Kommunistpartiets hemmelige verden

Myndighetene i Beijing har satt opp en interaktiv finn-fram-i-byen-terminal med berøringsskjerm på det store fortauet fra Folkets universitet til metrostasjonen med samme navn. Røde felter på sidene viser tekster fra Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), sammen med bilder av hammer og sigd, dyktige arbeidere og eksemplariske ledere. Nyeste teknologi for å finne fram i den kommunistiske politikken? Det virker lite sannsynlig at flokkene med studenter får med seg budskapet, der de sitter denne junidagen iført siste skrik – hotpants eller miniskjørt for jentene, t-skjorter med engelskspråklige tekster på for guttene. I Kina lever den mest tøylesløse modernitet side om side med de mest gammelmodige metoder.

Det paradokset gjenspeiles i KKKs 18. partikongress, som skal finne sted «i løpet av annet halvår i 2012». Kinas enerådende parti siden 1949 har laget et system for å fornye det sentrale lederskapet. Partiets og statens høyeste ledere (generalsekretæren, som også er president i Folkerepublikken, statsministeren og presidenten i Folke­forsamlingen) skal bare sitte i to mandatperioder, eller maksimalt ti år. Aldersgrensen for medlemmene av nasjonale organ (Sentralkomiteen, Politbyrået, Den stående komiteen) vil bli 68 år.

I år vil altså den største lederutskifting i et selverklært kommunistisk land finne sted. Av de ni medlemmene i politbyråets stående komité (PSC), hjertet i det kinesiske maktsystemet, vil sju bli skiftet ut. 60–65 prosent av de som sitter i Sentralkomiteen må også gi fra seg plassene. Alle munner er lukket med sju segl om kriteriene for forfremmelse. Som i Den forbudte by, foreberedes kommunistpartiets utskiftinger i hemmelighet, med maktspill, machiavelliske intriger, allianser og skitne triks.

Tro mot partiet

Over 2000 kilometer derfra, i Guangzhou, treffer jeg en student vi kan kalle Yuehui, så hun slipper problemer. Hun er kledd i dongerishorts og silkeoverdel, har langt hår og er velsminket, kort fortalt ser hun ut som alle unge fra middelklassen. Hun er trygg på seg selv og føler seg hjemme i diskusjoner. Vennene hennes vil ikke snakke om politikk, Yuehui nøler, men åpner seg etterhvert.

Moren er folkeskolelærer, faren byråkrat. Selv avslutter hun snart en master i juss ved prestisjeuniversitetet Sun Yat-sen, der vi treffer henne. I likhet med foreldrene er hun kommunist. «Partiet er som en forening, et nettverk for å lykkes – litt som en yrkesforening,» forteller hun. Partiet fungerer som en forsikring som hjelper henne med å finne en god jobb med garantert avansement. Hun rødmer og legger til: «Jeg drømte om å bli kommunist allerede tidlig i tenårene.» Som de fleste unge kinesere var hun medlem av ungdomsorganisasjonen. «Jeg var veldig stolt da jeg ble utvalgt av partiledelsen fordi jeg var en fremragende elev. Det var som å vinne en pris. En fest.»

Fem år senere er entusiasmen borte. «Fikk jeg velge om igjen, ville jeg ikke ha gjort det. Det er mange forpliktelser. Jeg må gå på mange møter. Det tar tid, når jeg også har andre interesser.» Grasrotorganisasjonene, som vanligvis ligger i dvale, har blitt svært ettertraktede de siste månedene på grunn av oppstyret rundt avsettelsen av den kjente lederen, Bo Xilai, som avdekket de interne motsetningene i partiet. «Men først og fremst må jeg holde meg til det partiet sier,» fortsetter Yuehui. «Jeg kan ikke si det jeg mener. Det plager meg, for jeg er svært selvstendig.»

Formelt er det ingen som forbyr henne å avvike fra partiets offisielle linje. Men om hun gjorde det, ville hun bli nødt til å forklare seg for «kamerater» som skal få henne tilbake på rett spor.

Det er umulig å gi fra seg partiboka og vende om arket, det vil være et politisk svik. Kanskje kunne hun flytte og ikke gi livstegn fra seg. Men får hun seg en jobb i det offentlige eller en statsbedrift, unnslipper hun ikke direktivene. En veteran beklager seg over situasjonen: «Du er ikke nødt til å tro, du går på møtene, lukker et øye og fortsetter.»

Toppskole for lederne

Det er vanskeligere å forlate partiet enn å bli med. Ofte velger partisekretæren – på skolen, i bydelen, i bedriften eller landsbyen – ut de som er verdige til å bli med. Dropper du tilfeldigvis ut av videregående eller universitetet, og finner det nyttig for karrieren å vifte med hammer og sigd, kan man søke om medlemskap i partiet hvis noen går god for deg og går med på at ditt privatliv og yrkesliv blir gransket.

I 2007–2012 meldte over ti millioner kinesere inn i KKP. Offisielt har partiet 80,6 millioner medlemmer. En fjerdedel av dem er under 35 år og halvparten mellom 36 og 60, ifølge offisiell statistikk. Selv om kineserne aldri har kritisert de kommunistiske lederne (særlig lokalt) så mye som nå, har det aldri vært flere som søker medlemskap. Det skyldes nok at partiboka er en verdifull døråpner for de unge (i det minste for de som ikke er rike). Det er også en trygghet for partiet, som håper å kontrollere samfunnet på den måten.

Sønner og døtre av kommunister er garantert plass i partiet, i likhet med intellektuelle og nyutdannede fra universitetene. Før ble de kalt «småborgere», i dag blir de møtt med rød løper. Det dreier seg om å lage «et utmerket parti». Ettersom parti og stat er ett, har landet bruk for høytutdannede. Eliten rekrutterer helst fra kinesiske og utenlandske universiteter – der stadig flere nå utdanner seg. Men alle må innom partiskolene.

Så snart man har fått en viktig lokal eller nasjonal stilling, er denne politiske institusjonen obligatorisk. De nye mandarinene må sette seg inn i den kinesiske marxismens særegenheter og subtilitetene i dagens politikk, samtidig som de får avanserte ferdigheter i offentlig administrasjon. Ofte holder partiskolene, som ble skapt etter revolusjonen, og den administrative skolen, et resultat av reformene på 1980-tallet, til under samme tak. Kjente kinesiske og utenlandske professorer inviteres til å undervise – skolen i Guangzhou skryter av at den har fått besøk av de fremste amerikanske økonomer. Internett er fritt tilgjengelig. Ingen utenlandske bøker, selv ikke de mest kritiske, er forbudt. Partiet gjør alt for at lederne får den utdanningen de trenger.

Reproduksjon av eliten

Jeg fikk ikke slippe inn på hovedskolen i Beijing, ledet av Xi Jinping, landets kommende leder. Men to kinesiske journalister fra China Daily, Chen Xia og Yuan Fang,2 dukket nylig ned i dette spesielle universet hvor kremen av kommunister strømmer til fra fylker og provinser. Den første uka lever elevene avsondret fra verden – «selv sekretærene og sjåførene må vente utenfor skolens område», skriver de to. Elevene gjennomgår tester som skal kartlegge deres teoretiske kunnskaper, inkludert marxistisk teori. Så blir de delt inn i grupper som følger forelesninger om ulike emner: partiets historie, religioner, minoritetsspørsmål, kamp mot korrupsjon, beskyttelse mot hiv/aids. Etterpå møtes de til frie diskusjoner. Men hierarkiet forblir intakt: elevene fra fylkesnivå verken studerer, spiser eller sover sammen med de som allerede har en stilling i en provins eller i hovedstaden.

Ifølge Chen og Yuan, finnes det en spesialklasse med partikadre mellom 45 og 50 år – «regjeringens framtidige ryggrad». De følger vanligvis undervisningen i et år. De tre siste månedene er viet klassikere som Marx’ Kapitalen og Engels’ Anti-Dühring, før det får de en grundig lederutdanning: lover, budsjettarbeid, økonomi, utenrikspolitikk, management, personalledelse, men også korrupsjonsbekjempelse og konfliktløsning. Lederskapet gjennomgår en solid profesjonalisering.

Skolen fugerer også som utvelgelsessluse. Den mektige Sentralkomiteen – som har siste ordet i nominasjoner til regjeringsposter, mediene (sammen med propagandadepartementet), universitetene, statsbedriftene – sender ofte utsendinger som observerer diskusjonene for å identifisere kandidater til framtidige forfremmelser. «En lærer fortalte at en student som hadde blitt sparket ut på grunn av dårlige holdninger, opplevde at hans politiske karriere fikk en brå slutt,» skriver Chen og Yuan. De som aspirerer til høye stillinger tenker seg om lenge og vel før de kommer med kritikk.

«Ingenting har endret seg, lydighet kommer fortsatt først,» sukker et aktivt partimedlem jeg møter i Beijing. Han forteller at offisielt er kriteriene for avansement klart definerte, det er ikke mindre enn 70 slike kriterier.3 Blant annet studieresultater, ansiennitet og oppnådde resultater, hvis du sitter i en ansvarsfull stilling, for eksempel gode investeringer eller bedring av luftkvalitet. For ikke å glemme den famøse …/
/…
«stabiliteten»: Enhver forstyrrelse av den offentlige orden som blir nasjonalt kjent, bremser karrieren. Uten åpenhet dominerer vilkårlighet, og eliten reproduserer seg i det uendelige.

«Nye venstre»

«Etter åpningen og fram til midten av 90-tallet, kunne folk langt nede på rangstigen komme seg oppover. I dag er det ikke lenger mulig,» sier Yang Jisheng, en tidligere direktør for innenriksavdelingen i pressebyrået Xinhua (Nye Kina). I en stor, men litt nedslitt kafé utenfor den fjerde ringveien sør i Beijing, forteller han meg eventyret om boka hans, «Analyse av de sosiale lag i Kina»,4 utgitt i Hongkong (og distribuert ulovlig), så i selve Kina, der den ble forbudt to ganger før dagens utgave kom i 2011. Yang er fortsatt kommunist og har aldri blitt plaget, selv om han har satt fingeren på en svakhet i systemet: etableringen av en klasse som arver penger og makt.

«Det finnes ikke lenger noen sosial mobilitet,» ifølge Yang. «Alle stillingene er reservert partikadrenes barn, som er bedre utdannet. For generasjonen født etter reformene, kan man si at det foregår en sosial reproduksjon: barna til partikadrene og/eller offentlig ansatte blir kadre, de rikes barn blir rike, de fattiges barn forblir fattige.» Det kan virke selvsagt i Vesten, men i et land som påberoper seg «folkemakt» og «sosialisme» er det utålelig for mange.

«Prinsesønnene» (taizi dang, barna til Partiets historiske ledere) har sentrale stillinger i partiapparatet (en fjerdedel av dagens medlemmer i Politbyrået), og i ledelsen til de store offentlige og halvoffentlige selskapene. Det sies at de konkurrerer med lederne fra mer beskjedne bakgrunner, som startet karrieren i ungdomsorganisasjonen (tuanpai), slik som den sittende presidenten, Hu Jintao, og statsministeren hans, Wen Jiabao. Den kommende presidenten, Xi, sønn av Zhou Enlais tidligere høyre hånd, tilhører den første kategorien, mens statsministerpretendenten, Li Keqiang, er i den andre.

Foregår det en klassekamp innad i Partiet? Det finnes ideologiske uenigheter (ikke offisielt anerkjent), men splittelsene virker ikke å ha noe å gjøre med ledernes opphav. Før han ble fjernet var Bo Xilai leder i Chongqing, et område med 32,6 millioner innbyggere. Faren hans var en av de historiske lederne av revolusjonen. Bo var en ivrig tilhenger av sosiale rettigheter for migrantarbeiderne (mingong), og erklært fiende av gründere. Samtidig var han en mester i lynkjappe rettssaker, med liten sans for menneskerettigheter. 1500 kilometer i luftlinje fra Chongqing ligger Guangdong, der de store eksportbedriftene ligger. Sjefen der, Wang Yang, er ikke født med hammer og sigd i hånda. Han har gjort seg til talsmann for økonomisk liberalisme, politisk åpenhet og liberale friheter. Dette viser hvor vanskelig det er å analysere det kinesiske samfunnet med vestlige politiske referanser – reformator eller konservativ, høyre eller venstre – selv om flere (inkludert Mao-nostalgikere og intellektuelle som forsvarer sosiale rettigheter) liker å plassere seg selv i det «nye venstre».

Eksplosive motsetninger

Uenigheter kan også løses med (symbolsk) vold, som i Bo Xilais tilfelle. Etter å ha fått et rykte som korrupsjonens banemann, ble partisekretæren i Chongqing tiltalt for korrupsjon og Mao-nostalgi, og avsatt. «Faren for en tilbakevending til kulturrevolusjonen eksisterer,» slo statsminister Wen fast.

Folk tviler på denne offisielle versjonen. Når det er partiet som setter fram tiltale – og ikke en uavhengig rettsinstans – blir det vanskelig å skille sannhet fra løgn. Korrupsjonen er så rotfast i Kina at det ikke er utenkelig at lederen i Chongqing kan ha erstattet en klan med en annen – til egen fordel. Det er udiskutabelt at han ga nytt liv til de «røde sangene» fra revolusjonstiden. Men derfra til å konkludere med at han ville tilbake til maoismens og de røde garders verste øyeblikk, er ganske drøyt. «Det gir ingen mening,», sier Yan Lieshan, tidligere sjefredaktør i Guangzhou-avisen Nanfang Zhoumo. «Enkelte ting kan minne om kulturrevolusjonen, men siden den gang har befolkningen lært. Den er bedre utdannet og har et åpnere sinn. Det skjer aldri igjen.»

Professor Feng Yuan, arkitekturhistoriker ved universitetet Sun Yat-sen, ble født i 1964, under den maoistiske galskapen: «Det kan være noen nostalgikere blant de eldste. Men de er marginale. Til gjengjeld gjenspeiler de unges referanser til Mao to realiteter: misnøyen de ikke får uttrykke eller finne en løsning på, og inntrykket av at samfunnet var mer egalitært og mindre brutalt før. Kritikken av denne perioden er heller ikke tilstrekkelig.» Den offisielle dommen over Mao Zedong og hans regjeringstid er «70 prosent bra, 30 prosent dårlig». Kritiske studier har vansker med å nå fram. Feng vet litt om dette, etter å ha fått to av sine artikler om denne perioden forbudt. Han ønsker seg et historisk arbeid med integritet, uten noen form for instrumentalisering – ikke engang for den gode sak.

Skandalen rundt Bo Xilai hadde neppe tatt en slik vending om debatten hadde vært åpen og de ulike meningene akseptert, slik president Hu forøvrig lovte i starten på sin andre mandatperiode. Engasjementet ble glemt, men de ideologiske motsetningene innad i partiapparatet er ikke mindre eksplosive av den grunn. Uenigheten dreier seg først og fremst om statens (og partiets) rolle og innholdet i sosiale og politiske reformer.

Ingen retningsendring

Hva kan man si om den kinesiske markedssosialismen midt oppe i dette? «Det er en kreativ anvendelse av sosialismen skapt av Marx og Engels. Systemet vitner om en marxisme under utvikling,» står det i den offisielle brosjyren «Hva vet du om det kinesiske kommunistpartiet?». Professor He, en spesialist på sosiale relasjoner i bedrifter som pendler mellom Guangzhou og New York, hevder at «det er få forskjeller mellom den amerikanske og den kinesiske kapitalismen». Men i Kina, sier han, «forsøker man å bedre forholdene for arbeiderne og bøndene – det er medfødt». Det er ikke uten videre åpenbart, og det er utvilsomt en knapp definisjon av sosialisme. Men dette forklarer uten tvil oppvurderingen av en erstatningsideologi: konfutsianismen.

Liu Jinxiang, tidligere økonomibyråd i Guangzhou, er enig: «Dersom vi med sosialisme forstår større grad av likhet, er Sverige mer sosialistisk enn Kina. Mange sider ved det gamle samfunnet består fremdeles. Folk er ikke lenger sikre på hvor veien går. Vi har ikke lenger noen kriterier. Vi har ikke lenger noen modell. Hva skal vi kalle systemet vårt? Markedsøkonomi, sosialisme, statskapitalisme? Ingen av disse begrepene passer. Det er grunnen til at det rår så stor forvirring om hvilken retning vi skal gå i. Vi er nødt til å ta fatt på et stort teoretisk arbeid. Du kan si at vi er i en fase med statskapitalisme som et middel til å bygge et sosialistisk samfunn der enkeltindividet får større plass.» Målet er selvsagt prisverdig, men i de forberedende arbeidene til KKP-kongressen er det ikke lett å få øye på så mye som en skisse til retningsendring.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Etter kongressen kan Sentralkomiteen bli redusert til sju medlemmer (som i 2002) eller utvidet til elleve.

2 Chen Xia og Yuan Fang, «Inside the Central Party School», China Daily, Beijing, 5. mai 2011, www.china.org.cn

3 Se Richard McGregor, The Party, HarperCollins, New York, 2010.

4 Finnes bare på kinesisk.