Kampen om sørstatene

Hver morgen klokka 6 setter Russell Stanton seg i pickup-en for å tråle bondegårdene i området, i håp om å finne arbeid for dagen – plukke fersken, peanøtter, mais eller alt annet han tilbys. Denne klamme augustkvelden går førtiåringen regelmessig ut av det nedkjølte rommet sitt for å røyke en sigarett på motellets parkeringsplass. I tre år har han bodd på dette motellet i Darien (Georgia): «Det er billigere enn å leie en leilighet. Du har strøm, kabel-tv og noen som rydder rommet ditt hver dag,» sier han spøkefullt mens han kikker på søsteren Jenna, som jobber som stuepike på motellet. Sammen med ektemannen og deres to barn bor hun i to tilknyttede rom. Hun jobber bare et par timer om dagen. «Motellet har ikke mange kunder, mest faste beboere. For tiden har vi en trailersjåfør, hans kjæreste og en indisk familie. Her i området kjører folk forbi, de foretrekker å stoppe langs motorveien.» Presidentkandidatene gidder heller ikke å stoppe i Georgia: De foretrekker å dra til North Carolina eller Florida, der det kommende presidentvalg vil utspille seg.

Denne søvnige småbyen noen miles fra Interstate 95 som følger atlanterhavskysten fra Florida til Canada, er på ingen måte en turistdestinasjon: en svær hovedvei, en rekke snorrette gater, bensinstasjoner, dagligvarehandler strippet for frukt og grønnsaker og ikke minst, uendelige mange hus til salgs. Av de 1090 boligene i kommunen, står 292 tomme. Da subprimekrisen brøt ut, var byens to tusen innbyggere allerede hardt rammet av nedgangen i tekstilindustrien. I fylket McIntosh har arbeidsledigheten krøpet over ti prosent og gjennomsnittslønnen har falt med 4000 dollar fra 2007 til 2009, fra 25 739 til 21 771 dollar i året, men den har steget litt de siste årene.

Søsknene Stanton havnet i Fort King George Motell etter at familiehuset deres ble beslaglagt. «Jeg levde av småjobber og moren min måtte slutte å jobbe. Avdragene ble for dyre, dermed måtte vi flytte. Jeg dro til Texas et år for å forsøke meg, siden dro jeg tilbake hit,» fortellere storebroren. Jenna og ektefellen forsøkte å leie leilighet, men de fikk raskt problemer med å betale leien og flyttet til motellet. Den unge kvinnen har en emmen smak i munnen etter Obamas første periode: «I fire har Obama ikke gjort noe for oss. Jeg som er fattig, jeg er for republikanerne, for demokratene gir blanke i fattige hvite som meg.»

Ved slutten av Obamas første periode er rasepolariseringen i politikken fortsatt anspent, spesielt i sør. «Vi er tilbake i samme situasjon som for førti år siden, da kun svarte kandidater kunne representerer de svarte og kun hvite de hvite velgerne,» sa Eric Mansfield, republikansk representant i delstatssenatet i South Carolina, nylig til avisen The Nation. Mens Louisiana, Alabama og Mississippi allerede følger denne regelen strengt – blant representantene de har sendt til Kongressen er demokratene svarte, republikanerne hvite – kan den siste hvite demokraten fra Georgia miste plassen sin i november. «Det er ikke bra for noen av partiene,» sa Lindsey Graham, South Carolinas republikanske senator, nylig. «Republikanerne må forstå at vi kan forføre velgerne med minoritetskandidater […]. Og demokratene må forstå at Det demokratiske parti ikke kan miste 75 prosent av de hvite velgerne.»2



Konsentrert valgkamp

Høyresiden mener denne spaltingen skyldes motstandernes slappe stillingstaking i spørsmål som abort og kjønnsnøytralt ekteskap. «For få år siden stemte mange hvite fortsatt på demokratene. Men partiet har dreid så mye til venstre at velgerne deres har gått over til den konservative leiren,» forteller den pensjonerte ingeniøren Kevin Bennett, som er aktiv blant republikanerne i Alabama. Obamas tilhengere legger på sin side skylden på de republikanske guvernørenes omlegging av valgkretsene etter 2010. «De har samlet de svarte i stadig færre kretser for å tynne dem ut i de andre,» sier Billy Mitchell, demokrat – svart – i Represantantenes hus i Georgia. Halvparten av North Carolinas 2,2 millioner afroamerikanere er konsentrert i en femtedel av valgkretsene. I Texas har andelen hvite i befolkningen sunket fra 52 til 45 prosent mellom 2000 og 2010. Likevel er de i flertall i 70 prosent av valgkretsene til Kongressen, takket være denne kløktige inndelingen av kretsene.

I Darien, der de svarte er så vidt færre enn de hvite (44,2 mot 52,9 prosent) vil kampen bli tøff. Men Stanton vil gå imot statistikken: «Jeg vil stemme på Obama. Siden jeg ikke har barn, har jeg ikke rett til Medicaid [sykeforsikring for fattige]. Hvis han vinner, kan jeg kanskje få sykeforsikring.» Dette kommer overraskende fra en mann som sier han «elsker» ultrahøyre-kommentatoren Rush Limbaugh, «fordi han stiller de viktige spørsmålene». Uansett får han søsteren til å le: «Du sa det forrige gang også, men du har fortsatt ikke forsikring!» På tross av overbevisningene deres er de ikke sikre på om de skal stemme 6. november: De er ikke innskrevet i valgmanntallet, de vet ikke hvilken dato valget er på, eller navnet på den republikanske kandidaten. Og det får de heller ikke vite av å lese Tribune & Georgian. Dagen etter at Mitt Romney offisielt ble republikanernes kandidat, vier ikke lokalavisen en eneste setning til saken. Den velger heller å skrive om en 59 år gammel kvinne som ble stoppet for fyllekjøring i Woodbine, eller en 30-åring politiet tok med åpen ølflaske på offentlig sted i St. Mary’s.

I denne lille byen, som ellers i Georgia, er valgkampen lite synlig – ingen politiske reklamer på tv, ingen talspersoner eller folkemøter med kandidatene. Mens valgplakatene for håpefulle sheriffkandidater invaderer småbyene i enkelte fylker, er Obamas og Romneys ansikter fraværende i det offentlige rom. Også andre delstater ignoreres av presidentkandidatene. Siden juni har Romney og visepresidentkandidaten hans, Paul Ryan, besøkt verken Maryland, Connecticut, Nebraska, Kansas, Maine eller Vermont. Obama og Biden har skydd Arizona, New Mexico, Oklahoma, Mississippi, Alabama, Montana og Idaho. «Presidenten drar bare til Georgia for å få valgkampbidrag,» forteller Mitchell litt flau. «Det er ingen vits i å drive valgkamp her: Vi er nesten sikre på å tape. Så da ber vi våre tilhengere reise til North Carolina og Florida for å tale vår sak og arrangere folkemøter. De kan også ringe overalt i USA.» Det samme hører jeg i South Carolina, der Melissa Watson, svart, lærer og medlem av demokratene, utdyper: «Presidenten har begrensede ressurser. En milliard dollar er mye penger, men det er en begrenset sum. Vi vet at sjansene for å vinne i South Carolina er ørsmå. Derfor har han valgt å konsentrere valgkampen der konkurransen raser mest. Det er bare ti-elleve delstater kampen står om.»



Demografiske endringer

Blant disse statene er Ohio, som demokratparet har besøkt 21 ganger (motstanderne 22), Iowa (17 mot 13 besøk), Florida, North Carolina og Nevada. Det er her nesten alle av de 605 996 reklamespottene kandidatene (eller støttegrupper) kjøpte mellom 10. april og 4. september, ble vist. Til kanaleiernes store glede: På et år har prisen på et 30-sekunders reklameinnslag steget med 44 prosent i Charlotte og 34 prosent i Las Vegas.3

Den amerikanske valgmodellen med indirekte valg fremmer et topartisystem, og har skapt et todelt valgsystem der stemmene ikke har samme vekt i en safe state – statene som en av partiene er sikre på å vinne – som i en swing state, der velgerne vingler mellom de to partiene og kandidatene setter inn storskytset. Sørstatene har lenge tilhørt den første kategorien. I nesten et århundre4 var de en demokratisk bastion, men skiftet leir på begynnelsen av 1970-tallet: Før Obama var det bare Jimmy Carter og Bill Clinton – demokrater fra sørstatene – som klarte å vinne i tidligere konfederasjonsstater.

Hvorfor har demokratene siden 2008 besluttet å drive valgkamp i North Carolina og ikke i South Carolina, selv om de to delstatene tilsynelatende har samme velgermasse? Svaret ligger i geografien. De nye forstedene som ble bygd i North Carolina for ti-tjue år siden skiller seg fra de rurale landskapene i South Carolina, som fortsatt lever, nokså dårlig, av tradisjonell industri (tekstil, bil, kjemisk) og landbruk (tobakk, fjærkre). I «strøket» Old Stone Crossing, øst i Charlotte (North Carolina), klarer verken de bevisst kronglete gatene eller husenes «gamle mursteiner» å skjule stedenes moderne ferniss. Disse boligområdene har poppet opp mellom forlate åkre, motorveier og næringsområder, podet på bysentrumet via en labyrint av ekspressveier, skogsveier og øde gater. På kvelden er de knapt opplyst – ingen butikker, ingen offentlige plasser. Et titalls mer eller mindre koselige «strøk» av denne typen – Hampshire Hills, Highland Creek, Beverly Crest, McAlpine Woods – har blitt skapt så å si ut av intet. «North Carolina er en maisåker dekket av forsteder,» sier en innbygger i regionen.

Under demokratenes landsmøte, som fant sted i nettopp Charlotte i begynnelsen av september, var den tidligere guvernøren Jim Hunt mer positiv til utviklingen i sin delstat: «Dere har sett skyskraperne og alt hva Charlotte kan tilby,» sa han til salen. «Dere har kanskje hørt om vårt Research Triangle Park,5 kanskje har barna deres søkt opptak på en av våre høyere utdanningsinstitusjoner. Vi er stolte av alt det vi har gjort i North Carolina. For femti år siden var dette en fattig, rural og segregert delstat. Men vi hadde en guvernør kalt Terry Sanford [1961–1965]. Han arbeidet med bedriftslederne, politikerne og professorene for å bygge våre fantastiske universiteter, våre 58 community colleges og våre offentlige skoler. Resultatet er den blomstrende og avanserte økonomien dere kan beundre i dag.»

North Carolina har tre av de 30 beste amerikanske universitetene og hovedkontorene til 14 av de 500 største selskapene i landet. Dette har fått befolkningstallet til å doble seg siden 90-tallet. Denne demografiske endringen fikk Obama til å forsøke å vinne delstaten fra republikanerne: Ved hjelp av en armada av frivillige, klarte han å få de nyankomne – mange studenter, unge, faglærte arbeidere, minoriteter – til å stemme i hopetall på ham i 2008 – og vinne over motstanderen, John McCain, som fikk stemmene til lavtutdannede hvite og folk på landsbygda. Lokalt var kontrastene slående. I fylket Mecklenburg, som huser den svært dynamiske byen Charlotte med knappe 51 prosent hvite (latinamerikanere ikke tatt med), stemte 62 prosent på Obama. I nabofylket Gaston (75 prosent hvite, 20 prosent lavere snittinntekt for husholdningene), stemte like mange prosent i McCains favør.



Troen på veldedighet

I likhet med Alabama, South Carolina, Mississippi og Arkansas, ligner Georgia mer på Gaston enn Mecklenburg: Demokratene har altså få sjanser til å vinne her. «Foruten Atlanta er det en fattig, rural og religiøs delstat,» sier Mitchell for å forklare sitt partis gjentatte nederlag. «Folk her er svært konservative: Vi er midt i bibelbeltet.» Merkelappen er på ingen måte metaforisk: Georgia og delstatens ti millioner innbyggere har 12 292 kirker og 3,3 millioner aktive kirkegjengere. Metodister, baptister, presbyterianere, pinsevenner, episkopalere. I delstatens småbyer er det ikke sikkert du vil se noen offentlige bygninger, men du vil garantert se et titalls religiøse bygg. Bare i Darien ser jeg minst ti. Flesteparten av disse kirkene er slike som kjemper mot «synd» – abort, prevensjon, homoseksualitet, pengespill – men de spiller også en viktige sosial rolle. De deler ut mat til fattige, tar seg av eldre og gir leksehjelp til barn. Alt til en billig penge, med frivillig arbeid og pengegaver fra sognebarna.

I sørstatene går den religiøse inderligheten ofte hånd i hånd med en fiendtlig innstilling til staten. Og den blander seg inn i politikken: Her hersker ideen om at veldedige organisasjoner er bedre skikket til å løse sosiale problemer enn det offentlige:

«Det private er mer effektivt til å løse sosiale problemer: Du har fullt av folk som forsøker mange løsninger og den beste vinner. Per definisjon kan ikke staten gjøre dette: Den lager en løsning for alle. Vi har aldri hatt så mange fattige i USA siden Lyndon B. Johnson lanserte ’krigen mot fattigdom’ i 1964.6 Det er lett å se at det er en løsning som ikke fungerer. Vi kan ikke fortsette å øke de offentlige utgiftene! Som konservativ mener jeg at kirken må spille en ledende rolle i sosialhjelpen. Den kan være nærmere de trengende, forstå deres behov, skape en interaksjon mellom de som hjelper og de som får hjelp: den ansvarliggjør individene,» mener Matt Arnolds, republikansk utsending fra North Carolina til republikanernes landsmøte i Tampa.

Noen meter ved siden av, i marineblå dress, rødt slips og stivt smil, tror også Ed Rynders, fra Representantenes hus i Georgia, fullt og helt på ideen om å ansvarliggjøre de fattige. Han blir rasende når han hører ordene «rett til sosialhjelp»: «Du er avhengig av sosialhjelp!» insisterer han, før han setter i gang med det rituelle snakket om fisk og fiskestang – det er bedre å lære å fiske enn å forvente at noen skal gi deg fisk hver dag – for å framheve veldedighetens goder. «Statens eneste moralske forpliktelse er å ta seg av de som ikke kan livnære seg selv: handikappede, mentalt syke, småbarn og gamle. Når staten hjelper de andre – de som er ansvarlige for sine handlinger – driver den dem til ikke å arbeide. Kirken, lokalsamfunnene og de veldedige organisasjonene kan ta seg av dem,» konkluderer han.



Cash for gold

Fem miles med motorveier fra forretningsstrøket i Tampa (Florida), innklemt mellom en bensinstasjon og et bruktmarked, forsøker First Church of God i Downtown Tampa, en av de fattigste bydelene, med veldedighet fra dag til dag. Hver onsdag organiserer pastor Larry Mobley og sognebarnet Linda Burcham utdeling av matpakker. Tjenesten fungerer som en offentlig tjeneste: mellom 11.00 og 15.00 trekker rundt hundre personer – svarte, hvite, latinamerikanere, unge, gamle – en kølapp, fyller ut et skjema (etternavn, fornavn, adresse, antall medlemmer i husholdningen), deretter må de vente tålmodig opptil flere timer i et moderne klimatisert venterom. Når alle matpakkene er delt ut, må de siste uheldige forlate lokalet tomhendt. De andre har fått med seg en kartong fruktjus, kaker, tomater, vakuumpakkede pølser og rundstykker: Resultatet av den ukentlige innsamlingen til to frivillige som, med pengegaver fra kirkemedlemmene, kjøper varer som har gått ut på dato til en billig pris fra butikken på hjørnet.

Liana Kelley er her ofte. Etter å ha tatt vare på barna sine, skilte den kubanske innvandreren seg fra sin irskættede ektemann for tre år siden. Hun sto plutselig uten ressurser og flyttet til Downtown Tampa. «Sosialhjelpen på 377 dollar i måneden holder knapt til husleie, strøm og kabel-tv,» forteller hun. «Jeg gikk derfor til pantehandleren i nabolaget, solgte smykkene mine og andre ting av verdi. Etter en stund tilbød de å ansette meg.» I 18 måneder har Kelley, i Floridas utmattende varme, med armene dekket for å unngå den brennende solen, stått på gata i Busch Boulevard og holdt opp en plakat for bilistene: Cash for Gold. Jobben som levende reklameskilt gir henne sju dollar i timen: «De ringer meg når de har behov. Problemet er at det enkelte ganger er midt i matutdelingen. Da jobber jeg tre timer for 21 dollar, men mister en eske verdt det dobbelte!»

6. november vil hun stemme på Obama. Kanskje hørte hun Romney si at hun og flere millioner andre i samme situasjon var for avhengige av staten til ikke å stemme på demokratene.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Ari Berman, «How the GOP is resegregating the South», The Nation, New York, 31. januar 2012. I USA krever folketellingene at innbyggerne krysser av for kategorien «rase», en kategori som kan variere fra den ene folketellingen til den andre. I 2010 betydde «svarte» eller «afroamerikanere» «personer som har opprinnelse blant en eller flere av de svarte rasegruppene fra Afrika» og «hvite» – delt mellom hvite og ikke-latinamerikanske hvite – «personer som har opprinnelse blant de innfødte i Europa, Midtøsten og Nord-Afrika».

2 Jonathan Martin, «Obama’s problems in the South», Politico, Washington, 2. august 2012.

3 Se Amy Scatz og Suzanne Vranica, «Swing-state stations are election winners», The Wall Street Journal, 9. september 2012.

4 Med noen få unntak: de republikanske kandidatene Hayes (1876), Harding (1920) og især Hoover (1928) klarte å vinne i flere av sørstatene.

5 Høyteknologiske industriparker opprettet i 1959 for å få fart på sørstatene.

6 Innførte blant annet Medicaid og Medicare.