Leder

Maktskifte er ikke nok

Ikke bare Frankrikes framtid bestemmes av den kommende presidentens valg, men også EUs. Mohammed Merahs drap i Toulouse har midlertidig vendt den franske presidentvalgkampen bort fra de avgjørende økonomiske sakene.

Posted on

Vil det franske valget føre til et presidentskifte uten noen løsning på de avgjørende debattene i perioden som ble innledet i 2007? Politisk maktskifte vil være en lettelse for franskmennene. For bakenfor de mest notoriske svakhetene til den sittende presidenten – hans trang til alltid å være tilstede, hans ekshibisjonisme, hans evne til stadig å motsi seg selv, hans fascinasjon for de rike, som er nesten like stor som hans evne til å gjøre arbeidsledige, innvandrere, muslimer og offentlig ansatte til syndebukker for ethvert problem – har de fem årene hans vært et tilbakeskritt for det politiske demokratiet og folkestyret.


Finanssektorens sanne ansikt

Etter folkeavstemningen i mai 2005 om EUs grunnlovsforslag, ignorerte presidentkandidatene fra de to største partiene i parlamentet den franske befolkningens flertall mot det EU som i disse dager avslører sine konstruksjonsfeil. Men før avstemningen hadde det i det minste vært en god nasjonal debatt, til forskjell fra den pågående valgkampen. Sarkozys presidentskap, som skulle gjeninnføre handlekraft i politikken, ender nå i en rekke nedslående erklæringer.

Mens alle venstrekandidatene retter varselskudd mot bankene, hevder finansminister François Baroin at «å angripe finanssektoren er like idiotisk som å si ’jeg er imot regn’, ’jeg er imot kulde’ eller ’jeg er imot tåke’». Mens statsminister François Fillon anbefaler sosialistkandidaten François Hollande å «la kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s vurdere valgprogrammet hans».

De franske ledernes underkastelse for et «markedstilpasset demokrati», credoet til en stadig mer arrogant tysk høyreside, utvisker folkestyret. Dette temaet står i sentrum for valget og krever en klargjøring av betingelsene for EU-debatten. Spareprogrammene som så iherdig har blitt gjennomført de to siste årene har ikke – og vil ikke – bedre gjeldsproblemene de skulle løse. En venstrestrategi som ikke går imot denne økonomiske kuren er dermed på forhånd dømt til å mislykkes. Men det politiske klimaet i EU utelukker enhver mulighet for å oppnå dette uten kamp.

For tiden holdes blodproppen i sjakk av pengeflommen Den europeiske sentralbanken (ESB) utsteder billig til privatbankene for at disse skal låne dem videre og langt dyrere til statsapparatene. Men dette pusterommet avhenger av godviljen til ESB, som støtter seg på «uavhengigheten» som EU-traktatene skjødesløst har gitt den. På lengre sikt har de fleste EU-landene forpliktet seg, i tråd med de tyske kravene som Paris lydig har viderebrakt, til å stramme til sparetiltakene og påføre eventuelle overtredere en drakonisk sanksjonsmekanisme, Europakten, som nå er ute til ratifisering.

Straffen påført Hellas truer nå Spania, som bes redusere sitt budsjettunderskudd med en tredjedel samtidig som arbeidsledigheten allerede har nådd 22,8 prosent. Portugal er ikke langt unna, landet må kutte offentlige utgifter samtidig som rentene på landets lån stiger drastisk (14 prosent i mars) og landet synker ut i resesjon (-3 prosent vekst i 2011). Å kreve ytterligere budsjettinnstramninger i land som sliter med massearbeidsledighet er ikke noe nytt, det var den store økonomiske og sosiale oppskriften i Frankrike på 1930-tallet. Den gang påpekte sosialistene at «deflasjonen forverrer krisen, svekker produksjonen og minker skatteinngangen.»2

Idiotiet i dagens politikk er bare skuffende for de som fortsatt tror at politikkens mål er å tjene allmenninteressen, og ikke oligarkene som trekker i statens tråder. Om finanssektoren har et ansikt, er det dette. Å utpeke denne fienden vil gjøre det lettere å mobilisere mot den.


Semantisk piruett

I tilfelle maktskifte i Frankrike, bør en revurdering av Europakten (og annen sparepolitikk) ha absolutt prioritet for den nye presidenten, uansett hvem det måtte bli. Suksess eller nederlag her vil bestemme utfallet for alt annet, for utdannelse, offentlige tjenester, skattemessig rettferdighet og sysselsetting. Hollande vil gjerne skille europeisk solidaritet, som han forsvarer, fra den liberalistiske sjokkterapien, som han er imot. Han har lovet å «reforhandle» Europakten, med håp om å legge til «en del om vekst og sysselsetting» basert på store kontinentale industriprosjekter.

«Ingen venstrepolitikk er mulig innenfor disse traktatene,» hevder derimot Jean-Luc Mélenchon. Logisk nok er presidentkandidaten fra Front de gauche (Venstrefronten) imot Europakten, så vel som Den europeiske stabilitetsmekanismen, som gir økonomisk assistanse til land i faresonen hvis de på forhånd har akseptert de drakoniske budsjettkravene. Eva Joly fra De grønne og de to trotskistkandidatene, Philippe Poutou (Nouveau Parti anticapitaliste) og Nathalie Arthaud (Lutte ouvrière), går også på valg for en «europeisk revisjon av den offentlige gjelden», for å fastlå at denne gjelden er illegitim, med argumenter om at skattelettene de siste tjue årene og rentene betalt til kreditorene i all hovedsak forklarer dagens gjeldsnivå.

Flesteparten av EU-landene, med Tyskland i tet, er imot en reforhandling av traktatene. De vil heller ikke låne ut store summer til land med økonomiske problemer uten at disse kan garantere en «god» styring – det vil si, akseptere flere privatiseringer og svekke viktige deler av velferdssystemene (pensjoner, arbeidsledighetstrygd, minstelønn, osv.). «Europeerne er ikke rike nok til å betale for alle som ikke arbeider,» sa den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi til Wall Street Journal 24. februar i år. Denne tidligere visedirektøren i Goldman Sachs la til at en «god» innstramning krevde å senke både skattene (noe ingen av de franske presidentkandidatene foreslår, selv ikke Sarkozy) og de offentlige utgiftene.

Med andre ord vil en president fra venstresiden møte motstand fra flesteparten av EU-regjeringene, som hovedsakelig er konservative, og fra Den europeiske sentralbanken, for ikke å glemme EU-kommisjonen ledet av ultraliberalisten José Manuel Barroso. Det er altså med overlegg at de britiske, polske og italienske statsministrene, så vel som den tyske kansleren, har nektet å ta imot meningsmålingsfavoritten Hollande, som de tror er mindre medgjørlig enn Sarkozy.

«Vi er på ingen måte for en reforhandling,» har den nederlandske finansministeren Jan Kees de Jager uttalt. «Men hvis Hollande ønsker flere reformer vil vi støtte ham, om det enn dreier seg om liberalisering av tjenester eller reform av arbeidsmarkedet.»3 Altså vil enhver fransk venstrepresident få støtte fra Nederland, så lenge denne presidenten fører en enda mer liberalistisk politikk enn Sarkozy!

Angela Merkel legger ikke skjul på sitt syn: Hun har sagt seg villig til å delta på den franske høyresidens folkemøter. De tyske sosialistene er derimot langt mindre entusiastiske for sine kamerater i sør. Formann for de tyske sosialdemokratene, Sigmar Gabriel, støtter Hollande, men en annen leder, Peer Steinbrück, som nører håp om å bli kansler om 18 måneder, mener det er «naivt» av Hollande å «reforhandle alle disse [europeiske] avtalene på ny». Han forventer at den franske kandidaten snur: «Hvis han velges, kan det fort hende at den konkrete politikken hans vil skille seg fra det han sier.»4

Vi kan ikke utelukke det. Allerede foran parlamentsvalget i 1997 lovet de franske sosialistene å reforhandle Stabilitetspakten som ble signert i Amsterdam samme år – «en absurd innrømmelse gjort til den tyske regjeringen» mente Lionel Jospin. Da venstresiden overtok makten fikk de knapt til mer enn at navnet ble endret til Stabilitets- og vekstpakten.

Pierre Moscovici, Hollandes valgkampleder, vendte i 2003 tilbake til denne semantiske piruetten, som gjør det vanskelig ikke å tenke på situasjonen som åpner seg i mai: «Amsterdam-traktaten ble framforhandlet – svært dårlig – før vi tiltrådte. Den inneholdt en rekke svakheter – og ikke minst et svært utilstrekkelig sosialt innhold. […] Den nye regjeringen kunne helt legitimt nektet å godkjenne den […] eller i det minste kreve at den ble omforhandlet. Det ble ikke vårt endelige valg [Moscovici var da minister for EU-saker]. Med Jacques Chirac i presidentpalasset sto vi overfor trusselen om en trippel krise. En krise i forholdet mellom Frankrike og Tyskland, fordi dette ville umiddelbart ha komplisert vår relasjon med denne livsviktige partneren […]. Krise med finansmarkedene, som ønsket innføringen av denne traktaten. […] Og ikke minst en sameksistenskrise. […] Jospin valgte, helt riktig, å skifte terreng for heller å lete etter både et elastisk svar og en utvei ovenifra. Det vil si å få til, for prisen av å gå med på Amsterdam-traktaten, den første resolusjonen i EU-rådet viet vekst og sysselsetting.»5


Gull og grønne skoger

Hvis venstresiden vinner presidentvalget i mai, og siden i parlamentsvalget (10.–17. juni), vil to elementer skille seg fra tablået skissert over. For det første vil ikke den franske utøvende makten være delt mellom en høyrepresident og en venstreregjering, som for 15 år siden. For det andre heller den politiske balansen i Europa sterkt mot høyre, mens den helte mot sentrum-venstre i 1997. Når det er sagt, begynner selv en så konservativ regjering som den spanske ledet av statsminister Mariano Rajoy å bekymre seg for de uendelige sparekurene de tyske regjeringene krever. 2. mars tilkjennega han derfor sin «suverene beslutning» om å ikke akseptere EUs budsjettmessige tvangstrøye.

Så å si samtidig krevde et dusin andre land, deriblant Italia, Storbritannia og Polen, en endring av den økonomiske politikken Tyskland og Frankrike har kokt opp. Hollande kan tjene på dette. Han håper faktisk at hans eventuelle valgseier vil endre styrkeforholdet på kontinentet, uten en brytekamp med flere europeiske regjeringer, ESB og EU-kommisjonen -– noe han åpenbart vil mislike.

Problemet er bare at endringen de liberalistiske landene ønsker har lite til felles med den han anbefaler. Ordet «vekst» betyr for dem en thatcheristisk tilbudspolitikk med skatteletter, færre sosiale reguleringer og færre miljøkrav, mens det hos de andre betyr økte offentlige investeringer i utdannelse, forskning og infrastruktur. Tvetydigheten kan ikke opprettholdes i all evighet. Snart må man vurdere den «europeiske ulydigheten» Mélenchon og andre venstrekrefter anbefaler. Eller følge den rådende kursen uten håp om endring.

Utover det som skiller Hollande fra Sarkozy – for eksempel skattespørsmålet – har de støttet de samme EU-traktatene, fra Maastricht til Lisboa. De har begge ratifisert de drakoniske målene om å redusere de offentlige underskuddene (3 prosent av BNP i 2013, 0 prosent i 2016 eller 2017). De avviser begge proteksjonisme. De forventer gull og grønne skoger av veksten. De har en identisk utenrikspolitikk og forsvarspolitikk, ettersom reintegreringen i Natos kommandostruktur ikke lenger forkastes av de franske sosialistene.

Tiden er inne for å bryte med alle disse premissene. Betingelsen for det er et maktskifte. Men verken venstresidens historie ved makten eller den pågående valgkampen gir grunn til å tro at det er nok.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Uttalt henholdsvis til RTL (22. januar 2012) og til Le Journal du dimanche (15. januar 2012).

2 Innledning til sosialistenes forslag til statsbudsjett for 1933.

3 Le Monde, Paris, 1. mars 2012.

4 AFP, Paris, 15. februar 2012.

5 Pierre Moscovici, Un an après [Et år etter], Grasset, Paris, 2003, s. 90–91.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver