Alawittenes underlige skjebne

Framtiden til Syrias alawitter, minoriteten Assad-familien tilhører, står på spill i borgerkrigen. Minoriteten som utgjør rundt ti prosent av befolkningen, holder til i deres historiske vugge i fjellene langs middelhavskysten og byer som Damaskus og Homs, dit mange har flyttet. Selv om alawittenes tro er knyttet til sjiaislam, er de en særegen gruppe som for bare noen tiår siden hadde overbevisninger som sto relativt fjernt fra islam. En del alawitter har flyttet til byene og blitt «islamiserte», mens andre har blitt værende på landsbygda og bevart sin esoteriske tro. Det finnes lite pålitelig informasjon om troen deres. Under Assad-familiens styre har temaet alltid vært tabu. Ingen har turt å snakke offentlig om alawittene. De har derfor blitt kalt «tyskere» på grunn av likheten mellom ordene på arabisk (alawiyyin og almaniyyin).

I dag spør mange seg om alawittene vil splittes eller droppe støtten til regimet. Av frykt for å bli utstøtt av sine egne har få alawitter sluttet seg til opposisjonen. De holder sammen av frykt for represalier og en overbevisning om at ingen kan løse de økonomiske problemene og skape virkelige politiske endringer. Nølingen deres kan til en viss grad forklares av en lang historie med religiøs splid, forfølgelse og undertrykkelse helt tilbake til den gang de ble kalt nusairier.



Kastet ut av islam

I 1903 besøkte den belgiske jesuitten Henri Lammens en nusairisk religiøs leder i Antiokia for å «få ham til å snakke». Som mange andre orientalister før ham, var han fascinert av dette folket med uklar opprinnelse og en tro preget av arkaiske trosretninger og elementer fra ulike religioner. De trodde på sjelevandring og en treenighet mellom profeten Muhammed, svigersønn Imam Ali og følgesvennen Salman, de feiret kristne høytider så vel som mer hedenske fester, de tilba lokale helgener, men hadde ingen moskeer. Hemmelighetene i nusairienes religion ble bare fortalt til innvidde, dermed var det var mange mysterier å ta fatt i for orientalister og misjonærer.

Lammens trodde først at nusairiene hadde vært kristne, men skiftet mening etter en samtale med den religiøse lederen, som klart bekjente seg til sjiaislam. Lederen avviste også ideen om at nusairiene ville bli absorbert av sunnimuslimene. Han klaget også over den dårlige behandlingen de hadde fått i Det osmanske riket, som provinsen deres hørte under fram til første verdenskrig. Alawittene var ifølge ham et forsvarsløst folk, uten den beskyttelsen utenfra som andre trosretninger fikk. «Hva om dere ble kristne?» foreslo Lammens. «Det ville straks gi Frankrike rett til å gripe inn for dere.»

Dette sier noe om problemene nusairiene har hatt med å skape en egen identitet siden begynnelsen av 1900-tallet, først under et falleferdig osmansk rike, så i et Syria under fransk mandat (fra 1920), og til slutt i det uavhengige Syria (1946). I løpet av denne perioden måtte de forlate sin isolasjon i fjellene og møte moderniteten.

Religionen deres ble dannet innenfor sjiaislam på 800- og 900-tallet, og fikk navn etter grunnleggeren, Muhammad ibn Nusair. De ble plassert blant gruppene som kalles ghulat, «ekstremister», som ble beskyldt for å overdrive dyrkelsen av Ali og nærmest guddommeliggjøre ham.1 Etter en periode med ekspansjon østover, trakk de seg tilbake i fjellene, der religionen utviklet seg i isolasjon med impulser fra lokal tro og riter. Som en religion for innvidde ble den omgitt av hemmeligheter og tok en esoterisk, gnostisk og mystisk retning i ytterkanten av islam. Nusairiene ble sett på som vantro, særlig av den kjente lovkyndige Taqi ibn Taymiyya (1263–1328), og ble etter hvert kastet ut av islam.



Syrias første opprører

Mot slutten av Det osmanske riket ble nusairiene diskriminert og ofre for ofte svært spekulative forestillinger. Etter mønster fra andre sjiamuslimer bevarte de selv tradisjoner som virker støtende på sunnimuslimer, for eksempel den rituelle fornærmelsen av profetens etterfølgere.2 Myndighetene i Istanbul forsøkte å integrere dem og bygge moskeer, men uten særlig hell. Nusairiene levde på den tiden først og fremst i fjellandsbyer (Jabal an-Nusayriyah) og i Alexandretta ( i dag provinsens Hatay i Tyrkia),3 der de var mer urbane og hadde utdanningsmuligheter. En del av dem bodde også i Nord-Libanon, hvor det helt siden opprøret startet i Syria har vært daglige sammenstøt mellom alawitter og sunnimuslimer i Tripoli.

I fjellene hadde de harde kår, de fleste var analfabete bønder som ble utbyttet av sunnimuslimske jordeiere. Noen alawitter klarte likevel å få stillinger i den osmanske administrasjonen. Det rurale samfunnet inndelt i fire stammer begynte å åpne seg mot omverdenen. På 1910-tallet knyttet nusairienes religiøse ledere bånd til imamittiske sjiamuslimer i Sør-Libanon og Irak.4 Enkelte begynte å kalle seg alawitter, for å markere nærhet til Ali og sjiaislam, og for å distansere seg fra nusairi som var blitt et skjellsord.

Da det franske mandatet over Syria og Libanon ble opprettet (1920–1946), begynte franskmennene å kalle dem alawitter. Franskmennene beskyttet den religiøse minoriteten og forsøkte å bedre deres økonomiske og sosiale kår, først og fremst for å skille dem fra de sunnimuslimske nasjonalistene – splitt og hersk. Syria ble splittet opp og alawittene fikk et selvstyrt område, som i 1922 ble en egen stat med Latakia som hovedstad, før det ble gjenforent med Syria i 1939.

Enkelte ledende alawitter ønsket de franske tiltakene velkomne, men én av dem, Saleh al-Ali (1884–1950), gjorde væpnet motstand i desember 1918. Han samlet også andre ledere for å kjempe i fjellene, inntil han ble nedkjempet i 1921. Han var Syrias første opprører og ble anerkjent som nasjonal helt i 1946 av den første uavhengige regjeringen. En annen som utmerket seg var Suleiman al-Murshid, en gjeter som gjorde mirakler og erklærte seg selv profet. Han endte med å bli hengt for forræderi mot det uavhengige Syria i 1946. Tilhengerne hans dannet en sekt.5



Sjiafisering av landet

Ettersom Murshid kjempet for selvstendighet for alawittene, gjorde de franske myndighetene ham til en alliert. På begynnelsen av 1930-tallet delte de alawittiske lederne seg i to leire: på den ene siden de som ville beholde selvstendigheten (og makten som fulgte med den); på den andre siden de unge, ofte velutdannede, som var på sunnimuslimenes side i byene og ønsket et forent Syria.

Under forhandlingene om den fransk-syriske avtalen i 1936 ble det så tvil om alawittene var muslimer. De alawittiske lederne var delt på midten mellom selvstendighet og syrisk enhet. Med Suleiman al-Ahmad (1866–1942) i spissen hevdet de siste høylytt at de var muslimer. I 1936 offentliggjorde de en tekst for å stadfeste deres arabiske og muslimske identitet. Senere henvendte de seg til muftien av Jerusalem, Amin al-Husseini. Muftien sendte ut en fatwa og for første gang innlemmet en muslimsk autoritet alawittene i umma, de troendes samfunn.

Da Syria ble selvstendig, utgjorde alawittene elleve prosent av befolkningen. 80 prosent av dem bodde i fjellene. Under det franske mandatet hadde de begynt å slå seg ned i småbyer og kystbyene. Flyttingen fortsatte. For å unnslippe fattigdommen slo de seg ned først og fremst i Homs og Damaskus, der de gjerne jobbet som håndverkere. Militæret var en annen mulighet. Alawittene var allerede overrepresentert i de franske troppene i Midtøsten. I likhet med andre minoriteter kom de inn på de franske offisersskolene på slutten av 1940-tallet. Etter hvert dannet de et grunnfjell for det nasjonalistiske og sosialistiske Baath-partiet.

Med støtte fra imamittiske sjiamuslimer i Irak, grunnla alawittene religiøse institusjoner, bygde moskeer og ga ut bøker. I 1952 anerkjente muftien i Syria deres geistlige som jafarites, det vil si sjiamuslimer. Tilnærmingen til sjiaislam ble enda sterkere under Hafez al-Assad, faren til Bashar. En viktig libanesisk religiøs leder, Musa Sadr, definerte dem som muslimer i 1973, og sjiaskoler ble opprettet i Sayyida Zaynab i utkanten av Damaskus. På 2000-tallet ble det snakket om en «sjiafisering» av landet, etter alliansen mellom libanesisk Hizbollah og Iran.



Undertrykker opposisjonelle

Etter Baath-offiserenes statskupp i 1963, fikk alawittene nøkkelstillinger i hæren. Etter at Hafez al-Assad kvittet seg med sine rivaler i 1970, fortsatte han denne politikken og erklærte: «Er du med Assad, er du med deg selv». Denne pakten, som høres ut som både et løfte og en trussel, gjelder fremdeles. Vi må likevel nyansere dette bildet av alawittenes rolle i militæret og i Baath-partiet, og deres erobring av staten og hovedstaden gjennom infiltrering av institusjoner og beslaglegging av ressurser.

For å oppnå kontroll over samfunnet, delte Hafez al-Assad ut vennetjenester og prioriterte visse geografiske områder og folkegrupper, først og fremst sunnimajoriteten (særlig i hæren og næringslivet) og de andre minoritetene (særlig kristne og drusere). I takt med kriser og avspenningspolitikk vekslet regimet mellom å lukke seg om sitt alawittiske fundament og sikkerhetsstyrkene, der det er mange alawitter, og åpne seg mot andre grupper. Bashar al-Assad videreførte denne politikken på sin egen måte med en nyliberalisme som etter hvert fikk et rent businesspreg.

Men ikke alle alawitter har dratt fordeler av regimet. Selv om området de kommer fra har gjennomgått en nøye kontrollert modernisering for å fungere som base ved en eventuell tilbaketrekning, er det bare Assad-klanen og dens nærmeste som virkelig har nytt godt av statens sjenerøsitet. Klanen har svekket stammeorganisering og de religiøse ledernes innflytelse, utmanøvrert store familier og undertrykt opposisjonelle. Den sosiale framgangen for statsansatte og militære er svært variabel. I likhet med syrere fleste sliter de økonomisk.

Oversatt av L.H.T.

1 Sjiaene er tilhengere av Imam Ali, profeten Muhammeds fetter og svigersønn.

2 Sjiaene bebreider dem for å ha ranet til seg kalifatet, som rettelig burde gis tilbake til Imam Ali.

3 Avstått av Frankrike til Tyrkia i 1939. Der er det i dag et spent forhold mellom alawitter og syriske flyktninger.

4 Tolversekten, eller imamittene, utgjør den største grenen av sjiaislam. I Syria er de bare en forsvinnende liten minoritet (1 til 2 prosent) som holder til i Damaskus, i landsbyer i nærheten av Aleppo, og i Hawran.

5 Murshid-tilhengerne har fått støtte under Assad, men har gjort lite av seg i statsapparatet. I dagens konflikt holder de seg nøytrale.