Afrikanerne drar sørover

Det er alt midt på dagen. Etienne Bokoli, den kongolesiske tolken i tjueårene, er utålmodig. Vintersolen skinner på bølgeblikktakene i Messina, nord i Sør-Afrika. Han ser ikke snurten av sitt nye bekjentskap Babasar. I sju timer har Babasar fra Senegal vært sperret inne sammen med hundrevis av andre ulovlige innvandrere i mottakssenteret for flyktninger i den sørafrikanske landsbyen på grensen til Zimbabwe. «Han tok seg over grensen gjennom bushen, og meldte seg i dag morges for immigrasjonsmyndighetene, vettskremt og ute av stand til å fortelle at han ønsket asyl på engelsk. Jeg var tolk for ham,» forteller Bokoli, som forventer noen rand1 for tjenesten.

Fly fra Dakar til Kinshasa, et annet videre til Lubumbashi, så en måned hit og dit i Zambia og Zimbabwe. I likhet med Babasar «kommer hvert år tusener av illegale fra alle hjørner av Afrika sør for Sahara langs veiene til Messina,» forteller Mpilo Nkomo på det lokale kontoret for Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). For noen hundre rand klipper zimbabwiske menneskesmuglere over piggtrådsperringene før migrantene krysser elva Limpopo. «Menn, kvinner, barn, alle svømmer de over når natten faller på,» fortsetter Nkomo. «Du skal ha flaks for ikke å bli ranet av menneskesmuglerne, eller unngå å støte på en krokodille eller en svart mamba.»

Siden de unnslapp grensepatruljene har de klumpet seg sammen i denne digre murbygningen med gitter rundt. Fra Somalia til Mauritania, fra Tsjad til Zimbabwe – alle etniske grupper fra den sørlige delen av det afrikanske kontinentet ser ut til å ha en utsending. Her kommer de én etter én ut fra senteret med en midlertidig oppholdstillatelse i hånden. Blant disse er Babasar. Det vil si, han er en vettskremt mann som vi finner på busstasjonen i ferd med å presse seg inn i en fellesdrosje. Kroppen dirrer, leppene skjelver. Han har lyktes, likevel sitter redselen for å bli arrestert ved den siste grensen fortsatt i ham. I høyden klarer han å stotre fram noen få ord. Etter hvert er minibussen bare en hvit prikk på vei til Johannesburg.

Kompassnåla mot sør
Etienne Bokoli forteller at han i snitt møter fem vestafrikanere i uka. «Særlig senegalesere og ghanesere. Det er en vanvittig reise de har foretatt! Reisen er hardere enn livet de flykter fra.» Ismaël Fofana i Johannesburg vet litt av hvert om dette. «Reiseklare ringer meg daglig fra Elfenbenskysten,» forteller Fofana, som selv dro fra Abidjan for noen år siden. «De gir blaffen i advarslene mine! Etter fotball-VM i 2010 drømmer de ikke om annet enn Sør-Afrika.»

9000 kilometer med asfalt og stier unna rager de stolte og medtatte tårnene i Abidjan, et av de økonomiske sentrene i Vest-Afrika. I april er byen lammet av hetebølger, mens den venter på stormene som varsler regntiden. Selv wôro wôro-ene, fellesdrosjene, er tregere i den trykkende heten.

Med et skinnende Nikon-kamera hengende rundt halsen har fotografen Razak Bakare gitt opp håpet om at «den gode tiden» under president Houphouët-Boigny (1960–1993) skal komme tilbake. Økonomiske kriser, angrep på flerpartisystemet og borgerkrig: I to tiår har Elfenbenskysten vært et bilde på forfallet i det franskspråklige Afrika. Sammenstøtene etter valgene i 2010 tvang landet i kne.

«I Elfenbenskysten har du valget mellom to måter å dø på: Enten blir du til elendigheten tar livet av deg eller du drar ut på eventyr … og håper du lykkes,» sier Bakare. Historisk sett har utvandrerne vendt seg mot den tidligere kolonimakten, Frankrike, «hvis ikke er det ikke ’elfenbensk’», blir det sagt med et flir. Men fra å være kulturell, har emigrasjonen antatt et økonomisk preg. Innvandring til Europa har blitt stadig vanskeligere.

«Om vi alle reiser ut på eventyr, hvem skal bygge Afrika?» spør reggaesangeren Ismael Isaac. Marokko, Kenya og Angola var alle tidligere orientert mot Middelhavet, men nå peker kompassnåla mot de framvoksende økonomiene sør på kontinentet. Særlig den fremste av dem, sentrum for framtid og vekst: «Det nye Amerika!» ? Sør-Afrika.

Grensestafett
«Sør-Afrika er lettere tilgjengelig enn Europa,» mener Felix Gnammoua, en 24 år gammel fabrikkarbeider. «Med tilsvarende arbeid ville jeg tjent ti ganger mer der enn her!» høyner engelsklæreren Tiemeko Koné. Han sitter på en bar i Port-Bouët og bekjemper solen med det som er for hånden: litt kleenex og en Fanta. Han drømmer om en fredelig sameksistens mellom svarte og hvite, om å lage en dokumentar om det, og om å treffe Nelson Mandela. Til visa og flyreise har han beregnet to millioner CFA-franc – tre gjennomsnittlige årslønner.2 «Jeg drar så snart visumet er klart, insh’allah!»

Disse velstående eventyrerne skygger for en annen gruppe migranter: De som er for fattige til å fly, men som har nok midler til å ta veien fatt. «Jeg har spart nok til å gjennomføre turen på noen uker,» forteller Falla Bouanama. I en elegant rød kaftan fortoner denne landeveisreisen seg som en lystig ekspedisjon, «for når alt kommer til alt, vender jeg nok hjem igjen!» Etter sju år i Sør-Afrika, har Falla kommet tilbake til Elfenbenskysten for å besøke familien. Nå drømmer han om en ny avreise. Han tenker med glede på solnedgangene på stranda Point Street i Durban og de fasjonable strøkene i Johannesburg der han drev med gatesalg. Hans likesinnede som jakter på et bedre liv andre steder, er spredt langs en bue fra Nouakchott til Lagos, speidende etter framtiden i motsatt retning av fedrene.

For å lette børen av smerte og håp prøver et titalls transportører å gjøre ferden lettere. Blant dem er Sanogo Bassikini og Edouard Amoussou. De styrer sine forretninger fra en diskret busstasjon i Port-Bouët, klemt mellom asfalten og atlanterhavsstrendene. De to kompisene innrømmer at det de gjør «ikke alltid er helt og fullstendig legalt», men hva gjør det, sier Edouard, «alle transportørene trikser litt i Abidjan!»

«Et pass og et vaksinasjonskort er nok for folk fra Elfenbenskysten til å reise fritt i de vestafrikanske staters økonomiske fellesskap, ECOWAS,» forteller Bassikini. I tillegg gjør 75 000 francs og fem dagers reise gjennom Ghana, Togo, Benin og Nigeria det mulig å nå grensebyen Calabar, ved grensen til Kamerun. Fordi de ikke har penger til visum, krysser de fleste grensen i det skjulte. Heldigvis har de to mennene ordnet et nettverk som en stafett der vekslingene skjer ved grensene. «Den første venter dem i Lagos, den andre i Douala,» forteller Bassikini mens han lar fingrene gli over et afrikakart. «Du skal se at alle de ’illegale’ ender opp i Kamerun.»

Noen sardinbokser og en toalettmappe
En reise til Johannesburg foregår sjelden i ett strekk. Det er flere etappebyer underveis, der de reisende stanser opp for noen dager eller til og med år – den tiden det tar å spare opp penger. En skokk av migranter, samlet etter nasjonalitet, har funnet tilflukt blant drømmeselgerne i Marché Congo i Douala i Kamerun – et virvar av trange gater med skraphandlere og papayahandlere, fylt av lukten av stekt kylling og Maggi-aroma, 2500 kilometer fra Abidjan. Sangen fra muezzinene konkurrerer med reiseberetningene der menneskesmuglernes grådighet kappes med politiets korrupsjon og landeveisrøvernes brutalitet.

For «500 franc» med moped fra markedet – her er man ikke så opptatt av tid – forteller en annen reisende oss sitt epos. «Reisen til Sør-Afrika er som månelandingen!» Bruno Firmin er en av disse enslige stjernene som er kastet ut på den ulovlige innvandringens mørke veier. «Enhver afrikansk familie har sin helt: en fotballspiller, en sanger, eller en eventyrer.» For noen år siden ble det bestemt at denne ghaneseren skulle realisere brødrenes ambisjoner: «Reis, gjør suksess og send penger hjem via Western Union.» Fortsettelsen beretter han med en blanding av latter og tårer: en omflakkende tid som brakte ham helt til Brasil, jentene på Copacabana og svetten på bomullsmarkene i Santa Domingo. Den nordamerikanske drømmen fikk en brå slutt på Haiti med jordskjelvet i 2010. Da FN sendte ham hjem til Ghana, «var det ingen som respekterte meg lenger. Jeg var fullstendig knust».

For å få «den respekten han fortjente», måtte han reise ut igjen, til Sør-Afrika denne gangen. En reise som fortsatte i lasterommet på en frakteskute fra Accra til Douala «med litt frukt, noen sardinbokser og en toalettmappe». Etter åtte dager på reise «måtte jeg gå i land om natta og betale 10 000 franc til noen politifolk. Så måtte jeg igjen smøre en politimann for å få et falskt kamerunsk identitetskort.» Nå har Bruno levd av småjobber i fem måneder. Når vil han nå målet? «Jeg har ingen anelse. Om et år, kanskje?»

Forutsetter økonomisk integrasjon
Hvert år søker 25 000 vestafrikanere – hvorav en overveldende majoritet er menn – lykken på veien mot regnbuelandet.3 Det samme gjelder 20 000 etiopiere og somaliere,4 og hundretusener fra Zimbabwe og Mosambik.5 «Disse gutta drar for enhver pris,» sier statsviteren Emmanuel Pondi ved svømmebassenget på hotell Sawa. For mange av dem blir ferden avbrutt i Gabon, Angola eller Ekvatorial-Guinea: Stater som er så rike på olje at migrantene på grensene «betrakter sperringene som om forfedrene hadde etterlatt seg en gigantisk arv på den andre siden!» ler Emmanuel Bienvenu, som setter de reisende eventyrerne i kontakt med menneskesmuglere. Har vi å gjøre med en generasjon som fjerner seg stadig mer fra Vesten?

«I motsetning til hva mange tror støtter statistikken absolutt ikke frykten for en afrikansk invasjon i Europa,» forteller Pondi. De mange forlisene i Middelhavet med åpne båter overfylte av afrikanske familier endrer ikke denne virkeligheten: «Av hundre afrikanske migranter, er det bare fem som når Nord-Amerika, og én som kommer seg til Europa.6 92 prosent drar til et annet afrikansk land. Afrika åpner seg.»

I likhet med landsens folk som drar til et naboland for å arbeide på en plantasje, i en gruve eller på et oljefelt, foregår disse migrasjonene som regel mellom naboland. De mest vågale håper å dra lenger vekk. Å krysse kontinentet helt til Sør-Afrika hører til unntakene. «Uansett forutsetter kryssingen av grensene – som er vilkårlig bestemt av Europa, men som ofte ikke betyr noe som helst i regionen – en økonomisk integrasjon som er helt nødvendig for å få fart på kontinentet, minner Pondi om. Er det menneskesmuglerne, med sitt mer enn tvilsomme rykte, som skal utgjøre tannhjulene i denne integrasjonen?

Med tannbørste og fotballsko
«Hver torsdag klokken tre setter den tidligere politimannen Ngom seg i en snackbar i Akwa, og i løpet av noen minutter er hele området varslet om at han er der», forteller Emmanuel Bienvenu. Ettermiddagen fylles med bråket fra bilhorn og motorer på Unité-boulevarden. Fra restaurantens førsteetasje overvåker Ngom med et søvnig blikk lasten til en buss som skal til byen Bata i Guinea, mens en ung kvinne sitter i andre etasje og innkasserer 20 000 francs per passasjer. «Det er tre ganger den normale taksten, men for denne prisen bestikker Ngom tollerne og sørger for at de ikke undersøker noen», forklarer Bienvenu. Selv guineanske forretningsfolk benytter tjenestene hans når de er i vanlig ærend. Ideelt for de ulovlige migrantene «som for 20 000 francs ekstra får lov til å forsvinne i massen».

De som skal til Sør-Afrika, passerer gjennom nabolandet Gabon. Etter å ha blitt varslet, sørger Ngom for at de kommer på rett vei ved hjelp av en kollega som «takket være sine forbindelser på svært høyt nivå sikrer dem passasje gjennom grenseposten i Ambam». Gabonerne er kjent for sitt fremmedhat, og har gjort immigrasjonspolitiet til migrantenes mareritt – og de i Vié i særdeleshet. «Jeg ble arrestert i Libreville, og kastet ombord i det første frakteskipet med kurs for Vest-Afrika», forteller en fra Elfenbenskysten. Båten som fikk oppgaven med å fjerne ham fra drømmen, var under kommando av en kaptein med diger overkropp dekket med tatoveringer. Som en reisens ironi ? «han var sørafrikaner».

«Når du drar fra Douala, er det best å ta bussen til Yaoundé og videre til Bertoua, øst i Kamerun», blir det anbefalt. «På grensestasjonen Kongo Brazza får du et visum for 60 000 francs. Byen Ouesso ligger rett på den andre siden.» Emeka7 ordner seg på følgende måte: «Ved hver grenseovergang tar jeg på meg fotballdrakten min, og forklarer til politiet at jeg har reist for å spille på AS Vital Club i Kinshasa. Det gjør dem vennligere innstilt.»

I 2006 dro Emeka avgårde med «fotballsko, sportsklær, tannbørste og kredittkort», fullstendig klar over at han måtte tråle Afrika på kryss og tvers for å få oppfylt drømmen». Da han var kommet til Ouesso, ventet bussturen til Brazzaville: En ekspedisjon som var «ubeskrivelig, langs en svingete vei, med bare mango og appelsiner å spise. Da jeg kom fram, var jeg fullstendig utslåttt». En måned og 3000 kilometer trengte han fra Douala for å nå neste stopp: Beach Ngobila.

Traumatisk reise
Klokken er elleve denne juniformiddagen. I Kinshasa vrimler det av militære, handelsfolk og trillebårer langs det brune vannet i Kongofloden. Lemlestede menn, kvinner ikledd boubou, jutesekker, stoler, korger med frukt og grønnsaker. Hele den kaotiske energien til Afrika i en elvebåt på vei til Den demokratiske republikken Kongo presser seg foran Louis fra immigrasjonsmyndighetene. Den firskårne kongoleseren godtar bare å snakke over en Turbo, det lokale ølet, servert iskaldt på en uteservering i den livlige bydelen Bloc: «’Vestaf’ene’ kommer i mengder til Beach’en,» forteller han, før han forsikrer om at «dersom de viser seg uten visum, kaster vi dem ut».

Virkeligheten er mer nyansert. «De rundt tjue ansatte som jobber på Beach Ngobila tjener 200 dollar i måneden, det er en luselønn!» sier David Lelu, konsulent for IOM i Kinshasa. «Dermed sørger de selv for at det blir lettere å slippe igjennom. Det gir i snitt 500 dollar under bordet per dag og per tjenestemann, tre dager i uka.» Lelu forteller at omtrent det eneste som er organisert i Kinshasa er «et svært korrupsjonssystem der immigrasjonskontrollørene gir en viss prosent av byttet til de overordnede». Dette gjelder helt opp til presidenten.

For å olje maskineriet har et tjuetalls menneskesmuglere en kvasi-offisiell adgang til Beach Ngobila. «For to år siden var vi nesten hundre, men det ble gjennomført en opprenskning,» presiserer Jérémie.8 Han jobbet tidligere i innenriksdepartementet, men la i 2004 om til eventyrbusinessen. Ved et bord i en kafeteria i et av Kinshasas mindre elegante strøk sitter han lenge med en skeptisk mine, før han forteller: «Vanligvis blir jeg oppringt av en menneskesmugler i Brazzaville. Han opplyser meg om at ti stykker vil gå i land på Beach Ngobila. Vestafrikanerne kjenner jeg lett igjen: De er mellom 18 og 30 år, reiser uten bagasje, og er så traumatiserte av reisen at det kan virke som de har flyktet fra en krig.»

For hver han slipper inn tar han «mellom 500 og 1000 dollar per reisende, avhengig av hvor mye penger de har. Så betaler jeg en andel på 200 til 1000 dollar til politimennene, alt etter graden.» Med «150 personer som hjelpes hvert år» fungerer Beach Ngobila mindre som filter enn som åpen port. I tillegg kommer de titalls havnene utenfor byen, der migrantene kler seg ut som fiskere og tar seg inn med kanoer på natta.

Mister menneskeverdet
«Vestafrikanerne er ikke før ankommet, før de plasseres i en mottaksfamilie,» forteller Jérémie. «De etniske båndene og stammebåndene er svært sterke.» Kongedømmene deres er de trange, svingete smugene i det gamle markedet. Herdet av myndighetenes razziaer, «slår disse fellesskapene ring om sine ulovlige innvandrere,» sier Coulibaly Bouya, leder for malierne i Kinshasa. Innvandrerne er godt integrert, de snakker det utbredte språket Lingala, lever av å selge stekt kjøtt eller jobber som skomakere, og sparer til neste reise.

«Dette eventyret er en lidelse, et helvete,» klager Bouya. Mange av mennene drar til diamantgruvene Lunda-Nord i Angola, der de systematisk blir ranet av nettverket av menneskehandlere, mens kvinnene, i hovedsak kongolesiske, dør sakte i bordellene i Luanda. Etterhvert som de får høre om voldtekter, tortur og masseutvisninger, velger stadig flere migranter, ifølge Jérémie, å dra til Sør-Afrika – som Emeka. I 2010 skodde han seg igjen for å nå Johannesburg.

Ettersom veiene var uframkommelige, tok han fly til Lubumbashi, ved grensen til Zambia. Det var begynnelsen på et langt mareritt: Han ble arrestert. «Jeg satt her i sju måneder før jeg ble overført til migrantfengselet i Kinshasa.» «Litt av et fengsel,» slår Lelu fast. «Umulig å få adgang, selv med tillatelse fra St. Peter!» Emeka erindrer «to ekstra måneder uten å se dagslys». Så ble han satt fri. Det var snakk om «en ukjent besøkende som snakket engelsk», som skal ha betalt 250 dollar for løslatelsen. «Jeg har aldri sett ham igjen.»

Emeka lever av å kjøpe og selge motorsykkeldeler. I en alder av 29 ser han fotballdrømmen svinne. Med bitterhet ser han tilbake på seks års virring hit og dit. Han innrømmer at han har tatt «gale valg» og at «Nigeria er bedre, mye bedre enn Kongo». Slitt mellom ydmykelsen ved å vende tilbake og angsten for å dra av gårde igjen, er denne unge mannen et bilde på alle de ukjente som er knekt av drømmene sine. «Eventyret er som et pokerspill: Enten blir man en helt, eller så sitter man igjen uten menneskeverd,» sier Michael Tschanz, lederen for IOM i Kinshasa. «Mange foretrekker rett og slett å forsvinne.»

Syndebukker for folkelig frustrasjon
De overlevende fra Sentral-Afrika fortsetter med fly til Lubumbashi, hovedstaden i Katanga og inngangsporten til de sørlige områdene. «Alle passerer gjennom grensestasjonen Kasumbalesa,» forteller en kongolesisk menneskesmugler på telefonen. «På to dager og for 250 dollar tar jeg dem med buss til Lusaka, Harare, og så til Johannesburg.» Motorveien er rettlinjet over savannen, men slår rygg når den nærmer seg den sørafrikanske hovedstaden. I det fjerne kan man se tårnene i Central Business District, forretningsstrøket, heve seg mot en blekblå himmel. Bussen forlater N1, tråkler seg gjennom snorrette avenyer og stanser under halvtaket på en rutebilstasjon. Terminus.

Parktown North er bare noen steinkast unna. Der sitter Marc Gbaffou i telefonen og prøver å hjelpe lillebroren ut av en politikontroll. Folk fra Kongo, Somalia og Zimbabwe nyter godt av en god lovgivning overfor politiske flyktninger og slipper lett inn i Sør-Afrika. For vestafrikanere er det en annen dans: «De drar dem med til politistasjonen uten engang å spørre om papirene deres!» sier Gbaffou, som representerer gruppene fra Elfenbenskysten. Han kom til Sør-Afrika i 1997, hvor han ble matvaretekniker etter å ha solgt grønnsaker. Den sympatiske førtiåringen gjentar til det kjedsommelige: Det er ikke mange som klarer seg så godt som ham. «Vanligvis klarer ikke migrantene å oppfylle drømmen sin her. Men de klarer seg på et vis. Sør-Afrika er både et fornuftsekteskap og et kjærlighetsforhold.»

Dette forholdet fullbyrdes som oftest i bydelen Yeoville. I skyggen av grå og triste murblokker prøver en hær av vakter, håndverkere, murere og frisører å karre til seg en plass i solen i det sørlige Afrika, mens titusener av andre migranter har søkt til gruver og skogsdrift i Northern Cape og Kwazulu Natal – arbeidskraft som bevisst blir holdt marginal, fleksibel og billig. «Samtidig beskylder man dem for å undergrave de sosiale standardene,» sier Aurélia Segatti, forsker fra Southern African Migration Programme ved Universitetet i Witwatersrand. «Utlendingene er syndebukker for en frustrert befolkning.» En meningsmåling World Values Survey gjennomførte i 2008 viser klart at Sør-Afrika er verdens mest fremmedfiendtlige land.9

Drømmen om veien
Myndighetene følger opp. «Kampen mot dokumentforfalskning er styrket, de har innført biometri og økt hjemsendingene. I løpet av 15 år er 2,5 millioner utlendinger kastet ut,» konstaterer Aurélia Segatti. «Men styresmaktene har aldri tatt hensyn til migrasjonens økonomiske dimensjon.» Det er et paradoks at dette landet kaller seg framvoksende, men er ute av stand til å ta konsekvensene. Samtidig er de afrikanske «brødrene» som en gang bidro til at ANC vant kampen mot apartheid bitre. Og kunne tenke seg å prøve lykken i Europa og USA igjen. «Det er denne staheten til å holde liv i drømmen om å reise! Min rolle er å fortelle dem at de ikke får det bedre andre steder,» sier Marc Gbaffou.

For Emilio Sie har regnbuelandet blitt «modenhetens land». Som sjef for et bilverksted har Emilio fra Elfenbenskysten opplevd vekst i virksomheten i ti år. Han forteller om huset sitt «til 1,2 millioner rand i Germiston», sine tre barn som går på privatskole og lånene banksjefen innvilger ham «etter en enkel telefonsamtale». «Eventyret er over,» lover han, men han bevilger seg likevel noen forretningsreiser til India, Angola og Malaysia. «Det er sant, jeg er på reise hver måned,» innrømmer verkstedeieren. «Jeg klarer ikke å sitte stille og ikke gjøre noen ting!» Ved siden av ham har hans ti ansatte, alle immigranter, gått løs på karosseriet til en fellesdrosje. Kanskje er det Emilio Sies skjebne: Veien har aldri helt forlatt ham.

Oversatt av L.H.T.