Makslønnens amerikanske røtter

Av alle kravene til Occupy Wall Street er det ett som har sine røtter langt tilbake i USAs historie: innføring av et tak for høye inntekter. Helt siden gullalderen etter den amerikanske borgerkrigen er dette kravet blitt satt fram av forkjemperne for økonomisk rettferdighet – et krav som i dag kalles «maksimumslønn». Begrepet omfatter ikke bare ordinær lønn, men den totale årsinntekten.

Filosofen Felix Adler var den første til å fremme dette forslaget. Han er mest kjent for å ha grunnlagt og ledet National Child Labor Committee. Etter hans mening skapte utbytting av arbeidere, unge som gamle, store private formuer med en «korrumperende innflytelse» på amerikansk politikk. For å begrense denne innflytelsen foreslo han en sterkt progressiv beskatning som over et visst inntektsnivå kunne komme helt opp i 100 prosent. Denne skatten skulle la individet beholde «alt det som gir et menneskeverdig liv» og skatte bort «det som bare tjener til pomp og prakt, arroganse og makt».


Skjev skattlegging

New York Times ga Adler et stort publikum, men begrepet «maksimumslønn» fikk ikke innpass i lovgivningen før første verdenskrig. For å finansiere krigsinnsatsen foreslo de progressive å skattlegge inntekter over 100 000 dollar med 100 prosent (2,2 millioner dollar i 2010). Gruppen som støttet dette tiltaket, American Committee on War Finance, samlet et nettverk av to tusen frivillige spredt over hele landet. I avisene satte de inn kuponger som leserne kunne signere og sende inn for å bidra til «en rask lovendring» om inntektsbegrensninger: en «verneplikt for rikdommen», som komiteen kalte det. «Dersom staten har rett til å legge beslag på en manns liv for fellesskapets interesse, må den i alle fall kunne konfiskere formuen til noen få av samme grunn,» sa komiteens leder, advokaten Amos Pinchot, til Kongressen, før han understreket at 2 prosent av amerikanerne satt på hele 65 prosent av landets samlede rikdommer. «USA kan ikke føre en krig som både skal tjene plutokratiets og demokratiets interesser. Hvis krigen føres for Gud, kan den ikke samtidig føres for Mammon,» konkluderte han.2 Pinchot og hans progressive kamerater vant ikke fram, men kampanjen endret den nasjonale skattepolitikken drastisk: Den øvre prosentsatsen for skatt på inntekter over 1 million dollar økte fra 7 prosent i 1914 til 77 prosent i 1918.

Den «røde frykten» etter første verdenskrig satte en stopper for håpet om et mer egalitært USA.3 Høyresida, som var tilbake ved makten, gjorde USA til de rikeste. På 1920-tallet opplevde landet en rask konsentrasjon av rikdom. I Kongressen sloss demokrater og republikanere om å få senket skattene på høye inntekter, og i 1925 var toppskatten 25 prosent.

Men krisen i 1929 delte kortene på ny. I 1933 var en fjerdedel av amerikanske arbeidere uten jobb. Kravet om et inntektstak dukket opp igjen. Huey P. Long, en ivrig ung senator fra Louisiana, startet bevegelsen «La oss dele rikdommen vår», som spredte seg over hele landet. Han la fram forslag om et tak på 1 million dollar for individuelle årsinntekter – tilsvarer rundt 15 millioner dollar i dag – og på 8 millioner dollar for arv.


Ny debatt

I juni 1935 skremte president Franklin D. Roosevelt det rike USA med sin intensjon om å «få de rike til å betale» for å løse krisen. Han fikk på plass en skatt på 79 prosent på inntekter over 5 millioner dollar (omtrent 78 millioner i dag). Denne beslutningen – og mordet på Long i august 1935 – fjernet for en tid ideen om maksimumsinntekt. Men så dukket den opp igjen i april 1942. Inspirert av flere fagforeninger foreslo Roosevelt å innføre en maksimumsinntekt i krigstid, fastsatt til 25 000 dollar per år (ca. 350 000 dollar i dag). I stedet for å gå så langt, vedtok Kongressen i 1944 at skatt på inntekter over 200 000 dollar skulle være på 94 prosent. I de følgende tiårene – en periode med betydelig velstand for den amerikanske middelklassen – lå toppskatten på rundt 90 prosent, før den falt til under 70 prosent under Lyndon B. Johnson (november 1963 – januar 1969). Under Ronald Reagan falt prosenten ytterligere, og landet først på 50 prosent i 1981, så 28 prosent i 1988. I dag er den på 35 prosent. Det er fremdeles altfor mye, mener noen. Men heldigvis for dem kommer storparten av de oppgitte inntektene til de rikeste fra kapitalavkastninger, handel med aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer. Slike inntekter skattlegges med bare 15 prosent. Statistikken viser denne utviklingen: I 2008 tjente de fire hundre rikeste 270,5 millioner dollar hver og betalte 18,1 prosent i skatt, i 1955 tjente de 13,3 millioner dollar (inflasjonsjustert) og betalte 51,2 prosent i skatt.

Debatten har flyttet på seg. I dag fokuserer arvtakerne til Adler, Pinchot og Jong på bedriftene heller enn på individer. Ifølge dem burde ulike maktnivåer (lokalt, statlig, føderalt) dra nytte av at private bedrifter mottar penger fra det offentlige i form av statlige bestillinger, støtte til «økonomisk utvikling» og skattefordeler, og kreve en ny lønnspolitikk. Ikke en eneste offentlig skattedollar burde havne i kassen til private selskaper som betaler sine ledere ti, tjue, femti ganger mer enn lønnstakerne.4 «Den føderale staten nekter i dag å inngå kontrakter med selskap som har en rasistisk eller sexistisk ansettelsespraksis. Det samme prinsippet kunne brukes mot selskap som med skamløse lederlønninger, øker de økonomiske ulikhetene i landet», heter det i en rapport fra Institute for Policy Studies.5 Det endelige målet? En virkelig «maksimumslønn», regnet ut på grunnlag av minstelønnen. Og den skal være progressiv, slik Adler foreslo for et århundre siden. Maksimum skal defineres som et bestemt antall ganger minimum, og all inntekt som overstiger ti eller tjuefem ganger minstelønn, skal beskattes 100 prosent. Et slikt opplegg vil nesten automatisk medføre en form for solidarisk økonomi: for første gang vil de rike ha personlig og direkte interesse av at de fattige har det bra. Før Occupy Wall Street framsto denne ideen som et politisk fantasifoster. Slik er det ikke lenger. Det er et tegn i tiden at to eminente amerikanske forskere, den ene jurist ved Yale, den andre økonom ved Berkeley, nettopp har offentliggjort et overbevisende forslag i New York Times om en skattereform som vil begrense de 1 prosent rikeste amerikanernes middelinntekt til trettiseks ganger medianinntekten.6 Vi anser i dag minstelønnen som et sosialt framskritt. Hvorfor ikke en maksimumslønn?

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1
Felix Adler, «Social reform: proposing a system of grand taxation», New York Times, 9. februar 1880.

2 The Public, New York, 28. september 1917.

3 Det gjelder særlig årene 1919–1920, som var preget av en sterk antikommunistisk stemning.

4 De best betalte amerikanske lederne tjener i dag 325 ganger mer enn gjennomsnittslønnen.

5 «Executive Excess 2007: The Staggering Social Cost of U.S. Business Leadership. 14th annual CEA Compensation Survey», Institute for Policy Studies, Washington DC, 29. august 2007.

6 Ian Ayres, Aaron Edlin, «Don’t Tax the Rich. Tax Inequality itself», New York Times, 18. desember 2011.