Lampedusa

For tretti år siden ble de som flyktet fra undertrykkende politiske systemer og dro i eksil hyllet i de rike landene og i pressen. Flyktningene hadde «valgt friheten», det vil si Vesten. I Berlin hedrer et museum de 136 flyktningene som døde mellom 1961 og 1989 da de forsøkte å ta seg forbi muren som delte byen i to.


De mange hundretusen syrere, somaliere og eritreere som nå «velger friheten» blir ikke tatt imot med den samme glød. Utenfor Lampedusa måtte myndighetene bruke en heisekran for å heise levningene etter tre hundre av dem opp på et krigsskip 12. oktober. For disse boat people var havet deres Berlinmur, Sicilia deres gravsted. De ble innvilget italienske statsborgerskap posthumt.



Deres død synes å ha påvirket europeiske politikere. 15. oktober hevdet for eksempel Frankrikes tidligere innenriksminister, Brice Hortefeux, at de forliste utenfor Lampedusa viser «en akutt utfordring» som kreve et svar, «nemlig å sørge for at våre lands velferdspolitikk blir mindre attraktiv.»1 Han angrep også den ekstravagante sjenerøsiteten som trekker flyktninger til Europa: «Statlige helsetjenester gjør at mennesker som har kommet hit og trosset våre regler [får gratis behandling], mens det kan koste opptil 50 euro i egenandel for franskmenn.»



Dermed var konklusjonen klar for ham: «Utsiktene til å dra fordelene av en attraktiv sosialpolitikk er en stor drivkraft. Vi har ikke lenger råd til å innfri dette.» Vi vet ikke om Hortefeux også innbiller seg at det er landets velferdsordninger som har gjort at 1 600 000 afghanere har flyktet til Pakistan. Eller om det er Jordans enorme rikdom, hvor BNP per innbygger er sju ganger lavere enn i Frankrike, som har fått over 540 000 syrere til å søke asyl der.



For tretti år siden pleide Vesten å skryte av sin rikdom og sine friheter, som et ideologisk våpen mot systemene de kjempet mot. Nå bruker enkelte vestlige ledere flyktningenes nød som påskudd for sette fart i nedbyggingen av alle sosiale sikkerhetsnett. Det betyr lite for disse manipulatorene at det store flertallet av planetens flyktninger i stor grad tas imot av land som er nesten like dårlig stilt som landene de flykter fra.



Når EU ikke beordrer disse landene, som allerede er på bristepunktet, til å «stoppe den uverdige businessen med usikre båter»,2 så krever de at de blir unionens buffer og beskytter Europa fra de uvelkomne ved å jage dem eller sperre dem inne i leirer. Det skammeligste av alt er at dette ikke vil vare lenge. For en dag vil det gamle kontinentet igjen måtte invitere unge migranter for å demme opp for befolkningsnedgangen. Da kommer debatten til å snu, murene til å falle og havet til å åpne seg.

Oversatt av R.E.

1RTL, 15. oktober 2013.

2Twitter-melding fra EUs innenrikskommissær, Cecilia Malmstr…m, 11. oktober 2013.