Rif gjenfinner opprørsånden

De marokkanske myndighetene sliter med å demme opp for opprør etter protestbølgen i den arabiske verden. Etter valgseieren i november 2011 leder det islamistiske Rettferdighets- og utviklingspartiet regjeringen. Men maktstrukturene vedvarer, i likhet med undertrykkelsen, særlig i den forsømte berberregionen Rif.

Utenfor porten ser fengselet Al-Hocëima tomt ut. Klokka åtte om morgenen ser vi kun tre aktivister fra Marokkos menneskerettighetsforening (AMDH) som lener seg mot en liten varebil. Et kvarter senere kommer det også en politimann i sivil med et hardt ansikt og tredagersskjegg. Han setter seg ned på trappen til en bygård og later som om han venter på noen, uten å slippe blikket. Halv ti åpnes endelig de tunge portene, og ut kommer fire unge menn. De ble alle arrestert 11. mars 2012, i landsbyen Imzouren, 20 kilometer unna, etter en fredelig demonstrasjon mot brutaliteten til politiet som tre dager tidligere hadde stormet inn i nabolandsbyen Aït Bouayach. Nå har de tilbrakt tre måneder stuet sammen med 25 andre fengslede i celler med tjue senger.

Politinærværet gjør det umulig å snakke med de unge mennene med en gang. En av dem forsvinner dessuten raskt. Mohammed B. er fransk, født i Frankrike med marokkanske foreldre, og hadde ingenting å gjøre med demonstrasjonen. «Jeg er rørlegger i Nîmes. Jeg hadde ikke satt føttene mine i Marokko på seks år. Jeg besøkte familien til kona mi, som er fra Imzouren. Politiet kastet seg over meg helt vilkårlig. Dommeren ville ikke høre på meg, det franske konsulatet har ikke hjulpet meg, og nå vil jeg bare dra tilbake til Frankrike med kona.»

Fire dager senere møter vi de tre andre i lokalene til AMDH, der de får servert kaker og fruktjus av de to eneste kvinnene i denne forsamlingen på over hundre menn. «Demonstrasjonen var fullstendig fredelig,» insisterer Mohammed D. (20) fra en douar (grend) nær Imzouren. «Plutselig kastet ti politimenn seg over meg. Først slo de meg i gata med hjelmer og batonger, så kastet de meg i en varebil der de fortsatte å banke meg. Hver gang en patrulje kom forbi inviterte de dem inn for å slå meg. De trakasserte meg hele tiden, kalte faren min spansk [dvs. at moren er prostituert]. På politistasjonen var det enda verre. En svær politimann la hele vekten sin på kneet mitt, mens kollegene holdt foten min en halvmeter over bakken. Det pågikk i minst to timer. Jeg besvimte. En ambulanse kjørte meg til sykehuset, der lå jeg i to dager med armer og bein lenket til senga, uten å få noe mat. Legen kom bare forbi for å trakassere meg. Så ble jeg kjørt tilbake til politistasjonen. De ville at jeg skulle skrive under på en erklæring der jeg innrømmet å ha slått en politimann som hadde mistet et øye! Da jeg nektet, begynte de igjen å slå. Da jeg ble stilt for retten to dager senere, ville jeg vise slagmerkene på kroppen, men dommeren nektet meg å ta av meg skjorta. Han sa: ’Hvis du vil levere en anmeldelse, er ikke dette stedet for det’!»

Hans to kamerater forteller om samme ekstreme brutalitet. Mehdi A. (20) ble banket opp i to dager i et rom på politistasjonen. «Og det kom en evinnelig strøm av nedsettende ord om opprørshelten Moulay Mohand, som de kalte en skitten forræder. De sa også at hvis de ville, kunne de ødelegge Rif på to timer, og at de ville lage såpe av likene våre, slik tyskerne gjorde med jødene i Auschwitz.»

SEKULÆR STAT
Volden mot de unge i Rif er et ledd i de marokkanske myndighetenes forsøk på å slå ned den massive folkelige mobiliseringen etter januar 2011, da tunisierne klarte å jage Ben Ali ut av presidentpalasset. Søndag 20. februar 2011 kom det oppfordringer på Facebook om å demonstrere i hver by. I Al-Hoceïma møtte 30 000 av byens og de nærliggende landsbyenes 120 000 innbyggere opp. Slik oppsto bevegelsen M20F, drevet fram av nye aktivister, men også av den mektige Nasjonalforeningen for arbeidsledige med utdanning (dannet i 1991), studentorganisasjoner og tidligere venstreaktivister som kong Hassan 2 i sin tid fengslet, og i dag ofte er engasjert i AMDH.

Hver søndag fortsetter demonstrasjonene landet over, med stadig nye paroler. For det meste dreier de seg om rettferdighet (mot politivolden), verdighet (rett til arbeid, helsetjenester, en ikke-korrupt administrasjon) og likhet (fordeling av landets rikdom, lavere leiepriser, billigere strøm og nødvendighetsvarer).

Og kongen? «Vi nevner ham aldri direkte,» forklarer den 26 år gamle teknikeren Jawad S. som vi møter for en te på kafeen Jazirat Annokour («Nokour-øyene») i Aït Bouayach, dagen etter søndagsdemonstrasjonen. 200 deltok i denne demonstrasjonen, bare menn – tre dager senere er også noen arbeidsledige, utdannede kvinner til stede, samlet på siden under en demonstrasjon foran domstolen i Al-Hoceïma, der en av deres medlemmer stilles for retten. «Dessuten vil vi ikke at han skal gå av,» fortsetter Jawad. «Vi vil bare ha en konge som i Spania eller Nederland.» (Faktisk har Nederland hatt en dronning, Beatrix, siden 1980). Disse unge marokkanerne vil beholde kongen, så lenge han «slutter å blande seg inn i økonomien» – en eufemisme for en demokratisk omfordeling av den enorme formuen han har høstet fra sine «automatiske» eierandeler i de store nasjonale selskapene. Alle har lest hele eller deler av Catherine Graciet og Eric Laurents Roi prédateur (forbudt i Marokko, men tilgjengelig på nett) som avdekker finanstriksingen til monarken og hans nærmeste omgangskrets. 1 Alle de unge demonstrantene har ’sekulær stat’ på tunga. Men hva betyr ordet for dem? «Vi må skille religionen fra sivile rettigheter,» sier den arbeidsledige turistguiden Mohammed (24). «Bare å kunne snakke om en sekulær stat uten å bli kalt ateist, er et framskritt!» bemerker arbeidsledige Ahmed B. Vil de i idealsamfunnet sitt akseptere at marokkanere spiser lunsj på en utendørskafé under ramadan? «Å, nei!» roper Mohammed. «De kan spise hjemme hvis de vil, men de må respektere de som faster!» Den eneste som svarte ja på spørsmålet, Saïd A., tar til motmæle: «I så fall, vil ingenting ha endret seg, for det er akkurat slik det er i dag.»

UPOPULÆRE ISLAMISTER
Alle disse vennene, som er mer eller mindre engasjert i M20F, kommer fra området rundt Aït Bouayach. Familiene deres, som har mellom fem og åtte barn, lever av fedrenes inntekter, 2500–5000 dirham (1700–3400 kroner), men også av thawiza – berbisk for familiesolidaritet. Mødrene deres arbeider ikke utenfor hjemmet, de går sjelden ut for annet enn familiebesøk. «Hos oss, i Rif, er det normalt,» forklarer Ahmed. «For oss er kvinnen en prinsesse, det mest verdifulle mannen har. Derfor må hun ikke slite seg ut med å dra for å arbeide eller gjøre innkjøp.»

Al-Hoceïma er et av rundt femten steder med store sosiale protester, der det har blitt holdt demonstrasjoner hver søndag de siste 18 månedene. Den første, 20. februar 2011, ble merket av et forferdelig «uhell», som alle her mener ble framprovosert av politiet: Likene av fem unge menn ble funnet forbrent etter en brann i et lite bankkontor i sentrum. Noen uker senere sluttet den sufi-inspirerte islamistbevegelsen Al-Adl wal-Ihsan (Rettferdighet og velferd) seg til M20F. Islamistbevegelsen, ledet av sjeik Yassine og hans datter Nadia, er tolerert men ikke anerkjent av myndighetene. «I Tanger gikk vi fra den ene dagen til den andre fra 20 000 til 200 000 demonstranter,» forteller Wadia (32), sykepleier som er kommet hit for å tilbringe noen dager på Al-Hoceïmas strender. «Selv om de ga oss store forsterkninger, bragte de også med seg problemer. På folkemøtene krevde de at kvinnene skulle gå med sjal, de ville at vi skulle be, de ville ikke demonstrere under ramadan.»

I desember 2011 besluttet sjeik Yassine seg for å trekke sin støtte til M20F. «Han ga ingen god grunn, men alle adlød! I Tanger ga dette nådestøtet til bevegelsen. Den eneste fordelen var at folkemøtene ble litt enklere.» I Al-Hoceïma har bevegelsen fått vind i seilene siden forsommeren 2011, for her er ikke islamistene aktive, i motsetning til i resten av landet. Islamistene er ikke populære her, verken Al-Adl wal-Ishan eller Rettferdighet- og utviklingspartiet, selv om generalsekretæren Abdelilah Benkirane ble utropt til regjeringssjef av kongen i januar 2012. 2 «Her er folk svært religiøse, men de praktiserer en konservativ islam uten skjegg eller tsjador,» forteller Hocine M’Rabet, folkevalgt kommunalrådgiver fra en venstreliste i kommunen Aït Youssef Ali, nær Al-Hoceïma. «Islamistene har ikke noe grep på dem. Særlig fordi de ser på det arabiske språket som hellig, noe berberne misliker.» I valget i november 2011 fikk Rettferdighets- og utviklingspartiet ingen representanter fra Rif.

OKKUPASJONEN I AÏT BOUAYACH
I Aït Bouayach, en kommune med 20 000 innbyggere (inkludert grendene rundt), 30 kilometer fra Al-Hoceïma, brøt demonstrasjonene ut igjen etter en hendelse i august 2011. Få dager før ramadan skrek en skilt, hjemløs firebarnsmor ut sin nød foran vinduene til pasjaen (statens representant). Etter noen timer var hovedplassen i landsbyen full. «Lederne for M20F spilte på den berbiske solidariteten mot den arabiske pasjaen som er utnevnt av myndighetene i Rabat,» forklarer Mohammed J.. Han er en ung arbeidsledig, utdannet i arabisk litteratur, som har flyttet hjem til foreldrene sine i Aït Bouayach, og er svært aktiv i bevegelsen. Etter en tolv dager lang brytekamp med pasjaen, fikk kvinnen en bolig. Bevegelsen fikk da et annet mål: strømregningene, som kan være opptil 800 dirham i måneden for familier med en gjennomsnittsinntekt på 3500 dirham.

3. oktober 2011 begynte okkupasjonen av det lille bygget til det statlige kraftselskapet ONE i Aït Bouayach. Aktivistene slo opp telt i hagen, hindret adgang til kontorene for de ansatte og dermed utsendelsen av regningene. «I begynnelsen hadde vi hele befolkningen med oss. Det var fantastisk!» Myndighetene reagerte ikke umiddelbart. 27. oktober 2011 ble en av bevegelsens ledere, Kamel Hassani, knivstukket av en psykisk syk person, som alle mistenker ble manipulert av politiet. Demonstrantene krever to år med gratis strøm. Pasjaen nekter. Jevnlig blir hovedveien barrikadert av de unge, som også legger press på lokale kjøpmenn om å stenge butikken søndag ettermiddag – en viktig handelsdag for Marokkos næringsdrivende.

«Litt etter litt mistet vi støtten i befolkningen,» sukker Mohammed J. Natten 7. til 8. mars 2012 eksploderer det.

Etter at en gruppe aktivister begynner å demonstrere inne på kontoret hans, beordrer myndighetene i Rabat pasjaen til å få slutt på okkupasjonen. Halv to på natta inntar et titalls kjøretøy fra opprørspolitiet CMI landsbyen. De jager, slår nådeløst og arresterer alle som er i gatene. I tre dager blir landsbyen ryddet av ordensstyrkene som benytter anledningen til å arrestere et halvt dusin aktivister som de mener har ledet demonstrasjonene. 11. mars forflytter politivolden seg til nabolandsbyen Imzouren, der 200 aktivister forsøker å holde en fredelig solidaritetsmarsj – den som de unge vi møtte tre måneder senere utenfor fengselsportene deltok i. Enkelte av deres kamerater sitter fremdeles bak lås og slå.

Når vi spør ham om hendelsene, sier pasjaen i Aït Bouayach, Mohammed Ayad, at «ordensstyrken ikke utøvde noen vold 8. mars», at «politiet ikke engang brukte batongene sine» og at «ingen ble skadd». Ble ikke lederne av M20F arrestert? «De var alle kriminelle, ettersøkt av politiet for narkohandel!» M20F i regionen mener han «i stor grad er finansiert av utenlandske organisasjoner, spanske og nederlandske, for å destabilisere Marokko».

KONSERVATIVE REVOLUSJONÆRE
Ingen av de vi møter ytrer noen tillit til Benkiranes regjering. «Han ble valgt fordi han er den eneste som ikke har spilt spillet! 3 Han er dermed den eneste som velgerne kan ha et minimum av tillit til,» forklarer Mustapha, en topografisk ingeniør som vi møter på uteserveringen til Miramar, Al-Hoceïmas største kafé, sammen med to venner. Disse unge mennene er ikke engasjert i M20F. «I virkeligheten har Benkirane ingen makt, alt er i hendene på den andre [kongen],» legger kameraten Zakaria til. Vårt spørsmål om PJD vil islamisere parlamentet får sistemann i trioen til å le: «Hvis de virkelig var islamister ville de forbudt Mawazine-festivalen,» 4 sier en irritert Mohammed, som jobber i turistkontoret til kommunen Al-Hoceïma. «Der ser du flust av halvnakne kvinner synge! Men festivalen arrangeres av Lalla Salma [kona til kong Mohammed 6].» Mustapha skyter spøkefullt inn: «Kan du forestille deg Benkirane kreve at kongens kone bærer sjal?»

Statsministeren har nevnt Gud en gang. 14. mai 2012 svarte han til arbeidsledige med utdanning som krevde stillinger i staten, at «kun Allah bestemmer menneskers skjebne», og at de «måtte henvende seg til ham». Det gjorde dem rasende. I tjue år har arbeidsledige med utdanning kjempet for å få stillinger i den offentlige administrasjonen. Alle vet at lovgivningen i privat sektor er en av verdens mest liberale: ingen rett til å organisere seg, til sykeforsikring eller pensjon, vilkårlige oppsigelser, lavere lønninger enn i det offentlige. Det eneste tiltaket til den nye regjeringen som har fått oppmerksomhet i hele befolkningen, er økningen av bensinprisen, fra 10,5 til 12,5 dirham for literen 2. juni 2012.

Politibrutaliteten, slagene og månedene i fengsel later ikke til å ha svekket moralen til de unge i Al-Hoceïma. «Jeg vil fortsette å delta i demonstrasjonene, men uten at foreldrene mine vet det,» sier Mehdi A. (21), en av de tre vi møtte utenfor fengselet. «Ikke fordi de er for myndighetene, snarere tvert imot fordi de er redde. Da jeg var i fengsel, kom politiet på besøk til dem og sa at hvis jeg fortsatte ville de alle havne i fengsel.»

De unge i Al-Hoceïma drømmer om radikale politiske endringer, men er samtidig dypt konservative. Denne ettermiddagen henger en blytung sol over byen og dens smekkfulle strender. Menn i bar overkropp stuper ut i det friske sjøvannet. Kvinnene er derimot dekket med store klær fra topp til tå og sitter svette og ser på i den varme sanda. Har våre unge revolusjonære noe å utsette på dette? «Nei, det er deres valg, de har lov til å kle av seg om de vil.» På en time er vi tre ganger vitne til at brannmenn må hjelpe kvinner med solstikk.
Oversatt av R.N.
1 Catherine Graciet og Eric Laurent, Le Roi prédateur. Main basse sur le Maroc, Seuil, Paris, 2012.
2 Rettferdighets- og utviklingspartiet vant parlamentsvalget 25. November 2011 med 27 prosent av stemmene (valgdeltakelsen var på 45 prosent).
3 I 1998, et år før han døde, annonserte Hassan 2 demokratiske endringer. Han utnevnte sosialdemokraten Abderrahmane Youssoufi til statsminister. Youssoufis gamle opposisjonsparti USFP ble raskt diskreditert. Hassan 2s sønn, Mohammed 6, videreførte denne logikken og ga viktige stillinger til lederne for alle partiene, unntatt Rettferdighets- og utviklingspartiet inntil januar 2012.
4 Den ellevte utgaven av festivalen fant sted i Rabat 18. til 26. mai 2012.