Nød som business

Med beskjedne lån skal de fattige frigjøres som næringsdrivende. Men i India har kapitalens logikk seiret: Mikrokredittselskaper har tjente seg søkkrike på å blodsuge samfunnets mest sårbare.

Laksmi og kona Rama orket ikke lenger å lage tusen beedies (aromatiske sigaretter) tolv timer hver dag, for å tjene knappe 70 rupi (8 kroner). Ekteparet med to barn lånte derfor 5000 rupi (575 kroner) av et mikokredittselskap for å åpne en liten betelnøttbod i utkanten av byen Warangal i den sørlige delstaten Andhra Pradesh. Dette skulle gi dem et bedre liv, samtidig som de skulle betale tilbake 130 rupier i uka. Men Laksmi ble syk, forteller Rama: «Han kunne ikke jobbe på fire måneder.» Avdragene hopet seg opp og med dem, rentene. Naboene begynte å bli aggressive, for mikrokredittselskapene har laget et system med medansvar: Når en låntaker ikke klarer å betale, må de andre gjøre det. Ekteparet ble trakassert og terrorisert og så ingen annen løsning enn å ta opp et nytt lån for å betale det første. Så et tredje for å betale det andre. Nå har de fem lån med en samlet gjeld på rundt 8000 kroner.


Nekter ansvar for selvmord

Kreditorene slo bokstavelig talt leir foran skuret til Laksmi og Rama. Deretter beslagla de – fullstendig ulovlig – betelboden, gasskomfyren, gullsmykker og til slutt symaskinen ekteparets 20 år gamle datter, Eega, brukte til å sy om klær hun solgt. «Du er søt, prostituer deg!» slengte kreditorene etter henne når hun spurte hvordan familien skulle skaffe seg mat. Ydmyket satte hun fyr på seg selv 28. september 2010.

«De fattige har fått tilgang til enkle lån, på dørstokken,» sier Reddy Subrahmanyam, delstatsminister for rural utvikling. «Men til hvilken pris! Med avgifter er de effektive rentene opp mot 60 prosent.» Ideen til mikrokredittens oppfinner, bangladeshiske Muhammad Yunus som fikk Nobels fredspris for ideen, var at mikrokreditt skulle gi mulighet for en ny inntektskilde, ikke fungere som en ekstrainntekt. En fundamental forskjell, for indisk mikrokreditt ligner nå mye på forbrukslån. «De fattige tar opp lån for å betale for helsetjenester, medgift, bryllup, tv-er og pilegrimsferder,» raser Subrahmanyam. «Mikrokreditt skulle bemektige de aller fattigste, gi dem tilbake verdigheten. Nå driver den dem ut i enda større nød.» I stedet for å skape solidaritet, sønderriver medansvaret landsbysamfunn.

En fjerdedel av landets private mikrolån er gitt i Andhra Pradesh: 52 milliarder rupi (6 milliarder kroner) lånt ut til 6,25 millioner husstander i 2010.2 «På 2000-tallet lanserte regionalregjeringen en rekke sosiale programmer for å motvirke maoistenes innflytelse,» forteller redaktør for nettavisen India Microfinance, Abhay N. Delstaten oppfordret bankene til å låne ut penger til landsbyfolk organisert i selvhjelpsgrupper. Delstaten påtok seg dessuten å betale deler av rentene.

I landsbyen Dharmasagaram forteller familiemoren Bhergya hvordan hun gjennom en selvhjelpsgruppe fikk låne litt over 8000 kroner fra banken, til en rente på 12 prosent (hvorav delstaten betalte 9 prosent), for å kjøpe en rickshaw som hun leide ut til broren sin. «Utleien av rickshawen gir meg 6000 rupi (690 kroner) netto i måneden, hvorav 2700 går til å betale på lånet,» sier hun fornøyd.

Men de private selskapene har brukt dette nettverket til å friste landsbybeboerne til å ta opp forbrukslån etter europeiske modell. Denne avsporingen skyldes utviklingen i flesteparten av de 66 indiske mikrokredittorganismene, som nå styres av en eneste logikk, nemlig profitt. Markedsledende SKS ble grunnlagt i 1998 av sosialarbeideren Vikram Akula med utdannelse fra University of Chicago. SKS ble startet som en non-profittorganisasjon. «Denne juridiske statusen hindret organisasjonen i å låne nok penger,» forteller en talsperson ved hovedkvarteret i Hyderabad. «Akula besluttet derfor i 2005 å gjøre det til et finansselskap.» Ifølge indisk lov kan et slikt selskap låne ut penger, men ikke ta imot innskudd. I likhet med alle de andre mikrokredittsjefene vi har kontaktet, er Akula «for opptatt» til å snakke med oss. Talspersonen hans nekter ethvert ansvar for selvmordene.


«De har ikke mye, men de er mange»

En nylig ordre fra delstatsregjeringen i Andhra Pradesh (styrt av Kongresspartiet) forbyr kreditorene å oppsøke debitorenes hus og krever at nye lån godkjennes av myndighetene. Opposisjonen mener disse tiltakene er utilstrekkelige: Telugu Desam Party, som satt med makten i delstaten i 1999–2004, oppfordrer de mange millioner lånetakerne til å slutte å betale på lånene.

I av Hyderabads forsteder møter vi Kaushalya og hennes naboer. Denne energiske bestemoren har lånt penger for å ta seg av sin lamme ektemann. Ute av stand til å betjene lånet, lå det an til at hun ville trakasseres av de andre debitorene i nabolaget, som måtte betale i stedet for henne. Men kvinnene besluttet å gjøre felles front og ikke betale noe som helst. «Vi har ikke betalt noe siden november 2010,» forteller de stolt og alvorlig. «Folkene fra kredittselskapene truer oss, sier at vi vil havne i fengsel, men ingenting skjer og vi bryr oss ikke lenger om dem!» Slike eksempler på landsbysolidaritet øker over hele delstaten. Og tilbakebetalingsgraden faller, fra 97 prosent til 20 prosent og kanskje 10 prosent. Og «granskning av et femtitalls selvmorder er igangsatt. De ansvarlige for trakasseringen må svare for sine handlinger overfor domstolen,» lover Subrahmanyam.

39 ledere har oppdaget at vinden er i ferd med å snu og har siden krisen tok til i slutten av 2010 tatt ut sine aksjeopsjoner.3 Mikrokredittselskapene forsøker nå å selge seg inn i fjerntliggende adivasi-landsbyer. De håper at analfabetene i denne isolerte og nødlidende minoriteten er mindre tilbøyelige til å stå imot. Den indiske mikrofinansen kan gjøre spøken til komikeren Alphonse Allais (1854–1905) til sin egen: «Man må hente pengene der de finnes: hos de fattige. De har ikke mye, men de er mange.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Yunus, som grunnla Grameen Bank i 1976, ble i mars 2011 avskjediget fra selskapet sitt, sannsynligvis på grunn av fiendtligheten til den autoritære bangladeshiske statsministeren Hasina Wazed.

2 Narasimhan Srinivasan, «Microfinance India: State of the sector report», SAGE Publications India Pvt Ltd, New Delhi, 2010.

3 Express India, New Dehli, 11. februar 2011.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Det overflødiges sjarm

Default thumbnail
Neste sak

Grobunn for en sekt

Andre saker om Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0