemmen, at «en del av de borgerlige velgerne som utgjør CDUs grunnstamme, i dag er fristet til å stemme grønt.»


OPPRIKTIG MODERNE GRØNN POLITIKK


I arbeiderstrøkene er fristelsen langt mindre. I valget i februar fikk De Grønne 9,2 prosent av stemmene i den velstående bydelen Blankenese, mens de bare fikk 6 prosent i det fattige forstadsstrøket Rothenburgsort, hvor over halvparten av velgerne holdt seg hjemme. Her finnes det ingen sykkelveier eller loftsleiligheter med varmepumper, bare skitne betongblokker med oljefyring og tomme butikklokaler. «Stemme på De Grønne? Tror du jeg er idiot?» steiler en arbeidsløs 32-åring som flikker på mopeden sin ute på fortauet. Joachim Riepke er en av de 6,7 millioner tyskerne som er trygdet etter Harz IV-reformen som slo arbeidsledighetstrygden sammen med sosialstønaden. «359 euro netto i måneden, og du er forpliktet til å jobbe nesten gratis. Akkurat nå lar jobbsenteret meg være i fred, men for bare to måneder siden ringte de og ville ha meg til å stå i oppvasken på et eldresenter i to uker. Du har ikke lov til å nekte, i så fall trekker de i trygda. Vil du at jeg skal stemme på noe sånt?»

Med «noe sånt» mener Riepke flertallskoalisjonen SPD-De Grønne som i 2005 innførte det mest tvangsbaserte trygdesystemet i Europa. Harz IV tvinger trygdemottakerne til å utføre «jobber til 1 euro», til å flytte hvis boligen er «for dyr», til å følge en lang rekke byråkratiske påbud, ellers risikerer de å miste utbetalingene. «Det mest dramatiske kuttet i sosiale velferdsordninger siden 1949» lød overskriften i den konservative dagsavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung da forslaget ble lagt fram (30. juni 2004). Reformen ble utpønsket av Peter Harz,3 daværende personalsjef i Volkswagen og en nær venn av forbundskansler Gerhard Schr…der. I dag er den inspirasjonskilde for reformvillige politikere over hele Europa som refser en «passiverende trygd», som de vil bytte ut med ulønnede lønnsarbeidere. Men Harz IV satte en rekord som er vanskelig å slå: Trygden ble satt så lavt at forfatningsdomstolen i Karlsruhe i oktober 2010 delvis erklærte den ugyldig. Retten påpekte at familier som var omfattet av ordningen umulig kunne dekke sine barns mest grunnleggende behov.

Når jeg nevner Harz IV for De Grønne i Hamburg, så får jeg et forbløffende svar. «Det er ingen tvil om at trygdesatsen er for lav,» innrømmer Katharina Fegebank. «Men vi mener fortsatt at det var en god idé å slå sammen sosialstønad og dagpenger for å få folk tilbake i arbeid.» Når disku-sjonen blir mer livlig trekker den unge politikeren fram et hardtslående argument: «En slik reform kunne uansett bare bli lansert av en rødgrønn allianse. Dersom CDU og FDP hadde gjort det ville det utløst en revolusjon!» Det ble sagt uten antydning til skadefryd. Moderne grønn politikk har sine oppriktige sjeler.

De Grønne i Hamburg er overbevisst om at «økonomi og økologi fint kan gå overens», og illustrerer dermed den gradvise forvandlingen hos partiets medlemmer og velgere de siste femten år. «Den grønne alternative listen» (GAL) hadde lenge en tydelig forankring på venstresiden. I 1999 forlot en del av de opprinnelige medlemmene bevegelsen i protest mot at den føderale ledelsen støttet tysk deltakelse i Kosovo-krigen. Oppgivelsen av pasifismen og medlemsflukten som fulgte, ryddet plass for en ny generasjon politisk engasjerte med høy utdannelse, god inntekt og en avslappet holdning til institusjoner og næringslivet. Partiets talskvinne Anja Hajduk er et godt eksempel: Hun er utdannet som psykolog og innrømmer at hun aldri hadde vært politisk aktiv før hun lot seg verve i 1995. Etter at hun ble valgt inn i Forbundsdagen i 2002, har hun sammen med sine partikolleger godkjent skattelettelser til høytlønnende, som under Schr…der fikk senket skatten fra 53 til 42 prosent. «Inndelingen høyre/venstre har aldri virket overbevisende på meg,» sier hun. «Det er bra at De Grønne nå er åpne for økonomien.»


BÆREKRAFTIGE OVERRASKELSER


«Anja Hajduk er en typisk representant for disse nye miljøpolitikerne som er på frammarsj over hele landet. Pragmatiske, lidenskapsløse ledere som er fullstendig likegyldige til sosiale problemer.» Slik lyder analysen til Norbert Hackbusch, som forlot partiet i 1999 etter 16 års innsats. I dag sitter han i parlamentet for det venstreradikale Die Linke. «Hamburg er en av landets rikeste byer, men den har mange fattige innbyggere,» forklarer han. «Hvert femte barn lever under fattigdomsgrensen, men vanskeligstilte familier stemmer ikke, eller iallfall ikke på De Grønne.»

Et av de viktigste ankepunktene Hackbusch har mot sine tidligere partikamerater er deres passivitet i skattespørsmål. Ifølge den siste rangeringen til magasinet Manager, bor 26 av Tysklands 300 rikeste personer i Hamburg. Deres totale formue er på 44 milliarder euro, omlag halvparten av bystatens BNP. «Hamburg er kanskje europeisk miljøhovedstad, men den er først og fremst tysk hovedstad i skatteunndragelser,» sier han. Antall skattekontrollører er uomtvistelig for lavt. I 2010 maktet skattemyndighetene å kontrollere bare 31 av de 627 skatteyterne som oppga en årsinntekt på over en million euro. De manglende skatteinntektene er på flere millioner euro. Representanten fra Die Linke rister på hodet. «Vi har lagt fram krav om 150 ytterligere inspektører,4 men det vil ikke De Grønne høre snakk om.»

Kan De Grønne forvente at rikfolkene med leilighet i Marco Polo Tower vil stemme på dem i neste valg? Det er langt fra sikkert. Luksusblokka ble bygd på en pynt som stuper brått ned i havnebassenget, en beliggenhet som gir beboerne flott utsikt til cruisehavna. Utbyggerne glemte imid-lertid en liten detalj: de giftige avgassene som slippes ut fra de flytende hotellene og nådeløst siver inn mot terrassene og vinduene i blokka. Ifølge en undersøkelse utført av Der Spiegel skal den ’friske’ lufta beboerne puster inn tilsvare støvet «spydd ut fra femti tusen lastebiler som kjører i 130 km/t, i tillegg til store mengder svoveldioksid, nitrogendioksid og andre kreftfremkallende partikler».5 Mangemillionærer for-giftet av luksuriøse cruiseskip? Bærekraftig utvikling er i sannhet full av overraskelser.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Tagblatt Online, 14. april 2011.

2 Der Tagesspiegel, Berlin, 7. november 2010.

3 I januar 2007 ble Peter Harz idømt to års betinget fengsel og en bot på 576 000 euro av straffedomstolen i Braunschweig for å ha gitt bestikkelser og tilbudt ferieturer og prostituerte til medlemmer i Volkswagens bedriftsutvalg.

4 I Tyskland er ansvaret for skattekontrollen underlagt hvert enkelt Land (delstat).

5 «Luxusprobleme in Hamburg», Der Spiegel, Hamburg, 5. mars 2010.