Lang bulgarsk vår

I over et år har Bulgaria blitt hjemsøkt av demonstrasjoner. I mai vant Sosialistpartiet valget uten at det dempet raseriet til en befolkning som er lei av korrupsjon, arbeidsledighet og sosial stagnasjon.

I det sørlige Bulgaria er de skogkledde sidene av fjellkjeden Rodopi ryddet for å gi plass til betongblokkene fra sovjettiden i Smolyans drabantbyer. På et høydedrag i bydelen Ustovo mekker noen menn på et rustent bilskjelett. Noen romunger leker i støvet. En eldre mann tar et langt trekk fra sigaretten og rister på hodet. «Problemer, ja, det fantes problemer,» hvisker han mens han ser på dødsannonsen som er hengt opp på inngangsdøra til boligblokka. Ventsislav Kozarev ble 47 år, han døde 3. mai 2013, kroppen hans ble 85 prosent forbrent etter at han satte fyr på seg selv foran fylkeshuset i Plovdiv.

I et lite, røykfylt rom er familien samlet til likvake. Stearinlys står og brenner på et lavt bord, et ikon henger på murveggen. Forsamlingen sitter fordypet i stillhet. «Ventsislav Kozarev hadde lenge vært uten arbeid, i likhet med samboeren. Barnevernet hadde hentet babyen deres, som de ikke klarte å ta seg av. Før han tok livet sitt, la han igjen en beskjed om at det var umulig å fortsette å leve slik,» forteller journalisten Mihailina Dimitrova. Siden begynnelsen av 2013 har minst ni mennesker dødd på denne måten. De har ikke lenger tall på hvor mange som har skutt seg eller kastet seg ut av vinduet. I midten av august fant naboene i landsbyen Ploski ved grensen til Makedonia en 77 år gammel kvinne forkullet i huset sitt. Dette inntil nylig ukjente fenomenet har tvunget den ortodokse kirken ut av tausheten. «Jeg ber alle dere unge om ikke å forsøke å ta livet deres, uansett omstendighetene,» sa patriarken Neofit 14. mars.



ØKENDE ULIKHETER

På 80-tallet leverte Bulgaria, Comecons Silicon Valley,1 over 40 prosent av IT-systemene og datamaskinene i Øst-Europa. Denne produksjonen var særlig konsentrert i regionen rundt Rodopi. Men etter at kommunistregimet falt, stengte elektronikkfabrikkene som en gang gjorde Smolyan velstående, en etter en. I dag er det ingen industri igjen. 12 000 av byens 32 000 innbyggerne er uten arbeid. De mange hotellene som er bygd for vinterturister, er ikke nok til å brødfø befolkningen. «Vi er en glemt utkant. Vi må kjøre flere timer på dårlige fjellveier for å komme oss til storbyen Plovdiv,» klager varaordfører Dora Yankova (Sosialistpartiet, BSP). «Den sosiale situasjonen er katastrofal, men innbyggerne i Smolyan har glemt at de kan gjøre opprør. Selvmordene er utslag av fortvilelse.»

Bulgaria har vært med i EU siden 2007 og kan skryte av positive makroøkonomiske tall. Landets finanser er sunne og den offentlige gjelden under kontroll med beskjedne 18,5 prosent BNP i 2012, ifølge Eurostat, mot 37,8 prosent i Romania og 157 prosent i Hellas. Forskeren Nadège Ragaru skriver: «Etter at IMF innførte et seddelfond i 1997 har de offentlige finansene blitt strengt styrt. De privatiserte bankene er blitt pålagt krevende føre var-tiltak. Staten hadde budsjettoverskudd helt til krisen i 2008–2009.»2 Her som ellers har EUs og de store finansinstitusjonenes påtvungne sparetiltak skapt en sosial katastrofe: arbeidsledigheten for den yrkesaktive befolkningen er nå offisielt 12 prosent (30 prosent for unge), lønninger og pensjoner har vært frosset siden 2009, og 600 000 husholdninger lever for under hundre euro i måneden.

«Omtrent 20 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen,» tilføyer Oleg Chulov fra fagforeningen Podkrepa. «Alle regjeringene de seneste årene har kuttet i offentlige stillinger. De har ført en investorvennlig skattepolitikk basert på konkurransedyktig arbeidskraft. Minstelønnen er derfor ekstremt lav, rundt 140 euro per måned, og gjennomsnittslønnen under 370 euro. I dag er de 20 prosent rikeste 6–7 ganger rikere enn de 20 prosent fattigste.» I 1990 var forholdet 2,4.



SYSTEMET PÅ SOTTESENG

Sosialistpartiet (BSP) kom til makten etter det framskutte valget 12. mai 2012 med løfter om å endre denne liberalistiske politikken. Men partiet glemte fort at mesteparten av denne politikken, som den flate skatten på ti prosent, ble innført av koalisjonsregjeringen i 2005–2009, ledet av BSPs formann, Sergej Stanisjev, som i år ble leder for Det europeiske sosialdemokratiske partiet (ESP).

I denne ødeleggende økonomiske situasjonen opplevde en fortørnet befolkning en svimlende økning i strømprisene våren 2013. Strømnettet ble privatisert under statsminister Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha (2001–2005) og er nå i hendene på tre utenlandske kraftselskap: de tsjekkiske CEZ3 og Energo-Pro, samt østerrikske EVN. I januar i år krøp den gjennomsnittlige strømregningen over 100 euro per husholdning, noe en stor del av befolkningen ikke var i stand til å betale. Mange tusen gikk ut i gatene i de store byene. Protestene tok snart en politisk vending, der demonstrantene kritiserte både EU og nasjonale politikere for korrupsjon og samrøring med kriminelle økonomiske interesser.

Populisten Boiko Borisov – tidligere karateekspert og kommunistdiktator Todor Sjivkovs livvakt, som senere ble borgermester i Sofia (2005–2009) og så statsminister – kjente katastrofen nærme seg og kastet inn håndkledet 13. mars, kun få måneder før det planlagte valget i juli. Denne opportunistiske strategien kunne ha båret frukter: Partiet hans, GERB, vant valget i mai med 30 prosent, men det var likevel ikke nok til å beholde makten. Etter noen dagers forhandlinger ble BSP og den tyrkiske minoritetens parti, Bevegelsen for rettigheter og friheter (DPS), enige om å danne en mindretallsregjering med 120 av nasjonalforsamlingens 240 seter. De fikk støtte fra det høyreekstreme Ataka og partileder Volen Siderov, en mann som i 2006 mente man burde «lage såpe av sigøynerne».



STERKE BÅND TIL MOSKVA

Velgerne har store problemer med å se den minste sammenheng i dette brokete regjeringssamarbeidet. Skal vi tro meningsmålingene har bulgarerne aldri før hatt så stor mistro til sine parlamentarikere som i starten av denne 42. mandatperioden: 65 prosent sier de er negative til parlamentet. Enda mer talende er det at bare tre prosent av befolkningen er tilfreds med levekårene sine. Tallet reflekterer de økonomiske problemene, men først og fremst den dype moralske krisen som preger samfunnet. «Det parlamentariske systemet i Bulgaria ligger på sotteseng,» mener Ivo Hristov fra den venstreorienterte NGO-en Solidarisk Bulgaria. «Etter kommunistregimet har ledere med mafiabånd tilranet seg kontroll over økonomien. Politiske utskiftninger fører ikke til ideologiske endringer, bare endringer i det oligarkiske systemets sammensetning.»

På høyresiden har det dukket opp nye partier langs hele 2000-tallet. De har mobilisert velgere med harde utfall mot korrupsjonen. Etter at han kom tilbake fra eksil i 1996 stiftet kong Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha Nasjonalbevegelsen for stabilitet og framgang. Partiet vant parlamentsvalget i 2001 og gikk i 2005 i koalisjon med BSP. Denne majoriteten ble i sin tur feid vekk av Borisovs nystiftede GERB i valget i 2009. De skiftende politiske alliansene de siste tiårene har ført til en ekstrem mobilitet blant partilederne, som skifter parti etter hvor velgerne går. «De politiske ledernes omdømme hviler i stor grad på deres evne til å bytte tjenester, der de omorganiserer den tilraningen og omfordelingen av offentlige ressurser man så under kommunisttiden. Gradvis har det vokst fram originale forbindelser mellom politiske karrierister og partipolitiske initiativ. ’Mobile velgere’ har skapt ’mobile politikere’, som for å takle problemet med troløse velgerne og partiledere inntar en fleksibel holdning til partitilhørighet og ideologi,» forteller Ragaru.4
Faktisk mener mange observatører at forholdet til Russland er det eneste spørsmålet som over tid har gitt struktur til politikken etter kommunistregimets fall. Ifølge enkelte liberale intellektuelle med bånd til Borisov egget Moskva til demonstrasjonene i februar 2013 og den politiske krisen siden. Visstnok fordi de russiske lederne skal være misfornøyde med utfallet av den nylige folkeavstemningen om atomkraft.

27. januar svarte et flertallet av stemmerne «ja» på spørsmålet «Bør Bulgaria utvikle sin atomkraft og bygge et nytt atomkraftverk?» Men avstemningen ble underkjent på grunn av lav deltakelse. Prosjektet om å bygge et nytt kraftverk med russisk teknologi i det nordlige Belene, ble frontet av Sergej Stanisjevs regjering (2005–2009), men siden forkastet av Borisovs regjering i mars 2012. «Sosialistpartiet har fremdeles sterke bånd til Moskva,» mener Ognyan Minsjev, leder for Institute for Regional and International Studies (IRIS). «Og prosjektet i Belene er en mulighet for Russland til å øke sin politiske innflytelse i Bulgaria og fjerne landet fra NATO.»



MEKTIG MAFIA

Etter at BSP kom tilbake i maktposisjon, har Moskva presset på for å fullføre byggingen av en bit av gassledningen South Stream på bulgarsk jord. Målet er å gravlegge en gang for alle EUs konkurrerende prosjekt, Nabucco. 8. juli i år mottok statsminister Plamen Orecharski (BSP) med pomp og prakt Gazprom-direktør Aleksej Miller. Byggingen av gassledningen vil gi arbeid til 2500 høyt kvalifiserte ingeniører og 3,5 milliarder euro i direkte investeringer, annonserte statsministeren. Er politikken altså delt inn i en sosialistisk, russiskvennlig leir av atomtilhengere på den ene siden, og et antirussisk og atomkraftfiendtlig høyre på den andre? «Det er en forenkling,» mener Hristov. «Kraftsektoren er ei melkeku for alle politikerne. Korrupsjonen i sektoren er et strukturelt problem og alle partiene respekterer omertà – mafiaens taushetsplikt.»

I den store havna i Varna lokker de første solstrålene fram flanører som invaderer fortauskafeene på den brede bulevarden Slivnitca. Byen var et mektig industrisenter under kommunismen, særlig på grunn av skipsverftene og tekstilindustrien, og er fremdeles en av landets mest velstående byer. Varna står for 15 prosent av Bulgarias BNP og arbeidsledigheten er under fire prosent. Likevel var det her den spontane raseribevegelsen vokste seg stor sist vinter. En 36 år gammel mann, Plamen Goranov (fornavnet betyr «flamme»), satte fyr på seg selv foran rådhuset 20. februar og ble opprørets martyr og symbol. «Vi gikk ut i gatene for å protestere mot strømprisene, men også mot mafiaen som har styrt byen i tjue år,» sier den unge kunstneren Maria som har klistret et portrett av Goranov på veska si. «Borgermesteren gikk av, men ingenting har egentlig endret seg. Det spiller ingen rolle, gnisten som ble tent i vinter har ikke sloknet,» insisterer hun. Etter fire valgperioder og 14 sammenhengende år ved makten, ble borgermester Kiril Yordanov tvunget til å gå av 6. mars 2013, sviktet av sine allierte i GERB.

«Yordanov var bare en stråmann som visste å skaffe seg støtte fra de skiftende regjeringspartiene i Sofia,» forteller en lokal journalist som vil være anonym. «De virkelige herskerne i byen, som i en stor del av Bulgaria, er mafiosoene i TIM.» TIM, oppkalt etter de tre grunnleggerne Tihomir, Ivo og Martin, er en gruppe tidligere kommandosoldater i marinen som dukket opp i Varna på 90-tallet i den dystre overgangsperioden. På denne tiden ble statsbedriftene solgt for smuler til det nye regimets venner. «Bulgaria var kontrollert av ulike rivaliserende kriminelle grupper, men i motsetning til de som viste seg fram i nattklubbene med jenter og våpen, var grunnleggerne av TIM alltid svært diskrete. De fjernet konkurrentene og er nå en av de mektigste økonomiske aktørene i Bulgaria,» forteller journalisten. Å lage en liste over TIMs eiendommer er en utfordring. «De eier medier, som fjernsynskjeden Tcherno More, og investerer i eiendom. De eier en bank, Centralna Kooperativna Banka, og det nasjonale flyselskapet, Bulgaria Air. De er eier deler av flyplassene i Varna, Burgas og Sofia. Ingen vet nøyaktig hvor mye de eier.»



POLITISK FEILTRINN

«Alle land har sin mafia, men i Bulgaria har mafiaen et land,» sier folk her. Ifølge Transparency Internationals siste rapport er landet det mest korrupte i Europa etter Hellas, og nr. 75 av 176 land på verdensbasis. «Beslutningene i parlamentet blir påtvunget av mektige private grupper som styrer økonomien og propagandaapparatet, og gir blaffen i lovverket,» ifølge Helsingforskomiteen.5 14. juni, kort tid etter valget, ble den mefistofeliske forretningsmannen Delyan Peevski utnevnt til leder for Det nasjonale sikkerhetsbyrået (DANS), som har som oppgave å bekjempe korrupsjon. Utnevnelsen vakte sinne i hele landet. Den folkevalgte (DPS) mediemagnaten har vært innblandet i flere mafia-skandaler, som Toplofikacia-saken i 2006–2007.6
Stilt overfor folkets raseri slo nasjonalforsamlingen raskt retrett og annullerte utnevnelsen av Peevski. Statsminister Orecharski unnskyldte seg også offentlig for dette «politiske feiltrinnet».7 Unnskyldningen har, sammen med annonseringen av lavere strømpriser 30. juli, likevel ikke fjernet bulgarernes kampglød.

Etter seks måneder med protester, og trass politiske utskiftinger, ser det ikke ut til at den sosiale uroen i landet vil forsvinne med det første. Hele sommeren har demonstranter krevd regjeringens avgang og nyvalg. Natten til 24. juli ble parlamentet barrikadert: 2000 demonstranter sperret et trettitalls folkevalgte inne i bygningen mens de ropte taktfast «mafia» og «avgang». Når kulden kommer og med den økte strømpriser, kan misnøyen eksplodere igjen.

Har det bulgarske samfunnet det som skal til for å gjennomføre en «revolusjon» på linje med de arabiske i 2011? Etter en tjue år lang utmattende overgang til demokrati og en demografisk årelating, mister landet livskraft for hvert år som går. Innbyggertallet sank med 5,5 prosent i fjor, og har gått fra 8,7 millioner i 1990 til 7,3 millioner i 2012.

I kommunisttiden ble Bulgaria regnet som Sovjetunionens 16. republikk. Nå følger landet bokstavtro EUs liberale politikk og er i dag som i går ute av stand til å bestemme over sin egen skjebne. Det er uten tvil dette demonstrantene ønsker å endre.

Oversatt av L.H.T.