Revolusjon med eller uten Twitter

Sosiale medier stimulerer til politisk mobilisering, men ikke nødvendigvis fordi de sprer sannhet. Dagen de egyptiske myndighetene stengte all kommunikasjon over internett og mobilnett tok opprøret av for alvor. I urolige tider kan mangel på informasjon være mer effektivt enn nøyaktige redegjørelser for makthavernes overgrep.

Januar 2011 fulgte verden den egyptiske revolusjonen på flere skjermer samtidig. Opprøret ble overført på direkten, som om kameraer, tweets og Facebook viste en politisk thriller med millioner av aktører. Med vaiende bannere samlet egypterne seg for å varsle mediene og verdenssamfunnet. Det overrasker nok ingen at den egyptiske Google-sjefen Wael Ghonim trakk denne slutningen: «Vil du frigjøre et samfunn, gi det tilgang til internett».1

Begivenhetene i Egypt gir en enestående anledning til å undersøke om denne påstanden holder vann.

En beslutning Hosni Mubarak tok mens han fremdeles satt ved makten kan tjene som mål på de sosiale medienes politiske styrke: Morgenen 28. januar 2011 stengte de egyptiske myndighetene all kommunikasjon over internett og mobilnett. Det var i dette øyeblikket folkemobiliseringen skjøt fart. Tahrirplassen var fremdeles full av folk, mens i andre byer, som Alexandria og Suez, var det da demonstrasjonene tok av. Analyser fra Kairo viser en plutselig og betydelig økning i antall steder folk samlet seg i løpet av de 18 opprørsdagene.2 Fra ett samlingssted 25-27. januar (Tahrirplassen), til åtte den 28. januar. På kvelden denne dagen gjorde spredningen det vanskelig for ordensmakten.3 Da klokka nærmet seg 19 ble hæren bedt om å bryte inn, men nektet. Noen dager senere falt det tretti år gamle regimet.


Styrker de radikale

Argumentet for at sosiale medier utløser opprør, hviler vanligvis på én forutsetning, nemlig at de avslører ukjent informasjon. Nettmediene deltar med andre ord i en bevisstgjøring av befolkningen. I Egypt skal de ha avdekket omfanget av tyranniet og fått flere til å reagere.

Men virkelig opposisjonell kommunikasjon vil som regel forbli usynlig. Er den ikke det, vil makthaverne avsløre og forby den umiddelbart. «Revolusjonær» informasjon er for øvrig ikke alltid til å stole på. Det var for eksempel falske rykter om en 19-årig students brutale død som fikk fløyelsrevolusjonen til å brake løs i Praha.4 På samme måte ble Berlinmurens fall utløst – i det minste delvis – av et misvisende utsagn under en pressekonferanse på østtysk fjernsyn, som sa at demonstrantene fritt kunne ta seg over til Vest-Berlin.5

I urolige tider kan altså overdrivelser og mangel på informasjon være mer effektivt enn nøyaktige redegjørelser for makthavernes overgrep. Hvis de sosiale mediene stimulerer til politisk mobilisering, er det ikke nødvendigvis fordi de sprer sannheten.

Statspropaganda har blitt kalt «opium for folket». Mer subtilt kan de nye sosiale mediene også dempe motet til kollektiv risiko. Kontrollen og overvåkingen makten utøver på enkeltindividene, sikrer ikke ro og orden i seg selv. Dét er det maktens synlighet som gjør. Status quo opprettholdes ikke nødvendigvis av effektiv tvang, men av vissheten om at tvangen finner sted. Når denne vissheten forsvinner, er befolkningen i stand til å gjøre seg opp en mening om hvilken risiko de løper, uavhengig av skremselspropaganda.

I en gruppe satt sammen av en majoritet som ikke vil ta noen risiko, og en radikal minoritet, er det slett ikke sikkert at en større, usensurert informasjonsstrøm øker viljen til mobilisering. Til gjengjeld vil et brudd i de vanlige informasjonskanalene få de risikoskeptiske gruppene til å sprekke opp. Det skapes nye bånd, som styrker de radikale kreftene. Disse får nye muligheter til å organisere aktivister og spre demonstrasjoner. Dermed blir arbeidet til ordensmakten vanskeligere.


Samme taktikk i Damaskus

Da regimet blokkerte kommunikasjonskanalene 28. januar 2011, ble folk i Kairo tvunget til å finne nye måter å spre, motta og produsere informasjon på. Ett eksempel er at folk som var bekymret for sine nærmeste måtte gå ut i gatene for å høre nytt om dem. Slik økte folkemassene i gatene. Under de hissige konfrontasjonene i Kairo ble mange lokale sentre – offentlige plasser, sentrale boligblokker, moskeer – forvandlet til nye møtesteder.

28. januar 2011 rapporterte bloggen The Lede (en del av nettsidene til The New York Times) fra Alexandria: «Det er åpenbart at politistyrkene i Egypt ikke lenger er i stand til å kontrollere folkemassene. ’Det er for mange demonstrasjoner på for mange ulike steder,’ sier Peter Bouckaert fra Human Rights Watch, som var vitne til kampene i Alexandrias gater denne fredagen.» Men den senere gjenoppkoblingen av kommunikasjonsnettverkene førte ikke til at demonstrasjonene spredte seg ytterligere, til tross for at regimet var svekket og folkemengden på Tahrirplassen hadde økt. Vi kan derfor anta at stengingen fratok den egyptiske regjeringen muligheten til å drive skremselspropaganda med antydninger om kraftige reaksjoner. Informasjon om mulige represalier kunne ikke spres i de sosiale nettverkene og true demonstrantene til å gi opp.

Stengingen av kommunikasjonen over internett og mobiltelefoner 28. januar 2011 ser altså ut til å ha hisset opp folket på tre ulike måter. Den gjorde det mulig å mobilisere folk som inntil da ikke hadde fulgt med på det som skjedde, eller som ikke brydde seg noe særlig om det. Den styrket den «direkte» kontakten mellom folk, og bidro til okkupasjonen av det offentlige rom. Og den førte til en desentralisering av opprøret, på grunn av oppfinnsomme og uvanlige måter å kommunisere på. Det skapte et virvar langt vanskeligere å kontrollere enn folkemassen på Tahrirplassen.

Det samme skjedde i Damaskus 3. juni 2011. Etter flere uker med hardhendt undertrykkelse, prøvde den syriske regjeringen seg på samme taktikk som Mubarak-regimet. Fredag 3. juni ble internett blokkert i hele landet for å hindre massemobilisering. «Fredagens demonstrasjoner synes å være de største i de ti ukene opprøret har pågått», bemerket en korrespondent fra Associated Press i Beirut. «Folk samler seg i stort antall i byer og landsbyer der det tidligere ikke har vært oppslutning. Demonstranter har også samlet seg i flere av Damaskus’ forsteder og i sentrumsområdet Midan, der demonstrasjoner har blitt holdt de siste ukene.»6 Flere demonstrasjoner, og de sprer seg: samme scenario som i Egypt. Bidro sensuren av Twitter mer til revolusjonen enn Twitter selv?

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Intervju på CNN, 11. februar 2011.

2 «Media disruption exacerbates revolutionary unrest: Evidence from Mubarak’s natural experiment», presentert på konferansen til American Political Science Association (APSA) i 2011.

3 Lede, 11. februar 2011, http://www.thelede.blogs.nytimes.com

4 New York Times, 18. november 2009.

5 Washington Post, 1. november 2009.

6 «Syria troops kills 34 during massive protest», Associated Press, 3. juni 2011.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0